MF «Skagerak»

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Koordinater: 57°31,94′N 09°40,43′Ø

MF «Skagerak»
Generell info
SkipstypePassasjerskip
Bygget1965 ved Aalborg Verft A/S
FlaggstatNorgeKristiansand
Rederi A/S Kristiansand Dampskipsselskap
Statusforlist 7. september 1966
Jomfrutur 5. juni 1965
Kallesignal LEMT
Tekniske data[a]
Lengde285,7’
Bredde51,5’
Dypgående14,9’
HovedmaskinBurmeister & Wain
Ytelse7 920 bhk
Tonnasje2 703brt

a^ Ved overlevering hvis ikke annet er angitt

MF «Skagerak» var en norsk passasjer-, bil- og jernbaneferje på 2 703 dødvekttonn. som seilte mellom Hirtshals og Kristiansand. Skroget ble bygget ved Aalborg Verft A/S i Aalborg, Danmark.[1]

Skipet ble overlevert til A/S Kristiansand Dampskipsselskap i Kristiansand 5. juni 1965. Skipsnavnet var tidligere brukt på rederiets skip MS «Skagerak I» som var i selskapets eie fra mai 1939 til det ble rekvirert av Die Deutsche Kriegsmarine i april 1940 til bruk som minelegger og 20. januar 1944 torpedert og senket.

«Skagerak» ble umiddelbart satt inn i trafikk i ruten kalt Skagerrak-expressen på strekningen Kristiansand og Hirtshals.

Den siste overfarten[rediger | rediger kilde]

7. september 1966 skulle skipet etter planen seile fra Kristiansand kl 01:30. Det var 97 passasjerer, deriblant mange barn, et mannskap på 47, 15 biler, to campingvogner og 7 jernbanevogner ombord. På grunn av dårlig vær, ble avgangen utsatt til 05:45. Klokken 07:00 målte vinden i Skagerrak 22 m/sek.[2]

Klokken 11:21 sendte «Skagerak» ut SOS. Akterportene var slått inn av bølgene, skipet tok inn vann som trengte ned i maskinrommet og de nedre dekk via bildekket og hadde fått slagside.

Redningsaksjonen[rediger | rediger kilde]

Dansk redningstjeneste mobiliserte umiddelbart og i 18 timer, frem til 8. september klokken 05:00, var 18 skip, 13 fiskekuttere, 9 fly, hvorav 5 S-61A helikoptre fra Eskadrille 722[3], 18 ambulanser, 2 service- og tankbiler og 2 sykehus involvert. Alle 144 ombord ble reddet, men en av passasjerene døde av en blodpropp umiddelbart etter at han var reddet.

MS «Polarhav» av Brandal berget 30 personer fra «Skagerak».[4] En svært viktig faktor i redningsaksjonen var de danske redningshelikoptre av typen Sikorsky S-61. Det danske Flyvevåbnet mottok den første S-61 den 10. oktober 1965, og Skagerak-forliset var den egentlige ilddåp for S-61 i dansk redningstjeneste.

Konsekvenser[rediger | rediger kilde]

Forliset og den vellykkede redningsaksjonen førte til at Justisdepartementet tok opp spørsmålet om hvordan Norge kunne etablere en egen redningshelikoptertjeneste for bruk på havet.[5]

«Spesielt redningsaksjonen ved M/F «Skagerak»s forlis i havområdet mellom Norge og Danmark i 1966, viste hvilket enestående effektivt hjelpemiddel store langtrekkende redningshelikoptre kunne være i sjøredningsaksjoner.»

Det ble i første omgang inngått en leiekontrakt med det private selskapet Helikopter Service A/S om at selskapets tre helikoptre skulle stå til begrenset disposisjon for den offentlige redningstjenesten med stasjon på Forus ved Stavanger (St. prp. nr. 34 1968-69). Justisdepartementet ba i St. prp. nr. 33, (1970-71) om at den gitte bestillingsfullmakt for 1970 for tre helikoptre ble utvidet til å omfatte 10 helikoptre til en samlet kjøpesum på inntil 120 millioner kroner. 10 helikoptre ble vurdert å være det minimum antall helikoptre man kunne klare seg med. Luftforsvaret vurderte Westland Sea King og Sikorsky S-61A til å være de to best egnede helikoptertypene. Valget falt på Westland Sea King. 10 helikoptre ble bestilt for levering i 1973. Luftforsvaret gjenopprettet 330 skvadronen som hadde vært nedlagt noen år og organiserte 4 beredskapsbaser (Sola, Ørland, Bodø og Banak) og helikoptrene inn under denne skvadronen.

Æresbevisninger[rediger | rediger kilde]

Redningsinnsatsen ved MF «Skagerak»s forlis ble i tillegg til fire medaljer for edel dåd til danske redningsmenn, også belønnet med tildeling av St. Olavs Orden.[6] Det er loggført at minst en av redningsmennene var i aksjon i over 6 timer.[7]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]