München-samlingen
München-samlingen (også kalt den münchenske diplomsamlingen) er en samling av middelalderlige diplomer som kom til Norge fra det bayerske riksarkivet i München. Samlingen stammet fra kong Christian IIs og erkebiskop Olav Engelbrektssons arkiv, og var kommet til Nederlandene da disse to forlot henholdsvis Danmark og Norge på 1520-30-tallet. Etter å ha vært ettersøkt av nordiske historikere i omkring 300 år, ble samlingene oppdaget i Amberg i Bayern i 1826, takket være biskop Frederik Münters undersøkelser.
Takket være snarrådig handling fra den norske historikeren Gregers Fougner Lundh ble det likevel den norske regjeringen, ikke den danske, som fikk diplomene utlevert fra Bayern. En forutsetning var at samlingen skulle deles mellom Norge-Sverige og Danmark. Denne delingen ble endelig gjennomført i 1834, etter flere års diskusjoner om hvordan delingen burde foregå.
Den münchenske diplomsamlingen spilte en stor rolle i det norske historikermiljøet fra 1828 til 1834, og i oppbygningen av et eget norsk riksarkiv etter oppløsningen av unionen med Danmark i 1814.
Bakgrunn[rediger | rediger kilde]
Da Christian II ble fordrevet fra Danmarks og Norges trone i 1523, tok han en mengde arkivsaker med seg ut av landet til Nederlandene, hvor han levde i eksil før han dro til Norge og ble tatt til fange av Fredrik I i 1532. Det samme gjorde erkebiskop Olav Engelbrektsson, da han i 1537 forlot Norge på grunn av reformasjonen. I Nederlandene ble erkebiskopens arkiv forent med kongens, og det ble senere antatt at det samlede arkivet fortsatt befant seg her.
Alt på 1600-tallet begynte danske og svenske historikere å interessere seg for Christian IIs tapte arkiv, særlig fordi arkivsakene kunne bidra til å belyse et viktig avsnitt i begge de to statenes historie. Fra Sverige ble i 1689 Johan Gabriel Sparwenfeld (1655-1727)[1] sendt til Belgia for å lete etter arkivet, men uten resultat. Frederik Münter henvendte seg i 1801 til det Frankrike, for om mulig å få oppsporet arkivet i Brussel, men på grunn av den pågående krigen i Nederlandene skjedde ingenting.
Historikeren og arkivaren Hans Heinrich Behrmann (1769-1836)[2] fikk omtrent på samme tid i stand undersøkelser i Leer i Øst-Friesland, uten å finne noe, fordi han hadde forvekslet stedet med Lier i Brabant. Senere oppdaget han i forhandlingsdokumentene fra møtet i Schmalkalden-møtet i 1540 en henvisning til Christian IIs arkiv. Det viste seg da at pfalzgreve Fredrik, som var kongens svigersønn, hadde overtatt det. Arkivet måtte derfor søkes i Pfalz, ikke i Nederlandene. Biskop Frederik Münter førte saken videre. I 1823 skrev han til arkivaren i Baden, men fikk negativt svar. Münter sørget da for at den danske gesanten i Frankfurt am Main, baron Pechlin, skulle henvende seg til myndighetene i Mannheim og München. Gesanten meldte i 1825 tilbake at arkivet var ukjent både i Mannheim og München. Grunnen til at det ble sendt forespørsler også til München, var at den pfalziske linjen hadde overtatt kurfyrstedømmet Bayern i 1777.
Da provinsarkivet i Amberg ble flyttet til München i 1826 støtte de bayerske myndighetene likevel på dokumenter som vedkom kong Christian. Diplomsamlingen var altså gjenfunnet i en bayersk provinsby. Den danske gesandten formidlet nyheten videre til Danmark, hvorpå den danske regjeringen i 1827 sendte to embetsmenn (Reedtz og Hvass) til München for å undersøke og ta avskrifter av samlingen.
Norge overtar diplomsamlingen[rediger | rediger kilde]
Den norske historikeren og embetsmannen Gregers Fougner Lundh var i København i 1828, og fikk her anledning til å skrive av de danske avskriftene av München-samlingen. Lundh spredte nyheten om at arkivet var funnet til Norge. Nyheten vakte begeistring blant de norske historikerne, ettersom man håpet at erkebiskop Olav Engelbrektssons arkiv kunne kaste lys over en viktig, men dunkel periode i Norges historie.
Lundh foreslo i 1828 for statsråd Christian Adolph Diriks at den norske staten skulle tilby seg å overta samlingen fra Bayern. Regjeringen viste interesse for saken, og fikk gjennom stattholder von Platen den norsk-svenske utenriksministeren Wetterstedt til å henvende seg til den bayerske regjeringen gjennom den norsk-svenske gesandten i Wien. Bayern sa seg villig til å utlevere de dokumentene som angikk Norge og Sverige. Etter kongelig resolusjon av 30. september 1829 ble Lundh så gitt i oppdrag å reise til München for å overta samlingen. I 23. desember 1829 kom han til enighet med de bayerske myndighetene om at han skulle overta hele den nordiske samlingen, mot at Sverige og Norge forpliktet seg til å komme til enighet med Danmark om hvordan samlingen burde deles. Lundh bragte dermed hele samlingen udelt med seg til Christiania, hvor samlingen ble ordnet og katalogisert.
Et forslag til deling av samlingen med Sverige og Danmark ble utarbeidet av Lundh og Rudolf Keyser i 1831. Delingsforslaget vakte motstand fra universitetets prokansler, Herman Wedel-Jarlsberg, fordi Lundh og Keyser ville følge de gamle statsgrensene og altså la diplomer fra Jemtland, Båhuslen, Island og så videre tilfalle Norge, mens Danmark skulle få diplomene som vedkom Skåne, Halland, Blekinge og Gotland. De videre forhandlingene, som ble ført med svensken Nils Johan Ekdahl (1799-1870)[3] i 1832, trakk derfor i langdrag. Ekdahl utarbeidet sitt eget motforslag i 1833, som så ble møtt av et nytt motforslag fra Lundh og Keyser samme år. Til slutt skar Wedel-Jarlsberg igjennom og erklærte at ingen land hadde rett til dokumenter som stammet fra provinser det ikke lenger hadde herredømme over. Til gjengjeld skulle dokumenter som vedkom alle de tre rikene utskilles i en egen gruppe. Dette ble grunnlaget for den endelige delingen, som ble vedtatt 6. februar 1834.
Samlingens innhold[rediger | rediger kilde]
Samlingen inneholdt totalt 4.430 brev. Til de norske historikernes skuffelse viste det seg at bare en liten del stammet fra før 1500. Til gjengjeld fikk de norske historikerne et unikt innblikk inn i hendelsene i tiden før reformasjonen, særlig på grunn av erkebiskop Olav Engelbrektssons arkiv.
Den norske delen av samlingen befinner seg i dag i Riksarkivet.
Referanser[rediger | rediger kilde]
Se også[rediger | rediger kilde]
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Per Sveaas Andersen: Rudolf Keyser. Universitetsforlaget.
- C. F. Allen: «Om Christiern den Andens udenlandske Arkiv», i Breve og Aktstykker til Oplysning af Christiern den Andens og Frederik den Førstes Historie I. Kjøbenhavn: C. A. Reitzel, 1854.