Letizia Ramolino

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Letizia Ramolino
Robert Lefèvre 001.jpg
FødtMaria Letizia Ramolino
24. august 1750
Ajaccio
Død2. februar 1836 (85 år)
Roma
Ektefelle Carlo Buonaparte (1764–)
Barn
Nasjonalitet Frankrike, Republikken Venezia

Maria-Letizia Ramolino (født 1750 i Ajaccio, død 2. februar 1836 i Roma) var gift med Carlo Buonaparte og mor til Napoléon Bonaparte og hans søsken. Hun var som gift kjent som Letizia Buonaparte, senere også skrevet Letizia Bonaparte.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Hun var datter av nobile Giovanni Geronimo Ramolino (1723–1755), kaptein i de korsikanske kavaleri- og infanteriregimenter i Republikken Genovas hær, og ektefellen nobile Angela Maria Pietrasanta (1725–1790). Foreldrene tilhørte lavadelen i Republikken Genova. Etter farens død ble moren gift på nytt med den adelige sveitsiskfødte marineoffiseren Franz Fesch, og fikk to barn til, blant dem halvbroren Joseph Fesch.

Ekteskap[rediger | rediger kilde]

Letizia Ramolino fikk ikke formell utdannelse og var bare omkring fjorten år gammel da hun ble gift og fikk det første barnet omkring ett år etter. Annerede vid tiden for sitt giftemål, som var arrangert av foreldrene, ble hun kalt på grunnd av sin store skønnhet «Ajaccios lille underverk».

Under sin fjerde graviditet, ni dager innen hun skulle fylle nitten år, fikk Laetitia veer mens hun var i messe i katedralen i anledning Jomfru Marias himmelopptakelsesdag. Selv om hennes hjem lå bare et minutts vei fra katedralen, rakk hun bare såvidst hjem innen hun på sofaen i hvardagsrommet fødte en sønn, en liten gutt med stort hode og sterk røst, som fikk navnet Napoleon. Fødselen beredte henne, i følge legenden, ingen som helst fysiske smerter.

Av hennes tretten barn overlevde åtte til voksen alder, og de fleste av disse kom til å spille en rolle i Napoleons regjeringstid.

Etter Carlo Buonapartes død havnet familien i økonomiske vanskeligheter. I 1793 måtte hun og familie flykte til Marseille, ettersom sønnene hadde sluttet seg til Korsikas frihetsparti, og dette nå begynte å ligge under i borgerkrigen. I Marseille bodde familien i et nødtørftig hjem i byens fattigste kvarter.

Fra 1798 var hon bosatt i Paris hos den eldste sønnen Joseph. I 1804 kom det til en uoverenskomst mellom Napoleon og hans yngre bror, Lucien, som ble forvist til Italia. Laetitia valgte da å følge med Lucien. Hun vendte tilbake til Frankrike i desember 1804.

Hun ble kjent under tittelen Madame Mère (de sa Majesté l'empereur). Etter at Frankrike ble beseiret i 1814 kom hun til fots til Roma med sin bror, kardinal Joseph Fesch. Etter Napoleons andre abdikasjon i 1815 bosatte hun og broren seg i Roma for godt med pavens tillatelse, og ble landsforvist fra Frankrike sammen med resten av den keiserlige familie. Hun så bare unntaksvis andre familiemedlemmer enn broren, som sjelden forlot henne.[1]

Barn:[rediger | rediger kilde]

1. Napoleone Buonaparte, født og død 17. august 1765
2. Maria Anna Buonaparte, født 3. januar 1767, død 1. januar 1768
3. Joseph Bonaparte, opprinnelig Giuseppe, født 1768, død 1844. Konge av Napoli 1806-1808, konge av Spania 1808-1813.
4. Napoleon Bonaparte, opprinnelig Nabulione/Napoleone, født 15. august 1769, død 1821. Keiser av Frankrike 1804-1814, 1815.
5. Maria Anna Buonaparte, født og død 1771, oppkalt etter sin avdøde storesøster
6. Maria Anna Buonaparte, født og død 1773, også oppkalt etter sin avdøde storesøster
Et dødfødt barn 1773
7. Lucien Bonaparte, opprinnelig Lucciano, født 1775, død 1840
8. Elisa Bonaparte, opprinnelig Marianna/Maria-Anna, født 1777, død 1820
9. Louis Bonaparte, opprinnelig Luigi, født 1778, død 1846. Konge av Holland 1806-1810.
10. Pauline Bonaparte, opprinnelig Maria-Paola, født 1780, død 1825, hertuginne av Guastalla.
11. Caroline Bonaparte, opprinnelig Maria-Annunziata, født 1782, død 1839.
12. Jérôme Bonaparte, opprinnelig Girolamo, født 1784, død 1860. Konge av Westfalen 1807-1813.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Michel Lévy, Dictionnaire de la conversation et de la lecture, Vol. 3, s. 409, 1852