Elisa Bonaparte

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Elisa Bonaparte
Marie Guilhelmine Benoist 001.jpg
Født3. januar 1777
Ajaccio
Død6. august 1820 (43 år)
Trieste
Ektefelle Félix Baciocchi
Far Carlo Buonaparte
Mor Letizia Ramolino
Søsken
Barn Elisa Napoléone Baciocchi
Beskjeftigelse Politiker, mesén
Nasjonalitet Frankrike

Élisa Bonaparte (født 3. januar 1777 i AjaccioKorsika, død 7. august 1820 i Villa Vicentina nær Trieste i Italia), egentlig Maria Anna Elisa Buonaparte, var den eldste av de av Napoléon Bonapartes søstre som vokste opp.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Élisa ble født i Ajaccio. Hun ble døpt Maria-Anna, men tok senere offisielt sitt kallenavn Élisa (det var broren Lucien, som hun stod meget nær, som begynte å kalle henne Elisa). I juni 1784 fikk hun lov til å begynne på Maison royale de Saint-Louis i Saint-Cyr, og der ble hun ofte besøkt av sin bror Napoleon. Under den franske revolusjon stengte den lovgivende forsamling Maison royale i et dekret av 16. august 1792 som rettet seg mot mange institusjoner knyttet til aristokratiet. Élisa dro derfra den 1. september med Napoleon og vendte tilbakew til Ajaccio.

Omkring 1795 flyttet hun med familien Bonaparte til Marseille.

Hun giftet seg den 1. mai 1797 med Felice Pasquale Bacciochi, en korsikansk adelsmann. I 1798 reiste Elisa til Paris, der hun omgikkes i byens intellektuelle kretser. Etter det at hennes bror hadde tatt keisertettelen i 1804 fikk Elisa tittelen keiserlig høyhet

Fyrstinne, storhertuginne i italienske land[rediger | rediger kilde]

Selv om hun ikke var sin brors yndling ble hun i 1805 gjort til fyrstinne av Piombino og Lucca, og i 1809 til storhertuginne av Toscana. Hun fikk fire barn med sin mann (som hun senere levde adskilt fra). Bare datteren Elisa-Napoléone levde opp til voksenalder, og giftet seg med greven Carmrata-Passionei di Mazzolini.

Elisa styrte sine land med og kraft. Hun grunnla en bank og et akademi for skulptører, reformerte lovgivningen etter fransk mønster, beskattet kirken och stengte alle kloster utenom de som fungerte som andre virksomheter, innførte fri sykepleie for fattige, en skole og komité for jordbrukets forbedring (1807), grunnla allmene skoler og innførte obligatorisk skolegang for piker. Hun var også sysselsatt med store byggeprosjekter, som en akvadukt hun bgynte å bygge i 1811. Hun ble imidlertid mislikt for sin franskvennlighet, sin fiendtlighet mot kirken og rivingen av gamle bygninger, og ble sarkastisk kalt med det franske «La Madame».

Ryktene sa at hun i årene som storhertuginne av Toscana hadde et kjørlighetsforhold med sin hoffmusiker, fiolinvirtuosen Niccolò Paganini.

Forholdet til keiser Napoleon ble anstrengt de siste årene, hun tok vel imot paven som broren gikk i konflikt med, og han fremsatte flere krav på penger til henne som hun nektet å betale.

I 1814 mistet hun tittelen som storhertuginne av Toscana.

Etter de hundre dagene i 1815 ble Elisa utvist fra Italia, og bodde deretter for de meste i traktene rundt Trieste (som da tilhørte Østerrike). Hun tok tittelen contessa di Compiagano, kjøpte en byresidens og ute på landet Villa Vicentina. Den østerrikske regjering Regierung gav henne i 1819 tilbake hennes private italienske besittelser. De solgte hun så og det gav henne så meget innkomst at hun skulle kunne leve behagelig på dem. Så kjøpte hun annen eiendom i Italia. Rundt Trieste finansierte hun arkeologiske utgravninger.

Hun døde uventet på sin villa i 1820.

Referanser[rediger | rediger kilde]


Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Florence Vidal: Élisa Bonaparte, éd. Pygmalion, 2005. 310 p. (ISBN 2857049692)
  • Emmanuel de Beaufond: Élisa Bonaparte, princesse de Lucques et de Piombino, Paris : L'Univers (brochure hors-série du quotidien catholique), 1895. 32 p.
  • Paul Marmottan: Élisa Bonaparte, Paris : H. Champion, 1898. 317 p.
  • Jean d'Hertault, comte de Beaufort (under pseudonymet Jean de Beaufort): Élisa Bonaparte, princesse de Lucques et Piombino, grande-duchesse de Toscane (1777–1820), 1904 (brochure de 16 pages)
  • Giovanni Sforza: I figli di Elisa Baciocchi, i Ricordi e biografie lucchesi, Lucca, tip.ed. Baroni 1916 [ma 1918]. p. 269–293