Losby gods

Losby Gods på slutten av 1800-tallet

Foto: Ole Tobias Olsen / Nasjonalbiblioteket

Losby gods, eller Losby bruk, er betegnelsen på et tidligere eiendom- og industrikompleks i Lørenskog kommune utenfor Oslo. Losby gods ligger i Losbydalen, som knytter området til resten av Lørenskog; området grenser mot Enebakk i sør, Rælingen i øst og Oslo i vest.

Bruket har en lang historie, og deler av den strekker seg tilbake til slutten av vikingtiden da Losby mest sannsynlig ble skilt ut av gården Mork. Senere, i kristen middelalder, ble Mork delt opp i Øst- og Vest-Mork; fra middelalderen av regner man tre gårder: Losby, Vestmork og Østmork. De tre gårdene fikk egne sagbruk da oppgangssagene ble tatt i bruk på 1500-tallet. Losby ble tidlig på 1600-tallet delt i to bruk, Øvre og Nedre Losby, og de tre gårdene besto dermed av fire bruk. Fra 1660 hadde Losby og Vestmork samme eier; etter sammenslåingen ble også skogområder kjøpt fra Skullerud, Rælingen og Østby.

Bruket med navnet Losby, har sin historie fra 1855 da gårdene Østmork, Vestmork og Losby ble samlet under ett. Navnet Losby kommer opprinnelig fra Loptsbýr, som kommer av mannsnavnet «Loptr» og by, som betyr «gård», og navnets betydning totalt sett er «Loptrs gård». Til bruket hører det med innmark og stor utmark i den sørlige delen av kommunen, og utgjør 43,3 % av kommunens samlede areal. De tre gårdene Losby, Vestmork og Østmork har alle hatt husmenn: Losby fra midten av 1600-tallet; Vestmork fra ca. 1700 og Østmork fra senest 1720. Husmennene arbeidet ofte som sagmestere og jobbet gjerne i tilknytning til Losby bruk med skogsarbeid.

Historie

Tidlig historie.

Første kjente eier av det selvstendige bruket Losby var Gunnar Gunnarsønn som var eier fram til 1553. I 1660 fikk Losby og Vestmork felles eier, Tosten Arnesøn. I 1687 arvet Jørgen Arntsøn gårdene. Ved hans død i 1717 ble de to gårdene solgt på auksjon, og de tretti påfølgende årene var en tid med hyppige eierbytter og ustabile forhold inntil Peder Cudrio kjøpte gårdene i 1744. Peder Cudrio ble eier av de fleste skogområder mellom Oslofjorden og Øyeren, et område på rundt 150 000 mål. Karen Cudrio, Peder Cudrios kone, tok over eiendommene etter sin mann da han døde; hun forvaltet eiendommene frem til sin egen død 32 år senere. Deres barnebarn Andreas Lumholtz arvet Losby i 1797.

I Andreas Lumholtz tid startet tradisjonen med store fester på Losby og besøkende fra det fine borgerskapet i Christiania – blant annet den svenske kongen Karl Johan tok turen til Losby tidlig på 1800-tallet. I 1829 fikk Lumholtz økonomiske problemer og solgte godset på auksjon til Jacob Peter Meyer og Isak Muus. Vestmork ble solgt i 1831. Begge gårdene ble kjøpt av samme person, Jakob Meyer. Meyer utvidet eiendommenes areal ved å kjøpe eiendommen Djupdalen i Rælingen.

Fra 1855 til 1859 var godset eid av Thomas Sewell, Thomas Heftye og Thorvald Meyer; de tre dannet firmaet Laasbye-compagniet. I 1859 ble godset solgt til Jon Lockhart Morton for 220 000 spesidaler. Han misligholdt obligasjonene og ble dømt for dokumentforfalskning for deretter å bli deportert til Australia. Godset gikk nå tilbake i Laasbye-compagniets eierskap. Firmaet var nå eid av Peter Gellertsen, Thomas Heftye og Thomas Sewell. I 1860 inngikk de tre eierne en interessekontrakt om bestyrelsen av godset, der de forpliktet seg til verken å selge eller pantsette sine eierandeler de første fem årene. Fra 1861 var godsets eiendommer innenfor Lørenskog kommunes grenser slått sammen til ett bruk under navnet Vestre Losby.

Losby etter 1871 – Losbys «glanstid»

I perioden etter 1855 gikk bruket under navnet Losby Brug. I 1871 ble alle eierandelene utstedt til Lorentz Jakob Meyer; da Lorentz Meyer Boeck i 1889 overtok godset, flyttet han inn med sin kone Kathrine, og paret ble dermed de første, og siste eierne som bodde fast på godset. Sammen med herr og fru Meyer Boeck bodde det på godset også en bruksfullmektig ved navn Ludvig Olsen Sveen, en husjomfru, en kokkepike og to stuepiker. De tidligere eierne hadde i hovedsak benyttet godset som sommerhus og landsted; med paret Meyer Boecks permanente tilstedeværelse, begynte det som ofte blir omtalt som «Losbys glansperiode», som nådde sitt høydepunkt i de 20–30 årene på begynnelsen av 1900-tallet. Lorentz Meyer Boeck var en viktig mann i sin samtid, og utmerket seg blant annet i det politiske liv som den ene av to representanter fra Lørenskog i Skedsmo kommunes formannskap, i perioden 1902-04; da Lørenskog ble selvstendig kommune var han kommunens første ordfører, i perioden 1908–10 og igjen i perioden 1914–16.

I denne perioden ble det arrangert en rekke selskaper i regi av ekteparet Meyer Boeck. Til disse selskapene kom personer fra borgerskapet og diplomatiet i Kristiania. Selskapene fikk sitt rykte langt utover kommunens grenser, og ekteparet sparte ikke på noe da de fikk besøk. Flere betydningsfulle personer i datidens Kristiania tok del i selskapelighetene på Losby, blant annet kong Haakon 7, som deltok ved flere anledninger i forbindelse med jaktsesongen. Hans første besøk på Losby var i 1907. Det kongelige besøket ble så godt mottatt at ekteparet Meyer Boeck innredet et ekstra soverom med tilhørende badeværelse for Majesteten. Godsets spisestue kunne dekkes til 35 gjester, og selskapssesongen var i all hovedsak tilknyttet jaktsesongen om høsten og dagene rundt nyttår. Blant nyttårsgjestene finner vi godseierne Løvenskiold og Mathiesen, skipsreder Wilhelmsen, jernverkseier Stabell og glassverkseier Berg som var eier av Christiania Glasmagasin. Selskapene på Losby var en begivenhet også for lokalbefolkningen i Lørenskog, og folk samlet seg for å se på når det fine borgerskapet ankom Lørenskog stasjon til nyttårsfeiring der de ble hentet i kaner og fraktet til godset der Kathrine Boeck stod klar til å ønske gjestene velkommen. Losby var Lørenskogs tradisjonsrike sentrum og Lorentz Meyer Boeck var den desidert rikeste mannen i kommunen, og dens største skatteyter og arbeidsgiver. Han hadde også en ledende posisjon som sosialt og kulturelt forbilde i lokalsamfunnet.

I datidens høyere borgerskap i Kristiania var det lange tradisjoner for dyrking av landlivet i byens omegn. Losbys relativt bynære beliggenhet og skogens høye bestand av hare, fugl og elg gjorde stedet godt egnet som jaktområde for Kristianias borgerskap, og flere viktige embetsmenn og borgere returnerte til Losby flere år etter hverandre. I Losbys glanstid tjente ekteparet gode penger på trelasthandelen. Godseier Lorentz Meyer Boeck var derimot svært konservativ hva angikk modernisering av utstyr og effektivisering av driftsmetoder. En konsekvens av dette var stort behov for arbeidskraft, noe som igjen medvirket til å opprettholde husmannsvesenet på Losby lenger enn i resten av kommunen. Rundt 1910 bodde det omtrent 150 mennesker på Losby, og de utgjorde da rundt 12% av befolkningen i kommunen.

Samfunnet i Losby var på mange måter adskilt fra resten av kommunen, både sosialt og geografisk; sett bort ifra turstier er det kun Losbyveien i nord som er eneste veiforbindelsen til resten av regionen, noe som har medvirket til at Losby har forblitt relativt uforstyrret, og muliggjort utviklingen av et relativt lukket lokalsamfunn, der en tendens har vært at innbyggerne har arbeidet og bodd i Losby hele livet gjennom. Til tross for en skjermet beliggenhet ligger området kun 14 kilometer i luftlinje fra Oslo. Losby var på mange måter selvforsynt, blant annet med egen butikk og skole. Skolen var den første faste skolen i kommunen, bygget i 1858 av Losby Bruk. Skolen ble arbeiderbolig etter at den ble nedlagt i 1913 da Fredheim skole ble bygget og overtok som lokalskole. Omkring 1920 flyttet ekteparet Boeck fra Losby til en av sine andre eiendommer, Refsnes gods på Jeløya, der de bodde om sommeren; om vinteren bodde de på Munkedammen i Kristiania. I 1936 døde Lorentz Meyer Boeck og Kathrine Boeck flyttet da tilbake til Losby. Den manglende moderniseringen og investeringen i kombinasjon med høyt forbruk, også i forbindelse med selskapelighetene, medførte at Losby sakte ble utdatert og mindre konkurransedyktig. Da sagbruket stengte i 1953 gikk man over til å selge hele tømmerstokker, og fra 1956 ble driften lagt om til korndyrkning. I 1956 gikk storfebesetningen på 45 dyr til auksjon og flere hundre mål beitemark ble omgjort til åkerjord. Ytterligere areal ble frigjort til åkre da Losbyelva ble drenert. Kathrine Boeck var enkefrue i mange år etter sin manns død i 1936. I sin samtid ble hun kalt «Fruen på Losby» og var kjent som en sterk karakter. Hun representerte Losbys storhetstid og vedlikeholdt tradisjoner frem til sin død i 1958.^{[trenger referanse]}

Losby etter 1958

Ekteparet Meyer Boeck fikk en datter som døde rett etter fødsel, og de forble arveløse. Etter Kathrine Boecks død ble Losby overtatt av 18 slektninger som dannet sameiet I.S. Losby Bruk. De iverksatte moderniseringer av skog- og jordbruket som medførte en halvering i antall ansatte, og forfall i bygningsmasse ble en bieffekt av dette. Tidig på 1980-tallet var ikke jordbruket og husdyrholdet lenger lønnsomt, og ble nedlagt. I 1980 var det ingen ansatte igjen på Losby og skogdriften var satt ut, og det administrative ansvaret ble i 1992 overtatt av Norskog. Etter Kathrine Boecks død bodde det ingen i hovedhuset, og forfallet startet. Foreningen Losbys venner forsøkte lenge å holde stedet mest mulig intakt, men på 1980-90-tallet oppstod det politiske uenigheter mellom kommunen og private interesser som ønsket å etablere golfbane i området. I 1985 ble hovedbygget med tilhørende 12 mål tomt solgt til Olavsgaard Gruppen AS for 1,5 millioner kroner. Dette var første gangen godsbygget og bruket hadde forskjellige eiere. Lørenskog kommune tok rask over kontrakten for å unngå at godset skulle brukes i kommersielle sammenhenger. De eide godset i to år før de gav kontrakten tilbake til Olavsgaard Gruppen AS. Kort tid etter overtakelsen ble byggetillatelse for et konferansehotell godkjent. Golfbanen som var en del av fremtidsplanen for Losby gods, fikk derimot ikke byggetillatelse og byggingen av konferansehotellet lot vente på seg. Etter ti år med protester, debatter og politiske uenigheter godkjente Lørenskog kommune til slutt byggingen av golfbanen i 1997. Riksantikvaren hadde erklært hele bruksmiljøet på Losby verneverdig, men på tross av dette ble det bygget golfbane på alle jordene og i deler av skogområdet. 2. oktober 1999 åpnet Losby gods og konferansesenter, rett etter åpningen av Losby golfbane. Det opprinnelige hovedbygget ble restaurert og innlemmet som en sidefløy i tilknytning til det nye konferansehotellet.

Skogdrift og lokal produksjon

Skogdriften og sagbruket har vært en svært viktig faktor i utviklingen av Losby, og det har eksistert sagbruk der fra senest 1610, og gårdene Vestmork og Østmork fikk senere også egne sagbruk. Vestmorksaga var i drift frem til 1911 og Østmorksaga fram til 1953. Fra 1880-årene var det også en sag ved Tangen, mellom Fløyte og Mønevann. På både Østmork og Losby var det kvernbruk fra siste halvdel av 1600-tallet. I 1860-70 årene hadde Losby et eget teglverk, lokalisert like øst for det gamle tunet til Østmork. Verket ble brukt til produksjon til eget forbruk, blant annet til hovedbyggets grunnmur. I tillegg til eget teglverk hadde bruket også et eget lysverk, bygget på Vestmorkssagas grunnmur i 1912. Dette lysverket var i stand til å levere strøm til hele godset og sagbrukene fra 1912-53. Planker fra skogbruket ble fraktet fra Østmorksaga til Strømsveien og derfra til Kristiania der de etter hvert ble sendt med båt til England. Der ble de brukt til skipsbygging i krigen mot Napoleon. 1700-tallet var den gyldne tiden for trelasthandel i Norge, og Losby var med på denne vekstperioden. Etter hvert forandret tidene seg, trelasthandelen genererte mindre inntekter og Losby ble solgt på auksjon i 1829. I 1852 åpnet jernbanestrekningen fra Christiania til Strømmen for godstransport. Trelasten fra Losby gikk til hovedstasjonen med hest. I 1861 fikk derimot Losby egne seks kilometer lange sidespor der de fraktet tømmer på jernbanen, trukket av hester. Hestetransporten pågikk til 1914 da hestene ble avløst av lokomotiv tog. Jernbanen ble demontert av tyske okkupasjonsstyrker i 1944 under andre verdenskrig da tyskerne brukte stålet til eget forbruk.

Bygningsmasse

Losby gods bestod av hovedbygningen, arbeider- og funksjonærboliger, stall- og fjøsbygg. Stall- og fjøsbyggene er mest sannsynlig fra 1880-årene; arbeider- og funksjonærboliger er sannsynligvis fra 1860-årene og fremover. Flere av arbeider og funksjonærboliger har etter 1946 blitt ombygd. Hovedbygningen er trolig fra 1850-årene, men har blitt påbygd ved flere anledninger. Husmannsboligene ble bygget etter «den akershusiske stueformen» og har i snitt en grunnflate på rundt 50 kvadratmeter, og inneholdt stue, kjøkken og kammers. De er bygget i tømmer og kledd med rødmalte tømmermanns panel.

Hovedbygningen

Hovedbygningen på Losby er trolig fra 1850-årene, men har senere blitt påbygd ved flere anledninger. Hovedbyggets grunnmur var bygget av teglstein fra det lokale teglverket. I Lorentz Meyer Boecks tid på godset ble det utført en rekke utbedringer av bygget ved blant annet å fjerne den opprinnelige sveitserverandaen i bytte med en veranda med søyler. Sidefløyen ble gjort høyere og det ble revet vegger for å bygge ut hovedtrappen. Senere fikk godset et nytt tilbygg i øst, et nytt selskapsrom i form av et bibliotek som ble ferdigstilt i 1910–11. Byggets grunnareal er på ca. 600 kvadratmeter, og totalt bruksareal på rundt 1000 kvadratmeter, og det inneholdt 34 rom. I første etasje fantes tre stuer (ballsalen, damesalongen og havestuen), en peisestue (herresalongen), en hall der hovedtrappen var lokalisert, ett kjøkken med kjøkkengang, tre private rom og toalett. Annen etasje var knyttet sammen med første via hovedtrappen, og også i annen etasje var det en hall i tilknytning til denne. I denne etasjen var det to stuer, fem rom i den østlige fløyen, to bad, fire rom i den vestlige fløyen, et anretningsrom og tre mindre værelser. I tredje etasje fantes to rom i østfløyen og to rom i vestfløyen.

I Lorentz Meyer Boecks tid ønsket godseieren å gi et glassmaleri i gave til Lørenskog kirke. Kirken takket nei til gaven blant annet på grunn av godseierens makt og det faktum at han med sin rikdom og posisjon i samfunnet ikke representerte folket. Kirken var også bekymret for å bli mistenkeliggjort for å la seg bestikke. Derfor endte glassmaleriet opp i hallens andre etasje på Losby gods der det fremdeles henger i svært god stand. Kong Haakon 7. var ved flere anledninger gjest på Losby i forbindelse med jaktsesongen, og ekteparet Meyer Boeck innredet derfor et eget soverom til majesteten. Kong Haakons rom var lokalisert i godsets østre fløy der det har utsikt over hagen og Losbyelva. I tilknytning til kongens soverom var det også en dør til et lite bad med badekar, et av de første innendørsbadekarene i Akershus. Kongens originale seng står der den dag i dag i Kong Haakon-suiten på konferansehotellet som ble bygget i tilknytning til godset i 1999. En engelsk park ble opparbeidet i 1890-årene, og ble videre utvidet med plener, bjerkealleer, granhekker, lysthus og basseng. Tennisbaner ble etablert, og det ble gravet ut til en andedam med en øy i der det var mulig å ta en tur i en robåt.

Hovedbygningen etter restaurering

Godset slik det fremstår i dag er forsøkt tilstrebet den originale stilen fra paret Meyer Boecks tid, men år uten vedlikehold har krevd store restaureringsarbeider. Havestuen og rommene østover har det originale gulvet fra 1850. Havestuens tak er også originalt. Spisestuen ble dekket av lerret etter Kathrine Boecks ønske, og malt med vinterlandskap fra gulv til tak, der motivet var hentet fra omgivelsene utenfor. Kathrine Boeck skal ha satt sitt preg på godsets interiør i sin levetid, og var kjent som en dame med sterke meninger og en sans for detaljer. Deler av disse veggene ble restaurert i forbindelse med hotellbyggingen på slutten av 1990-tallet. Under byggingen av konferansehotellet ble en av godsets vestlige yttervegger flyttet ti meter vestover for å frigjøre plass til en utvidet spisestue i det originale hovedbygget. Denne stuen fremstår som en del av det originale godset, mens det resterende nye tilbygget skiller seg uttrykksmessig fra det opprinnelige godsbygget. Byggetillatelsen til konferansehotellet ble gitt i desember 1996 og prosjekteringen startet umiddelbart etter. Tilbygget er tegnet av arkitekt Fredrik Torp fra arkitektfirmaet Telje, Torp og Aasen. Arkitektens intensjoner var å skape et mykt skille mellom det gamle og det nye bygget i eksteriøret, men med et tydeligere skille i interiøret. Etter utbyggingen av det nye konferansehotellet er godset i dag på 9000 kvadratmeter og inneholder 70 hotellrom, 12 møterom, vinkjeller, fire restauranter og country club lounge. Hele første etasje av det opprinnelige godsbygget fungerer i dag som selskapslokaler i hotellet.

Husmannsplassene

Husmannsplassenes navn opptrer fra ca. år 1700:

Losby:

• Elvåga, 1701
• Skytten, 1709
• Saga, 1728
• Tangen, 1737
• Sagbakken og Hytteplassen, 1744
• Sagstue, 1749
• Djupdalen, 1773

Midten av 1800-årene: Sagenga, Sandstykke, Dagny, Oppegården og Verkstedgården.

Vestmork:

• Elvåga, 1701
• Skjøtterud (senere Skytten), 1706
• Bråtan (Mørkbråtan), 1728
• Lia, Kalager og Otterseter, 1742
• Engbråtan og Grytehaugen fra midten av 1800-årene.

Østmork:

• Steinsbråtan, 1724
• Sotu, 1729
• Finland, 1822
• Enga (Mørkengen) og Bakkerud, 1832
• Garterud og Gjeiterud, 1846