London-konferansen (1864)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Den britiske utenriksminister og reelle forhandlingsleder John Russel
Andre slesvigske krig
MysundeDannevirkeSankelmarkRügenDybbølFredericiaHelgolandLondon-konferansen - AlsLundby
Situasjonen før krigen, hvor grensen mellom Slesvig og Holstein går langs Eider

London-konferansen i 1864 var en møterekke mellom representanter for de krigførende landene i andre slesvigske krig, Danmark, Preussen og Østerrike, samt for det tyske forbund, Frankrike, Russland og Sverige-Norge, dvs. de landene som hadde underskrevet London-protokollen i 1852. Konferansen var innkalt av den britiske regjeringen under statsminister lord Palmerston, men med utenriksminister John Russell som forhandlingsleder. Dens formål var at oppnå en fredsavtale mellom de stridende parter i andre slesvigske krig.

Konferansen startet offisielt den 20. april og ble avbrutt uten resultat den 25. juni. Samme dag ble krigshandlingene gjenopptatt og natten til den 29. juni erobret den prøyssiske-østerrikske hæren Als, slik at krigen ble avsluttet militært.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Den nylig utnevnte konge Christian IX underskrev tross store betenkeligheter novemberforfatningen 18. november 1863 med virkning fra 1. januar 1864.[1] Da den brøt med London-protokollens bestemmelser om Slesvig og Holstens udelelighet, benyttet Preussen anledningen til å kreve den omstøtt. Den britiske regjeringen forsøkte gjennom et forslag av 31. desember 1863 å etablere en konferanse, som skulle løse det dansk-tyske problem på grunnlag av status quo.[2] Ditlev Gothard Monrad, som nettopp hadde blitt utpekt til ny dansk statsminister av kongen, men hadde ennå ikke samlet en ny regjering, var positiv overfor det britiske initiativet.[3] I motsetning til danskene var Preussen offensiv, og Otto von Bismarck etablerte en tysk enighet, etter forhandlinger med Østerrike og Det tyske forbund, at Novemberforfatningen måtte oppheves. Dersom dette ikke skjedde, ville hertugdømmene bli okkupert[4] Dette ultimatumet fra de tyske stormaktene ble satt fram 16. januar med en frist på 48 timer, ble avvist av den danske regjeringen som Monrad hadde fått etablert 8. januar etter vanskelige forhandlinger. [5] [6]

Krigen var da en realitet, og den britiske regjeringen foreslo fredsforhandlinger allerede tidlig i krigen, blant annet på grunn av en folkelig sympati for Danmark.[7] Britene foreslo at Danmark skulle få seks ukers frist til å løse forfatningsspørsmålet, men verken Russland eller Frankrike var innstilt på dette. Den franske keiser, Napoleon III uttrykte i sitt svar forståelse for det tyske ønsket om en sterk forbindelse mellom Slesvig og Holsten. [8] Etter et langvarig diplomatisk spill ble starten på fredskonferansen fastsatt til 12. april.[9] [10] Til tross for danske protester, fikk Bismarck utsatt konferansens første møte til 20. april, ved at han viste til at Det tyske forbunds representanter først måtte bli enige om et mandat.[11] Bismarcks manøvre kan sees på bakgrunn av hans ønske om forsterke sin forhandlingsposisjon ved å først erobre Dybbøl før forhandlingene ble startet. [12] [13] [14] Samtidig var Liste over den danske statsminister Monrad overbevist om at det var av avgjørende politisk betydning at de danske strykene holdt skansene ved Dybbøl fram til fredskonferansen var igang. Etter et statsråd 9. april instruerte derfor Monrad den danske delegasjonen, under ledelse av utenriksminister George Quaade, som midlertidig hadde gått av til fordel for Monrad for at kunne konsentrere seg om forhandlingene. Monrads instruks understrekte at Danmark ville avvise en våpenhvile, så lenge Slesvig var okkupert av fremmede tropper.[9][15] Etter at de danske strykene led nederlag i slaget om Dybbøl den 18. april drøftet den danske regjeringen i et statsrådsmøte en begrenset stans av kamphandlingene gjennom en våpenhvile.[16] [17] De toneangivende politikere klarte ikke bli enige om et klart mandat for våpenhvileforhandlinger og instruksen til forhandlingsdelegasjonen ble at man «uformelt» skulle prøve å få til en våpenhvile ved en avtale mellom de kommanderende generalene om å ikke angripe hverandre i en viss tid. [17] Instruksens vage form forvansket den danske forhandlingsposisjonen, som allerede var svak etter nederlaget ved Dybbøl.[18]

Forhandlingene[rediger | rediger kilde]

Den sønderskutte Dybbøl mølle etter angrepet 18. april 1864. Den prøyssiske seieren ga dem en god forhandlingsposisjon

Kampene ved Dybbøl hadde gitt Preussen en strategisk fordel i forkant av forhandlingene, som i realiteten startet først 25. april, da representantene for Preussen, Østerrike og Det tyske forbund ikke rakk fram til det første møtet.[19] På dette møtet krevde den britiske sjefsforhandler, utenriksminister Russel at partene inngikk våpenhvile. På samme møte krevde Preussen av den danske flåtens blokade av Østersjøen skulle heves før forhandlingene kunne starte. Denne blokaden var imidlertid det eneste vellykkede dansk trekket i krigen.[20]

De prøyssiske forhandlerne var allerede i instrukser av 15. april fått Bismarcks godkjennelse av «å ta hensyn til folkestemningen», som i praksis innebar en deling av Slesvig. Formelt støttede imidlertid delegasjonen seg i starten av forhandlingene til London-traktatens bestemmelser om hertugdømmenes udelelighet. [10]. Uenighet innen den danske regjeringen og mellom statsminister Monrad og Christian IX medførte at forhandlerne både skulle holde døren åpen for en helstatsløsning og for politikken med Eider som grenseelv, noe som ville ha medført at hele Slesvig tilfalt Danmark. Den danske uenigheten medførte videre at de tre danske forhandlerne ikke hadde tilstrekkelig mandat til inngå de nødvendige kompromisser.[21] Et forslag fra Preussen og Østerrike om å etablere en våpenhvile under forutsetning av en dansk heving av blokaden av Østersjøen ble avvist av den danske regjering i måte 3. mai, etter at særlig Monrad hadde gått imot dette, mens den mer realistisk innstilte krigsminister Lundbye framholdt at danskene ville bli tvunget til dette.[22]. Først 9. mai – etter Palmerstons personlige appell til den danske delegasjonen om å heve blokaden og slutte seg til en våpenhvile – kunne Quaade gjøre dette på de gitt betingelsene. [23] Før dette hadde det vært noen hektiske døgn før Monrad ga etter for kongens og rådgivernes press og ga en forbeholden tilslutning til å heve blokaden.[24]

Samme dag inntraff slaget ved Helgoland, men den danske seieren i dette fikk ingen innvirkning på fredsprosessen, da forhandlingene var preget av det taktiske spillet fra både Preussens og Danmarks side. Bismarck hadde av hensyn til Østerrikes prinsipielle støtte til hertugdømmenes udelelighet foreslått en personalunion mellom kongedømmet og hertugdømmene i tillit til at dette ville splitte den danske delegasjonen. [23] Allerede 12. mai tok Bismarcks sjefforhandler initiativet da han erklærte at London-traktaten ikke burde være grunnlaget for forhandlingene. Bismarcks taktikk var vellykket på den måten at personalunion ville gi den danske kongen anledning til å holde fast på helstaten under sin kontroll, men forslaget var helt uakseptabelt for de som ville ha Eider som sørgrense.[21] I et statsråd 23. mai holdt kongen fram at det ikke var noen fordeler i å gjenoppta krigen, at en personalunion nok var en «ydmykende løsning», men «monarkiets integritet ville (likevel) bli bevart». [25] Monrad erklærte at selv om betingelsene forekom ugunstige, måtte han tilråde at de søkte en løsning på «den foreliggende fredsbasis», og beslutningen ble deretter utsatt av kongen. [26]

Det prøyssiske initiativet ble tatt positivt imot av den franske delegasjonen, særlig fordi keiser Napoleon III før konferansen hadde vært en sterk talsmann for nasjonalstatprinsippet.[27] Den russiske delegasjonen var betenkt over å gi opp helstatsprinsippet, men sluttede seg likevel til lord Russell, da han 28. mai la fram et forslag om skille ut «de tyske delene av helstaten fra det danske monarki», og fortsatte:

Sitat For at retfærdiggøre et så uhyre offer fra Danmarks side er det efter vores anskuelse ønskeligt, at grænselinjen ikke drages nordligere end fra Sliens munding og langs Dannevirkestillingen. Sitat
Buk-Swienty 2010, s. 208
Gatebilde fra Slesvig 6. februar 1864, illustrasjon av Otto Bache (1839–1927). Østerrikske flagg viser tydelig befolkningens sympati i konflikten mellom Danmark og Preussen/Østerrike, fra To hundrede Træsnit. Tegninger fra Krigen i Danmark 1864, Forlagsbureauet i Kjøbenhavn (G.E.C. Gad, Gyldendalske Boghandel, C.C. Lose & Delbanco), Thieles Bogtrykkeri, 1864

«Det uhyre offer» oppfattes i ettertid som et godt tilbud til danskene, som samtidig kom i møte de franske ønskene. De prøyssiske forhandlerne erklærte seg enige i prinsippet bak forslaget, men tok forbehold overfor selve grensedragningen ved Dannevirke, som de anså for at være for langt sør. Splittelsen i den danske regjeringen og Monrads uenighet med kong Christian IX innebar, at Preussen enda en gang kom danskene i forkjøpet med et konkret tilbud; denne gang en grense fra Åbenrå til Tønder. Da danskene 2. juni aksepterte Russels forslag, men med en mindre utvidelse av området som skulle sikre et av kongens barndomshjem, Louisenlund ved Slien for Danmark, var denne løsning allerede uaktuell. Russland hadde i mellomtiden foreslått at grensen skulle trekkes ved en voldgift og Russell arbeidede derfor med et kompromiss som skulle imøtekomme russernes ønsker.[21]

Det siste reelle tilbudet ble satt fram av Russell 11. juni. Løsningen var basert på det russiske forslaget, og kunne også imøtekomme de franske ønskene. En nøytral makt skulle trekke opp grensen, som ikke skulle gå sør for Eckernförde-Frederiksstad [28] og ikke lenger nord enn Åbenrå-Tønder. Han føyde til at Storbritannia ville yte Danmark «materiell assistanse» dersom danskene aksepterte og tyskerne avslo forslaget.[29], Den tyske og danske delegasjonene var uenige om linjedragningen, i første rekke da de begge ville sikre seg Flensburg. [30] Menn mens tyskerne for øvrige utviste stor velvilje overfor kompromissforslaget og i tillegg foreslo at grensedragningen skulle baseres på avstemninger «sogn for sogn», trakk danskenes svar ut i langdrag. George Quaade ønske «fredens vei»[31], men kunne ikke få støtte til dette fra København. Monrad stillede sin stilling til disposisjon, men da kongen ikke kunne finne noen erstatter, ble han sittende som statsminister. Rådvill overlot han til kongen å bestemme det danske svar på kompromissforslaget. Dette svaret ble lest opp av Quaade på London-konferansens 12. møte 22. juni 1864, som var at grensen skulle trekkes sør for Dannevirke. Det siste møtet 25. juni var en formalitet, hvor sammenbruddet ble konstatert.[31] [30]

Vurderinger[rediger | rediger kilde]

I 1848-1850 hadde en ikke lyktes med å løse Slesvigspørsmålet ved å dele landet etter nasjonalstatprinsippet, men i liberale kretser ble dette oppfattet som å være den naturlige utviklingen.

I Preussen var de liberale tanker bannlyst hos Vilhelm I som ønsket et sterkt, konservativt Tyskland under prøyssisk lederskap.[32] Den danske kongen Christian IX, var tilsvarende konservativ, men var som tilhenger av den danske helstaten en naturlig fiende av Preussen, som med dette kunne utnytte de spirende liberalistiske opprørstanker til eget formål. I virkeligheten var den prøyssiske ambisjonen å underlegge hele Slesvig-Holsten direkte under prøyssisk styre. [33]

Det er en vanlig antakelse at Preussens strategi ble forenklet ved at den danske regjeringen avviste alle kompromissforslag, også de som innebar å spørre befolkningen, og insisterte på at grensen skulle trekkes langs Eider, noe som medførte at fredskonferansen brøt sammen og krigen brøt ut igjen.[34]

Denne vurdering blir nyansert av blant andre Tom Buk-Swienty, som på den ene side finner at den danske uenigheten og rådvillheten under konferansen var et problem, men samtidig var det også flere eksempler på at Preussen hadde det strategiske initiativet under hele forløpet; Bismarck var likevel innstilt på at de hovedsakelige danskbefolkede områdene av Slesvig kunne tilfalle Danmark, da området nord for Flensburg ikke var av strategisk betydning for ham, da han også heller ikke ønsket en motvillig minoritet innen sitt rike.[35] Denne løsning, som ville have ført til en grensedragning omtrent var dagens grense, falt imidlertid ikke bare på grunn av den danske motvilligheten, men nok også på grunn av de deltakende stormakters ulike strategiske interesser.[36]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Møte i Geheimestatsrådet, 18. november 1863, i Jørgensen (1970), s. 194
  2. ^ Neergaard 1916, s. 995
  3. ^ Neergaard 1916, s. 997
  4. ^ Thorsen 1958, s. 287
  5. ^ Neergaard 1916, s. 1018
  6. ^ Thorsen 1958, s. 286
  7. ^ Neergaard 1916, s. 1119
  8. ^ Neergaard 1916, s. 1021
  9. ^ a b Thorsen 1958, s. 291
  10. ^ a b Jørgensen 1970, s. 316
  11. ^ Neergaard 1916, s. 1143
  12. ^ Dansk Militærhistorie
  13. ^ Buk-Swienty 2010, s. 171
  14. ^ Thorsen 1958, s. 256
  15. ^ Neergaard 1916, s. 1214
  16. ^ Neergaard 1916, s. 1215
  17. ^ a b Jørgensen 1970, s. 325
  18. ^ Buk-Swienty 2010, s. 349
  19. ^ En taktisk manøver, ifølge Buk-Swienty (2010), s. 193
  20. ^ Buk-Swienty 2010, s. 197
  21. ^ a b c Thorsen 1958, s. 296
  22. ^ Jørgensen 1970, s. 339
  23. ^ a b Buk-Swienty 2010, s. 199
  24. ^ Neergaard 1916, s. 1221
  25. ^ Thorsen 1958, s. 295
  26. ^ Jørgensen 1970, s. 361
  27. ^ Neergaard 1916, s. 1150
  28. ^ Dvs. noe sør for Dannevirke
  29. ^ Thorsen 1958, s. 297
  30. ^ a b Thorsen 1958, s. 299
  31. ^ a b Buk-Swienty 2010, s. 208
  32. ^ Buk-Swienty 2010, s. 17
  33. ^ Som bl.a. er uttrykt i Bismarcks erindringer og omtales både hos Clemmesen (2010), Buk- Swienty (2008), Thorsen (1958) og på adskillige hjemmesider.
  34. ^ Grænseforeningens leksikon om 1864 Arkivert 29 november 2014 hos Wayback Machine.
  35. ^ Både Swienty, Thorsen og en rekke andre historikere er enige i denne punktet.
  36. ^ Neergaard 1916, s. 1145ff.

Se også[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Buk-Swienty, Tom (2008), Slagtebænk Dybbøl – 18. april 1864 – historien om et slag, København: Gyldendal, ISBN ISBN 978-87-02-05000-4 
  • Buk-Swienty, Tom (2010), 'Dommedag Als: 29. juni 1864 : kampen for Danmarks eksistens, København: Gyldendal, ISBN 978-87-03-04502-3 
  • Clemmesen, Michael H.; Frantzen, Ole L.; Friis, Thomas Wegener (2010), Danmarks krigshistorie, København: Gad, ISBN 978-87-12-04579-3 
  • Jørgensen, Harald (1970), Statsrådets forhandlinger 1863-1864, bd.IX 19. januar 1863-8.juli 1864, København: Munksgaard 
  • Neergaard, N (1916), Under Junigrundloven,II,2, København-Kristiania: Gyldendalske Boghandel/Nordisk Forlag 
  • Thorsen, Svend (1958), De danske ministerier 1848-1901 Et hundrede politisk- historiske biografier, København: Pensionsforsikringsanstalten 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]