Lofotekspressen
Lofotekspressen var rute- og markedsføringsnavnet på et sammenhengende hurtigbåtsamband i Nordland som trafikkerte strekningen Bodø, via Svolvær, til Narvik fra 1988 til 1990. Sambandet ble driftet som et samarbeid mellom de to konkurrerende rederiene Saltens Dampskibsselskab (SDS) og Ofotens og Vesteraalens Dampskibsselskab (OVDS). Lofotekspressen var Norges lengste hurtigbåtsamband med en seilingslengde på 165 nautiske mil.[1]
Historie[rediger | rediger kilde]
_sett_fra_Hamar%C3%B8y.jpg)
I 1987 fikk OVDS og SDS bygd to vannjetdrevne katamaraner, henholdsvis «Ofoten» og «Salten», som ble satt inn i sambandet. Rederienes investeringer var på 54 millioner kroner og de to skipene var blant landets største og raskeste med en passasjerkapasitet på 186 og en maksfart på 42 knop.[3][4]
1988–1990[rediger | rediger kilde]
Ruta ble åpnet i Svolvær 4. juni 1988 av Bjørg Simonsen fra Samferdselsdepartementet,[3] og den påfølgende dagen startet den ordinære rutetrafikken. Lofotekspressen ble da omtalt som begynnelsen på slutten for Hurtigruta.[3] Sambandet erstattet de to tidligere hurtigbåtrutene mellom Bodø og Skutvik, som ble driftet av SDS, og mellom Svolvær og Narvik, som ble driftet av OVDS.[note 1] I løpet av den første driftsmåneden i juni reiste ti tusen passasjerer med Lofotekspressen.[5]
I juli 1988 gikk «Salten» inn i en steinmur på en øy i Nyholmsundet under innseilingen til Bodø etter at skipet mistet kontrollen over styre- og fremdriftssystemet som følge av at olje lekket ut fra det hydrauliske systemet.[2] I hendelsen ble fem personer lettere skadd.[6] 11. november samme år førte brottsjø til at «Ofoten» fikk store skader på vei fra Svolvær til Lødingen. Knuste ruter førte til at vann fosset inn i passasjersalongen, men ingen passasjerer ble skadet i hendelsen.[7] For å hindre lignende hendelser ble både «Ofoten» og «Salten» ombygd i løpet av vinteren 1988–89. Som erstatning ble den eldre og mindre hurtigbåten «Skogøy» satt inn i sambandet.[2]
Den 7. juni 1990 ble Lofotekspressen og Helgelandsekspressen slått sammen til et tre-delt hurtigbåtsamband som ble markedsført under rutenavnet Nordlandsekspressen. Tre hurtigbåter trafikkerte som Nordlandsekspressen i rutene Sandnessjøen–Bodø (NEX I), Bodø–Sortland (NEX II) og Svolvær–Narvik (NEX III).
Rutetilbud[rediger | rediger kilde]
Lofotekspressen hadde 19 anløpssteder i kommunene Bodø, Steigen, Hamarøy, Vågan, Lødingen, Evenes og Narvik.[5] Passasjertrafikken hadde sin hovedtyngde på delstrekningene Svolvær–Narvik og Svolvær–Bodø.[2] Hurtigbåtene «Salten» og «Ofoten» gikk begge én rundtur daglig. Skipene hadde en marsjfart på 37 knop og reisen fra Bodø til Narvik tok seks timer, inkludert liggetid.[2]
Fotnoter[rediger | rediger kilde]
- ^ Hurtigbåtsambandet mellom Bodø og Skutvik ble i 1987 forlenget til Svolvær for sommersesongen.
Kilder[rediger | rediger kilde]
- Erling Svanberg, Langs vei og lei i Nordland. Samferdsel i Nordland gjennom 3000 år. Nordland fylkeskommune, Bodø 1990. Sidene 303-305. ISBN 82-7416-021-5
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Bjørn Foss. Hurtigbåten: gammeldampens arvtager. Nordvest forlag, Ålesund 1989. Side 126.
- ^ a b c d e Bjørn Foss. Hurtigbåten: gammeldampens arvtager. Nordvest forlag, Ålesund 1989. Sidene 109–112.
- ^ a b c Dagens Næringsliv 4. juni 1988. Lofotekspress til 54 millioner. Besøkt 16. august 2016.
- ^ Norsk Telegrambyrå 11. mai 1987. Nye hurtigbåter Bodø-Narvik. Besøkt 16. august 2016.
- ^ a b Aftenposten 16. juli 1988. Hyperkjappe Lofot-båter. Besøkt 16. august 2016.
- ^ Norsk Telegrambyrå 3. juli 1988. Hurtigbåt på grunn - fem lettere skadd. Besøkt 16. august 2016.
- ^ Aftenposten 29. november 1988. Tankevekkende brottsjø for hurtigbåtmiljøet. Besøkt 16. august 2017.