Lisztomania (fenomen)

Se også filmen fra 1975 Lisztomania (film) og dens soundtrack: Lisztomania (album)

Lisztomania eller Liszt-feber er en betegnelse på en intens mani og begeistring for den da 30 år gamle pianovirtuosen Franz Liszt (1811–1886). Denne manien ble først observert på en konsert i Berlin i 1841. Selve begrepet ble først brukt av den tyske forfatteren Heinrich Heine i ett avisinnlegg han skrev 25. april 1844, hvor han reflekterte rundt konsertsesongen 1844 i Paris. Lisztomania er et portmanteau av «Liszt» og «mania».

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Franz Liszt begynte å spille piano i en alder av syv år. Han ble undervist av sin far Adam Liszt, en begavet musiker som spilte blant annet piano, fiolin, cello og gitar, og som i tillegg kjente komponistene Joseph Haydn, Johann Nepomuk Hummel og Ludwig van Beethoven. Som ni år gammel gutt spilte Franz Liszt i konserter og komponerte stykker. Liszt fortsatte å studere og utvikle sine ferdigheter på piano i sitt senere liv.

I perioden 1839-1945 turnerte Liszt mye i Europa, og spilte konserter. Denne perioden har blitt sett på som Liszts mest fremgangsrike periode som konsertpianist. Det var i løpet av denne perioden at det ble observert en voldsom og nesten gudelig dyrkelse av Liszt, en dyrkelse som senere har blitt referert til som Lisztomania.

Liszt reiste til Berlin nær juletider i 1841, og ryktet om hans tilstedeværelse i byen ble raskt spredd.^[1] En gruppe på rundt tretti studenter mottok ham ved å synge «Rheinweinlied» for ham.^[1] Liszt spilte ved en senere anledning sin første intimkonsert i Berlin Singakademie den 27. desember 1841 for et imponert publikum. Denne konserten har i etterkant blitt sett på som starten på Lisztomania-utbruddet, som senere ble mer voldsom i øvrige deler av Europa efter 1842.^[1]^[2]

Kjennetegn[rediger | rediger kilde]

Liszts pianospill var kjent for å løfte publikumets humør til et ekstatisk og overnaturlig nivå.^[2] Lisztomanien ble kjennetegnet av en hysterisk dyrkelse av Liszt og hans konserter.^[1]^[2] Liszts beundrere svermet rundt ham, og kjempet for å få fatt i ett av hans lommetørkler eller hansker.^[2] Tilhengerne ville ha hans portrett på brosjer og brystholdere.^[1]^[3] Kvinner prøvde å få tak i ett av hans hårstrå, og dersom han røk en pianostreng, prøvde beundrere å få tak i den for å kunne lage et armbånd.^[3] Enkelte kvinnelige beundrere tok også med seg glassampuller som de helte Liszts kaffegrut opp i.^[1]

«Liszt kastet en gang en utbrent sigarstump ned på gaten foran en kvinnelig beundrer som ventet på ham. Hun plukket den stinkende stumpen ut av rennesteinen, pakket den inn i medaljong med et diamantinnpreget monogram «F.L.», og ble i hennes høviske plikt uoppmerksom på den sykelig stanken den gav ut.»^[a]

Begrepet etableres[rediger | rediger kilde]

Skribenten Heinrich Heine var den første som brukte betegnelsen Lisztomania for å beskrive utbruddet av følelser som akkompangerte Liszt og hans konserter.^[4]

Heine skrev en rekke innlegg i musikkartikler hvor han diskuterte datidens musikk. Hans anmeldelse av musikkåret 1844, som utkom i Paris den 25. april 1844, er den første gangen hvor han anvender begrepet Lisztomania:

«Da jeg tidligere fikk høre om de besvimende forbannelsene som brøt ut i Tyskland og særlig i Berlin da Liszt viste seg der ristet jeg medlidende på skuldrene og tenkte: stille sabbatiske Tyskland ønsker ikke å miste muligheten til å få den lille nødvendige treningen tillatt... I deres tilfelle, tenkte jeg, er det et spørsmål om spetakkel for spetakkelets skyld... Så jeg forklarte denne Lisztomanien, og så på den som et tegn for de politisk ufrie forholdende som eksisterer syd for Rhinen. Dog misforsto jeg, tross alt, og jeg la ikke merke til det før i forrige uke på den italienske operaen, hvor Liszt gav sin første konsert... Dette var sannelig intet tysk-sentimentalt, sentimentaliserende Berliner-publikum som Liszt spilte for, helt alene – eller bedre – akkompagnert av hans geni. Og tross alt, hvor krampeaktig hans éne fremvisning påvirket dem! Hvor støyende var vel ikke applausen han fikk!... [H]vilken anerkjennelse det var! Et sant galskap, uten sidestykke i entusiasmens tidsalder!»^[b]

Forfatteren Dana Gooley hevdet i sin bok fra 2004 at Heine ikke brukte begrepet «Lisztomania» på samme måte som «Beatlemania» ble brukt for å beskrive den kultpregede interessen rundt bandet The Beatles i det 20. århundret.^[6] Lisztomania ble i stedet brukt for å forklare en psykisk tilstand. Begrepet «mania» hadde nemlig en mye mer negativ betydning i det 19. århundret enn i det tyvende, hvor «mania» kan vise til mindre alvorlige fenomener som mote- eller shoppinggalskap.^[6]

Lisztomania begynte som en smittende psykisk tilstand hvor enkelte kritikere ville gjøre tiltak for å immunisere befolkningen og stanse utbredningen av den.^[7]

Enkelte kritikere trodde at Lisztomania hovedsakelig var et speilbilde av berlineres holdninger og mentalitet, og at tyske byer sør, vest eller nord for Berlin ikke ville ha slike ha utfall av Lisztomania grunnet forskjeller i befolkningenes sammensetninger. En kommentator fra 1843 konkluderte i den radikale München-avisen Augsburger allgemeine Zeitung:

«Liszt-feber, en smittende sykdom som sprer seg i hver by [Liszt] opptrer i, som verken alder- eller visdom kan beskytte mot, synes å fremtre kun sporadisk hos oss. Kvelende hendelser som i de nordlige hovedsteder behøver våre innbyggere med deres sterke helse ikke frykte.»^[c]

Årsaker[rediger | rediger kilde]

Noen definitiv årsak til dannelsen av Lisztomania finnes ikke, men enkelte har likevel forsøkt å forklare fenomenet. Heine forsøkte å forklare en mulig årsak i det samme brevet hvor han for første gang brukte begrepet. I brevet skrev han:

«Hva er årsaken til dette fenomenet? Svaret på slike spørsmål tilhører heller patologiens område enn estetikkens. Jeg spurte en fysiker - hvis fagområde er kvinnelige sykdommer - om å forklare magien vår Liszt utøver på hans publikum. Han smilte på en rar måte og sa alle mulige ting om magnetisme, galvanisme, elektrisitet, om smitten i den trange konsertsalen fylt med utallige vokslys og flere hundre parfymerte og forventningsfulle mennesker, om historisk epilepsi, om kile-fenomenet, og andre smakløse ting, som jeg antar har en henvisning til mysteriene rundt denne ‘bona dea’. Kanskje svaret på spørsmålet ikke ligger på slike eventyrlige dybder, men derimot flyter på en svært hverdagslig overflate. Til tider kan det virke som om all denne magien kan bli forklart ved det faktumet at ingen på jorden kan organisere suksessene sine så godt, ei heller deres ‘mise en scene’, som vår Franz Liszt.»^[d]

Forfatteren Dana Gooley skrev i The Virtouso Liszt at de politiske oppfatningene til de som har analysert årsakene til Lisztomania-utbruddet i Berlin har hatt stor innvirkning på deres analyser.^[8] De med radikale og progressive politiske overbevisninger tenker ifølge Gooley at det voldsomme følelsesutbruddet blant Berlin-publikumet var i all hovedsak en bivirkning til den undertrykkende og sensurerende tyske staten, og at entusiasmen for Liszt var en «erstatning for mangelen på offentlig omsorg og tilstedeværelse blant Berlinere».^[9] Den motsatte, mer positive forklaringen var at Lisztomania var en respons til Liszts vakre utseende og personlighet.^[10] Dette synspunktet ble forklart slik:

«Frederick William IVs optimistiske og populære politiske retorikk, med dets lovnader om liberale, sosiale reformer, forberedte Berlin-publikummet på å sette pris på Liszts ulike handlinger som å gi donasjoner til veldedige, humanitære formål når de befant seg i Liszts sjarm. Men mer viktig, de fant årsaker ikke bare i hans generøse donasjoner. Hans personlige åpenhet, hans nærvære til publikum og hans utøvende stil ble alle kjennetegn for Liszts «godhet» og sjarm.»^[e]

Se også[rediger | rediger kilde]

Beatlemania

Noter[rediger | rediger kilde]

^ Her oversatt fra engelsk: «Liszt once threw away an old cigar stump in the street under the watchful eyes of an infatuated lady-in-waiting, who reverently picked the offensive weed out of the gutter, had it encased in a locket and surrounded with the monogram "F.L." in diamonds, and went about her courtly duties unaware of the sickly odour it gave forth.»^[1]
^ Her oversatt fra engelsk: «When formerly I heard of the fainting spells which broke out in Germany and specially in Berlin, when Liszt showed himself there, I shrugged my sholders pityingly and thought: quiet sabbatarian Germany does not wish to lose the opportunity of getting the little necessary exercise permitted it... In their case, thought I, it is a matter of the spectacle for the spectacle's sake...Thus I explained this Lisztomania, and looked on it as a sign of the politically unfree conditions existing beyond the Rhine. Yet I was mistaken, after all, and I did not notice it until last week, at the Italian Opera House, where Liszt gave his first concert...This was truly no Germanically sentimental, sentimentalizing Berlinate audience, before which Liszt played, quite alone, or rather, accompanied solely by his genius. And yet, how convulsively his mere appearance affected them! How boisterous was the applause which rang to meet him!...[W]hat acclaim it was! A veritable insanity, one unheard of in the annals of furore!»^[5]
^ Her oversatt fra engelsk: «Liszt fever, a contagion that breaks out in every city our artist visits, and which neither age nor wisdom can protect, seems to appear here only sporadically, and asphyxiating cases such as appeared so often in northern capitals need not be feared by our residents, with their strong constitutions.»^[8]
^ Her oversatt fra engelsk: «What is the reason of this phenomenon? The solution of this questions belongs to the domain of pathology rather than that of aesthetics. A physician, whose speciality is female diseases, and whom I asked to explain the magic our Liszt exerted upon the public, smiled in the strangest manner, and at the same time said all sorts of things about magnetism, galvanism, electricity, of the contagion of the close hall filled with countless wax lights and several hundred perfumed and prespiring human beings, of historical epilepsy, of the phenomenon of tickling, of musical cantherides, and other scabrous things, which, I believe have reference to the mysteries of the bona dea. Perhaps the solution of the question is not buried in such adventurous depths, but floats on a very prosaic surface. It seems to me at times that all this sorcery may be explained by the fact that no one on earth knows so well how to organize his successes, or rather their mise en scene, as our Franz Liszt.»^[5]
^ Her oversatt fra engelsk: «Frederick William IV's optimistic and popular political rhetoric, with its promise of liberal social reforms, predisposed the Berlin public to appreciate Liszt's various gestures in support of charitable, humanitarian causes, as they saw themselves and their monarch echoes in Liszt's benevolence. But significantly, they found evidence of it not solely in his donations. His personal openness, his behavior towards audiences, and his performing style all became emblems of 'charity' as well.»^[6]