Lillemor von Hanno

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Lillemor von Hanno
Lillemor-vonHanno.jpg
Født 30. desember 1900
Balsfjorden
Død 5. april 1984
Mor Ågot Gjems Selmer
Søsken Alfred Gjems Selmer, Tordis Gjems Selmer
Nasjonalitet Norge
Utmerkelser Kongens fortjenstmedalje

Lillemor von Hanno ca. 1930. Ukjent fotograf. Bildet tilhører Oslo Museum.

Lillemor von Hanno (født 30. desember 1900 i Balsfjord i Troms, død 5. april 1984 i Oslo) var en norsk skuespiller og forfatter. Hun var født Bergljot Gjems Selmer, og var datter av distriktslege Alfred Selmer og forfatter og skuespiller Ågot Gjems. Før hun giftet seg, opptrådte hun under navnet Lillemor Gjems Selmer.[1]

Familie[rediger | rediger kilde]

Lillemor ble født i Balsfjord, men familien flyttet til Ås i nåværende Akershus fylke da hun var to år, ettersom faren ble distriktslege i Follo.

Moren Ågot Gjems var selv forfatter og skuespiller, og av Lillemors fire eldre søsken ble Tordis sangerinne og Alfred skuespiller.

Lillemor Gjems Selmer giftet seg i 1927 med teatermaleren og illustratøren Otto von Hanno. De ble foreldre til statsviteren Tertit von Hanno Aasland (født 1928). Ekteskapet endte i skilsmisse, og i 1950 giftet hun seg på nytt med Joakim Lund Ihlen, som var direktør for Strømmens Værksted. Også dette ekteskapet tok slutt.

Teater og film-karriere[rediger | rediger kilde]

Lillemor fikk etter endt skolegang i Norge utdanne seg som danser og skuespiller i utlandet. I 1917 fulgte hun undervisningen ved Fru Valborns ballettskole i København. Hun debuterte på teaterscenen i 1920 i Trondheim, og spilte blant annet Anitra i Henrik Ibsens Peer GyntTrondhjems Nationale Scene i 1921. Hun stod oppført på rollelisten som Lillemor Gjems Selmer.[2] Etter tre år i Trondheim fikk hun ansettelse ved Nationaltheatret i hovedstaden.

I 1925-26 spilte hun en sesong på Chat Noir, med hovedroller i suksessrevyen Ikke mas, alle får (premiere i 1925), i Hertuginnen av Elba (premiere 26. desember 1925), som ikke slo an hverken hos publikum eller kritikere, i farsen En liten paradisfugl (premiere 9. januar 1926), i farsen Det nakne faktum (premiere 29. januar 1926), og i Lån meg øre! (premiere i mars 1926), som ble en ny suksess.[3]

I 1926 studerte hun ved den russiske ballettskolen i Berlin, og fra 1927 var hun ansatt ved Det Nye Teater i Oslo. I 1928 hadde hun imidlertid et nytt opphold i København, denne gangen for å ta klasser hos Betty Hennings. Ansettelsen ved Det Nye Teater løp frem til hun i 1934 gikk tilbake til Nationaltheatret, hvor hun forble frem til hun sluttet som skuespiller i 1951.

Selv om hun først og fremst var teaterskuespiller, medvirket hun også i et par filmer. Hun fikk dessuten oppført skuespillet Leken vi leverDet Nye Teater i Oslo i 1938; på samme scene regisserte hun for øvrig oppsetningen av amerikanske Clare Booth Luces komedie Kvinner i 1953.

Forfatterkarriere[rediger | rediger kilde]

Lillemor von Hannos bøker var skrevet i 1930-tallets karakteristiske "Oslo-tone" – de var humoristiske skildringer av unge voksnes selskapsliv og hverdagslige trivialiteter. Ektemannen Otto von Hanno illustrerte bøkene hennes med små vignetter. Hun skrev også kåserier for Dagbladet og Morgenbladet.

Filmografi[rediger | rediger kilde]

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

  • Det går et år (1940) – illustrert av Otto von Hanno
  • Blindebukk (1939) – illustrert av Otto von Hanno (Gyldendal Norsk Forlag)
  • Hele verden står dig åpen (1938)
  • Leken vi lever (1938) – skuespill, oppført på Det Nye Teater (ikke utgitt)
  • Dumme menner og troll til kjerringer (1937) – illustrert av Otto von Hanno (Gyldendal Norsk Forlag)
  • De og vi (1936) – illustrert av Otto von Hanno

Krigsinnsats[rediger | rediger kilde]

Fra 1940 var Lillemor von Hanno tillitsvalgt for Nationaltheatrets skuespillere. Hun kjempet iherdig mot okkupasjonsmyndighetenes mange fremstøt for å styre repertoarvalg og personellbruk ved teateret. I 1944 måtte hun til slutt flykte til Sverige for å unngå arrestasjon.

Hedersbevisninger[rediger | rediger kilde]

Lillemor von Hanno ble tildelt Kongens fortjenstmedalje i gull i 1951.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Bang-Hansen, Odd (1961). Chat Noir og norsk revy. Oslo: Cappelen. s. 139–141. 
  2. ^ www.ibsen.net om oppsetningen ved Trondhjems Nationale Scene
  3. ^ Bang-Hansen, Odd (1961). Chat Noir og norsk revy. Oslo: Cappelen. s. 139–142. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]