Hopp til innhold

Leopold von Schroeder

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Leopold von Schroeder
Født12. des. 1851[1]Rediger på Wikidata
Tartu
Død8. feb. 1920[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (68 år)
Wien (Østerrike)[5]
BeskjeftigelseIndolog, antropolog, religionsviter, universitetslærer Rediger på Wikidata
Utdannet vedDet keiserlige universitet i Dorpat
EktefelleLilly von Schroeder
FarJulius von Schroeder
NasjonalitetTyskland
UtmerkelserÆresdoktor ved Universitetet i Wien[6]

Leopold Alexander von Schroeder (født 12. desemberjul./ 24. desember 1851greg. i Dorpat i Tsarrussland, død 8. februar 1920 i Wien) var en tysk indolog. Han var russisk statsråd, professor i indologi ved universitetet i Innsbruck i 1896 og var fra 1899 ved universitetet i Wien. Han oversatte blant annet Bhagavadgita fra sanskrit til tysk.

Liv og virke

[rediger | rediger kilde]

Leopold Alexander von Schroeder var sønn av pedagogen Julius von Schroeder (1808-1888) og hans hustru Marie, født von Schrenck. Han studerte ved universitetene i Dorpat, Jena og Tübingen.

Akademisk virke

[rediger | rediger kilde]

Fra 1882 var Leopold von Schroeder dosent i indologi ved Universitetet i Dorpat, der han tidligere hadde vært student under Leo Meyer.[7] Han ble i 1896 ordentlig professor i Innsbruck og arbeidet fra 1899 i Wien. Blant hans studenter i Wien var Bernhard Geiger.

Leopold von Schroeder beundret komponisten Richard Wagner og deltok selv aktivt i teaterlivet i Wien. Han var også en god venn med Wagners svigersønn Houston Stewart Chamberlain og hørte hjemme i den vitalistiske, wagnerianske tradisjon.[trenger referanse] Han var en av de få som beskjeftiget seg vitenskapelig med tematikken rundt gralsfortellingen bog ville avdekke deres røtter.[trenger referanse]

Han skrev et sammenfattende verk som samtidens idéer om arierne i Arische Religion (1914/1916). Det var planlagt å utkomme i tre bind, men von Schroeder rakk aldri å ferdigstille det siste. Tanken med tredelingen var at hvert bind skulle behandle hver sin «rot» (hvert sitt aspekt) av den ariske religion. tt han valgte å tale om tre røtter skyldtes at han ville skape en syntese av tre forskjellige forskertradsjioner: den evolusjonistiske antropologi, den indoeuropeiske filologien og teorien om en urmonoteisme.[trenger referanse] Det tredje bindte av Arische Religion, som ikke ble ferdig, var tenkt å behandle animistiske ritualer hos urindoeuropeerne.

Han trodde at Wagners mytiskt verdensanskuelse ikke blott var et idiosynkront sammenkok, men at den hadde urgamle røtter i fornarisk religion. I Mysterium und Mimus im Rigveda (1908) og Die Vollendung des arsichen Mysteriums in Bayreuth (1911) forsøkte von Schroeder å bevise dette.[8]

Blant hans større arbeider er Die normale Unterscheidung der Redeteile im griechischen und lateinischen (1874), Pythagoras und die Inder (1884), Indiens Literatur und Cultur (1887), Die hochzeitsgebräuche der esthen (1888), Wörte der Wahrheit (oversettelse av den buddhistiske ordssamlingen Dhammapada, 1892), Mangoblüten (en samling indiske sanger og ordpråk, 1892), Mysterium und Mimus (1908) og Arische religion (I, 1914, II 1916). Viktige var Schröders utgivelser av de begge Yajurveda-tekstene Maitrayani-Samhita (1881-1886) og Kathakam (1900-10). Hans sammenlignende mytologiske arbeider Griechische Götter und Heroen (1887) og Herakles und Indra (i Wienakademiets Denkschriften 1914) og annet følger en også for samtiden noe foreldret metode.[trenger referanse]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ AlKindi, oppført som Leopold von Schröder, Diamond Catalog ID for persons and organisations 96753[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Autorités BnF, BNF-ID 12487292h[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Social Networks and Archival Context, SNAC Ark-ID w6t16cr9, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 30. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ geschichte.univie.ac.at[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ (de) Bernhard Forssman: «Meyer, Leo.» I Neue Deutsche Biographie (NDB). Bind 17, Duncker & Humblot, Berlin 1994, ISBN 3-428-00198-2, s. 363 f. (digitalisering).
  8. ^ Arvidsson, Stefan, Ariska idoler 2000, s. 172ff