Leif Einar Plahter

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Leif Einar Plahter
Født2. november 1929
Oslo
Død30. oktober 2016 (86 år)
Oslo
NasjonalitetNorge

Leif Einar Plahter (født 2. november 1929 i Oslo, død 30. oktober 2016 i Oslo[1]) var en norsk konservator. Han var leder av Nasjonalgalleriets tekniske avdeling 1957-1999. Plahter var han i Norske Malerikonservatorers Forening 1957-1969. Han bidro flere ganger til avsløring forfalskninger og tyverier, blant ved oppklaring av Skrik-tyveriet i 1994.[1]

Hans interesse ble først fattet da han så Fredrik Kolstøs lille bilde, «Malerverksted», senere likte han «fargene som rant ned langs kanten på malingboksene» og utviklet stor sans for J.C. Dahl som han i 1988 mente var landets største «penselvirtuos»,[2] og Edvard Munch.[3] Han studerte ved Bergen Kunsthåndverkskole, i Firenze, Lübeck, Roma og München.

Tidlige saker[rediger | rediger kilde]

Fortezza da Basso der Plahters redningsgruppe jobbet etter flommen i Firenze 1967-70.

Med Stephan Tschudi-Madsen oppdaget han i 1958 to falske Tidemand og Gude-bilder.[4] Med Erling Skaug dro han i november 1966 til Firenze for å bidra til å redde kunstskatter etter at elven Arno hadde flommet over. Plather ledet det nordiske teamet.[5]

Wiesbaden-affæren[rediger | rediger kilde]

Da Arne Huuse kalte ham til Wiesbaden kunne Plahter i tidlig juni 1984, identifisere syv av åtte maleri til en forsikret verdi av 25 millioner, som forsvant den 11. oktober 1982: To av Rembrandt (ett landskap og ett portrett), to av Picasso («Gitar og glass» til 5 millioner), en Goya, «Selvportrett» av Vincent van Gogh (4 millioner), og hustruens portrett av Paul Gauguin til 3 millioner, mens «Blomsterkurv» til 1,5 millioner kroner av Paul Gauguin manglet. Om seansen da Plahter (med mikrofon i slipset) skulle overhende de 4,3 millioner til tyvene for å få de syv rullene sa han: «Riktignok fikk jeg ikke bind for øynene, og ble ikke kjørt ut i en mørk skog i kjent romanstil. Likevel hadde jeg hjertet i halsen da jeg kom til den beslaglagte bilen og oppdaget pakker og ruller som efter sigende skulle inneholde kunstverkene».[6] I etterkant sa en lettet Knut Berg at Nasjonalgalleriets nye sikkerhetssystem «vil sette en stopper for at lignende forbrytelser kan gjenta seg».[7] Plahter var derimot skuffet da det siste maleriet kom til rette i mars 1985: «Noe av malingen er falt av, og det er enkelte hull i lerretet».[8]

Skriktyveriet[rediger | rediger kilde]

Plahter mente den 12. februar 1994 at det ikke var tilfeldig at «Skrik» fra 1893 ble stjålet samme dag Vinter-OL 1994 åpnet, og tilføyde at de trodde fem meter ned til bakken var nok til at man ikke trengte gitter foran vinduene av vanlig huskvalitet.[9] Da to gutter fant en ramme i Nittedal sent i april kunne en bekymret Plahter identifisere denne, og mente utkuttingen av det meget skjøre maleriet heldigvis var skikkelig gjort. De fant det i mai, og Knut Berg uttalte at «Skrik skal henges opp igjen i Nasjonalgalleriet så fort som mulig - men på et mindre tyveriutsatt sted denne gang».[10] Plahter pakket det pent sammen og ble med Knut Berg «brakt tilbake til Nasjonalgalleriet. Og da var sikkerheten på topp. Bevæpnede politifolk eskorterte de to og bildet gjennom Oslo sentrum».[11]

Senere saker[rediger | rediger kilde]

Så var han i avisen igjen i 1995 da Jakob Weidemanns veggmalerier i Radiumhospitalets nye basseng var blitt umiddelbart fuktskadet. Da Odd Nerdrum-elevene Elisabeth Lunde, Atle Skudal og Jan-Ove Tuv var sterkt bekymret for «Brudeferden i Hardanger» svarte Plahter:« At den gedigne gullrammen har sprukket er helt naturlig, når treet krymper, åpner rammen seg litt».[12] Noen dager senere holdt han lysbildeforedraget «Svindel med billedkunst i Norge». I 1999 kunne Plahter berette at han i 1994-95 hadde anmeldt det bergenske Galleri Jonsvoll, men at politiet ikke hadde oppfattet det som en anmeldelse, og derfor ikke kunne henlegge det, men i 2001 erkjente tiltalte falskt. Dømt ble derimot konservatoren fra Stavanger som i 1995 hadde forfalsket signaturen på «Tjernet» av Kitty Kielland. Saken om «klimakravet» oppstod da Audun Eckhoff og Trond Giske i 2009 ville flytte Nasjonalgalleriet, men på et datagrunnlag som Plahter og Erling S. Skaug i 2010 mente var manipulert og feilaktig,[13] men som Françoise Hanssen-Bauer i 2011 sa var rett.

Formidling[rediger | rediger kilde]

I 1998 nevnes han som grunnleggeren av det nye studiet i konservering ved Universitetet i Oslo som ble ledet av Erling S. Skaug, og der Plahter etterhvert også underviste. I 1999 pensjonerte han seg og ble 70 år, med festskrift og symposium ved Det Norske Videnskaps-Akademi. Året etter mottok han St. Olavs Orden og utga «Norsk signaturleksikon» med alle før 1920.[3] Hans kone Unn Plahter (født 1936) er også ekspert på malerier, etterhvert professor i den maleritekniske historie.[14] I deres private hjem hang i 1989 Ludvig Karsten, Joachim Frich og grafikk av Picasso og han lyttet helst til Bach, eller spilte.[15]

Premier[rediger | rediger kilde]

  • æresmedlem av Norsk Konservatorforbund
  • «Fellow» av The International Institute for Conservation
  • Ridder i første klasse av St. Olavs Orden 2000

Utgivelser[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Eckhoff, Audun (4. november 2016). «Nekrolog: Leif Einar Plahter». Aftenposten. Besøkt 8. november 2016. 
  2. ^ Gunvor Gjessing (20.2.1988). «Penselvirtuosen». A-magasinet. 
  3. ^ a b Heidi Solheim Johansen (2.11.1999). «Atelierleder Leif E. Plahter ved Nasjonalgalleriet, lager bok av norske malersignaturer». Aftenposten. 
  4. ^ «Kristiania med K og 4-sifret telefon avslørte falsk maleri. Fint detektivarbeid ved Nasjonalgalleriet». VG. 2.12.1958. 
  5. ^ F.W. (25.8.1967). «Vår mann i Firenze». VG. 
  6. ^ Erle Bugge Moestue (19.6.1984). «Nasjonalgalleriet roser tyvene». Aftenposten. 
  7. ^ Erle Bugge Moestue (16.6.1984). «Bildene snart på plass». Aftenposten. 
  8. ^ Sverre Dalland (27.3.1985). «De siste åtte bilder vender hjem». Aftenposten. 
  9. ^ «Påfallende sammenfall mellom OL-åpning og Skrik-tyveri». NTB. 12.2.1994. 
  10. ^ Anders Øvrebø (7.5.1994). «Munchs "Skrik" funnet uskadd, tre personer pågrepet». NTB. 
  11. ^ «Jakten på kunsttyvene fortsetter». Aftenposten. 8.5.1994. 
  12. ^ Lena Storvand (6.2.1997). «Bekymret for "Brudeferden"». VG. 
  13. ^ «Manipulasjon om Nasjonalgalleriet». Aftenposten. 31.12.2010. 
  14. ^ Ingrid Furseth (8.3.2001). «Ekspert på maleteknikker». Aftenposten. 
  15. ^ Mette Tellanger Berg (31.10.1989). «Han bevarer kunst». Aftenposten.