Lazzaro Spallanzani

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Lazzaro Spallanzani

Lazzaro Spallanzani (født 10. januar 1729 i Scandiano, død 12. februar 1799 i Pavia) var en italiensk naturvitenskapsmann. Han regnes som den første som førte bevis for at liv ikke kan oppstå spontant, og han sto bak viktige framskritt i forståelsen av dyr og menneskers fysiologi.

Bakgrunn og virke[rediger | rediger kilde]

Han begynte på jusstudier ved Universitetet i Bologna, men vendte seg snart til naturvitenskapen. Det var her hans berømte slektning Laura Bassi var professor i fysikk, og under henne studerte han naturfilosofi og matematikk, samtidig som han også viet seg til språkstudier.

I en alder av 25 år ble han utnevnt til professor i logikk, metafysikk og gresk ved Universitetet i Reggio. I 1760 ble han overført til Modena, hvor han fortsatte å undervise, samtidig som han brukte all sin fritid på naturvitenskapelige studier. Han avslo flere tilbud om professorater i Italia og i utlandet – inntil han mottok et tilbud fra Universitetet i Pavia om et professorat i naturhistorie. Han ble samtidig direktør for museet i byen, og utvida samlingene der med gjenstander fra sine mange reiser rundt Middelhavet og til Tyrkia.

I 1788 besøkte han Vesuv og vulkanene på Lipariøyene og Sicilia, og framla seinere resultatene i den store avhandlinga Viaggi alle due Sicilie ed 'in alcune parti dell' Apennine.

Hans utrettelige feltarbeid, hans gode skjønn som samler og utstiller ved siden av hans dyktighet som foreleser og deltaker i faglige debatter skaffa han et ry som var nesten uovertruffent i samtida.

En av Spallanzanis store fortjenester er at han beviste at spontant liv ikke er mulig, og han kasta seg med stor energi inn i debatten, som på hans tid var intens. Gjennom sine forsøk som viste at mikrober ble ødelagt ved koking, foregrep han Louis Pasteurs arbeid hundre år seinere.

Spallanzani tillegges også æren for å ha beskrevet reproduksjonen hos pattedyr, og han var den første som foretok en kunstig inseminasjon, på en hund.

Hans største verk er Dissertationi de fisica animale e vegetale (1780). Her viste han blant annet at fordøyelsen ikke bare er en mekanisk oppdeling av føden, men i hovedsak en kjemisk prosess som skjer i magesekken ved hjelp av magesyre.