Hopp til innhold

Laterankirken

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Lateranet»)
Laterankirken
EierDen hellige stol
OmrådeRoma[1]
BispedømmeRoma bispedømme
Arkitektur
Periodebarokkarkitektur
nyklassisistisk arkitektur
ArkitektFrancesco Borromini
Alessandro Galilei
Byggematerialemarmor, sement, granitt
Beliggenhet
Kart
Laterankirken
41°53′09″N 12°30′22″Ø

Laterankirken (San Giovanni in Laterano) er bispedømmet Romas katedral, og dermed pavens sete og Den katolske kirkes fremste katedral. Dette skyldes historiske årsaker; frem til perioden hvor pavene hadde tilhold i Avignon (fra 1309) var Lateranpalasset rett ved kirken det pavelige palass, og hadde vært det i nesten ett årtusen. Først etter tilbakekomsten fra Avignon i 1377 ble Vatikanet pavens bosted, og selv om Peterskirken er den største er den ikke en katedral.

Den kalles ofte «Alle kirkers mor», og på fasaden står innskriften SACROSANCTA LATERANENSIS ECCLESIA OMNIUM URBIS ET ORBIS ECCLESIARUM MATER ET CAPUT, «Den allerhelligste Laterankirken, mor og hode for alle kirker i byen og verden». Kirken er viet til Jesus Kristus («Vår Frelser»), Johannes døperen og evangelisten Johannes.

Kirken er en av de fire patriarkalbasilikaer. I likhet med de andre har den en «hellig dør», som åpnes hvert jubelår. Pilegrimer som går gjennom denne porten etter å ha skriftet sine synder, får full avlat.

Giottos freske fra jubelåret 1300. Søyle i Laterankirken.

Opprinnelig tilhørte området Laterani-familien, som hadde fått det konfiskert av keiser Nero, men senere fikk det tilbake. I begynnelsen av 200-tallet skjenket Lateraniene det til keiserfamilien. Juvenal beskriver Lateranpalasset som nokså storslått, regiæ ædes Lateranorum.[2] Kirken ble reist i palassets hager, Horti Laterani.[3] I 311 forærte keiser Konstantin palasset til pave Miltiades (død 10. januar 314).[4] I nesten tusen år var Lateranet pavens residens, og fem økumeniske konsiler har funnet sted der.

Den første Laterankirken ble reist under keiser Konstantin. Denne ble ødelagt av vandalene, og en ny reist av pave Gregor den store ca. 460. Sergius III (90411) bygde den om fullstendig etter at et ødeleggende jordskjelv hadde forårsaket store skader.

Hodeskallene til apostlene Peter og Paulus skal befinne seg i relikvarier i baldakinen over høyalteret.[5] I selve alteret er det innfelt deler av en bordplate fra antikken, hentet fra senator Pudens' hus (kirken Santa Pudenziana[6] ved St. Maria Maggiore-kirken). Peter skal ha feiret nattverden ved den bordplaten.

I det første jubelåret, 1300, innviet pave Bonifatius 8. den andre Lateranbasilikaen, som da stod ferdig. Et bruddstykke av fresken som Giotto malte av dette, kan fremdeles ses på en søyle i kirken.[7]

I 1308 ble Laterankirken fullstendig ødelagt av brann, og flere etterfølgende paver – som i den perioden bodde i Avignon – sto for gjenoppbyggingen. Under arbeidet ble den igjen totalskadet av brann, i 1360. Da paven vendte tilbake fra Avignon, var Vatikanpalasset såpass mye bedre i stand - skjønt også det var merket av forfall - at han bosatte seg der.

Den eneste delen av den nåværende kirken som stammer fra middelalderen, er det åttekantede baptisteriet fra 400-tallet.[4]

Dagens Lateranbasilika er, med unntak av noen mindre arbeider på 1800-tallet, utført av Francesco Borromini før jubelåret 1650.

Selve det gamle pavepalasset ble restaurert av Domenico Fontana i 1586, og fra 1693 ble det benyttet som vaisenhus av pave Gregor XVI (1831–46) innredet det til et museum for etnografi og misjonsvirksomhet.

I 1980 ble Laterankirken inkludert i UNESCOs verdensarvliste. Den er pavens sete, for i tillegg til å være pave, er han også biskop av Roma.[7]

Obelisken på plassen foran palasset er den største i Roma og hentet fra Heliopolis av keiser Caligula til Ostia. Man mener at den skriver seg fra 1600 f.Kr.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ catalogo.beniculturali.it[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Laterani-familien
  3. ^ Horti Laterani, Lateranhagene
  4. ^ a b San Giovanni in Laterano
  5. ^ «Laterankirkens vigselsfest»
  6. ^ «Santa Pudenziana»
  7. ^ a b Lindhagen, Marina Prusac: «Laterankirken» i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 11. januar 2023 fra [1]

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]