Lærde efterretninger

Nyeste kiøbenhavnske Efterretninger om Lærde Sager fra 1790. Rasmus Nyerup er redaktør og vennen Knud Lyne Rahbeks tidsskrift Minerva anmeldes.

Lærde efterretninger (også Lærde tidender og Berlingske efterretninger) er den vanlige forkortelsen for det mest utbredte tidsskriftet på 1700-tallet som anmeldte utgitte bøker.

Tidsskriftet skiftet ofte tittel og redaktør, men tross omskiftningene kom det ut nesten uavbrutt i en periode på over hundre år mellom 1720–1836.

Tidskriftets titler gjennom tidene

• Nye Tidender om lærde Sager (1720–23)
• Nye Tidender om lærde og curieuse Sager (1724–48)
• Kiøbenhavnske nye Tidender om lærde [og curieuse] Sager (1749–66)
• Kiøbenhavnske Efterretninger om lærde Sager (1767–77)
• Kiøbenhavnske nye Efterretninger om lærde Sager (1778–82)
• Nyeste Kiøbenhavnske Efterretninger om lærde Sager (1783–90)
• Kiøbenhavnske lærde Efterretninger (1791–1810).
• Dansk Literatur-Tidende (1810–1836).

Opprinnelse

I 1665 begynte Denis de Sallo å utgi tidsskriftet Journal des sçavans («Den lærde journal») i Paris. Det var et tidsskrift som utelukkende besto av referater av nye bøker som var utgitt og var ment som et blad som kunne holde det boklesende publikum à jour med den litterære verden. Få uker etter begynte tidsskriftet Philosophical transactions å komme ut i London. Dette skriftet hadde kopiert konseptet fra det franske. I Tyskland begynte et liknende tidsskrift kalt Acta eruditorum å komme ut. I motsetning til det franske og engelske ble dette skrevet på latin og ikke landets eget morsmål.

En egentlig kritisk bedømmelse fantes ikke ettersom man i alminnelighet fant det fornærmende å stille seg til doms over forfatterne. Derfor nøyde man seg med lange referater av bøkene. I en tid hvor bøker kostet mange månedslønninger av en gjennomsnittlig inntekt, kunne disse tidsskriftene ofte være det eneste inntrykk mange lærde fikk av store deler av bokmarkedet.

I 1684 begynte filosofen Pierre Bayle å utgi Nouvelles de la république des lettres fra sitt eksil i Nederland. Det inneholdt lærde artikler og avhandlinger som ofte inneholdt en kritikk av lærde verker. Denne måten å gripe an litterær kritikk på ble en suksess og fant mange etterlignere. Særlig i Tyskland, som gjennom hele perioden var den litteratur de danske lærde ofte la seg etter, fikk atskillige «lærde» tidsskrifter med ordet «gelehrt» i tittelen, ofte skrevet på tysk i stedet for latin. Særlig Neue Zeitungen von gelehrten Sachen utgitt i Leipzig og startet i 1715) må sies å være hovedinspirasjonen for den danske avleggeren.

De første danske forsøkene

6. januar 1720 utga Joachim Wielandt Danmarks første litterære tidsskrift Nye Tidender om lærde Sager, som kom ut hver lørdag på fire små oktav-blader. De første nummerne kom ut på dansk, men kort tid etter i 1721 skapte Wielandt sammen med Andreas Hojer tidsskriftet Nova litteraria i stedet. For utlandets skyld ble dette utgitt på latin. Det utkom bare 16 numre fra 16. januar til 10. juli og så gikk dette bladet inn. Det skjedde fordi Hojer kritiserte en latinsk tale holdt av rektoren i Christiania, Jacob Rasch. Rasch var tilfeldigvis svigersønn av biskop Bartholomæus Deichmann, og denne klarte at få bladet forbudt på grunn av kritikken. I det hele tatt viste den første halvdelen av 1700–tallet at Danmark enda ikke var klar for en litterær kritikk. En negativ anmeldelse av et verk ble mottatt som en personlig fornærmelse, og det gjorde også at anmeldelelsene for en stor del langt fra var fyllestgjørende i denne perioden.

Nye Tidender begynte å komme ut igjen i 1722, fra 1724 med tittelen Nye Tidender om lærde og curieuse Sager og med en økning av størrelsen til 8 oktavblader pr. nummer.

Berlingske efterretninger

I 1748 overtok boktrykkeren Ernst Henrich Berling (stifteren av Berlingske Tidende) utgivelsen av bladet og døpte det om til Kiøbenhavnske nye Tidender om lærde [og curieuse] Sager. I denne perioden begynte den litterære kritikken å vinne innpass i landet og de litterære tidsskriftene som Lærde tidender begynte langsomt å få en langt større anseelse i den litterære verden.

Forleggeren og bokhandleren Søren Gyldendal skrev anmeldelser og redigerte muligens tidsskriftet i perioden 1778–82.

I de første par tiår hadde bladet en omskiftelig tilværelse med skiftende redaktører og titler. Tross sin posisjon som det eldste kritiske tidsskriftet, var det andre nyere blader som i denne perioden ble ansett for de førende litterære skrifter, slik som Jacob Badens Kritiske journal og Peder Rosenstand-Goiskes Dramatiske journal.

Opinionsdanner og «recensents-selskabet»

Tegning av F.L. Bernth fra 1817 av Drejers Klub, Drejers Klub var et samlingspunkt og klubben holdt flere aviser og fikk etter hvert et omfattende bibliotek.

Men fra 1783 forandret dette seg. Jørgen Kierulf ble da redaktør av Nyeste Kiøbenhavnske Efterretninger om lærde Sager. Det var ikke så mye Kierulf selv som hans omgangskrets som forårsaket endringen. Kierulf var venner med hele den betydningsfulle delen av det «progressive» borgerlige kulturlivet i København, med utgangspunkt i Drejers Klub. Her møttes personligheter som Knud Lyne Rahbek, Rasmus Nyerup, Niels Ditlev Riegels (anmelder for bladet 1784-85 under signaturen π), Rudolph Buchhave og Hans Vilhelm Riber. Disse ble ansatt av Kierulf som faste medarbeidere og de dannet det som kaltes et «recensent-selskab» som klarte å komme seg i posisjon som den førende mening om det litterære Danmark i denne perioden. Kierulf ble skiftet ut med Riber i 1785 af Riber. Denne ble igjen avløst av Rasmus Nyerup som redaktør i 1790.

Det fantes naturligvis folk av en annen mening enn den personene bak Lærde efterretninger sto for, f.eks. Johann Clemens Tode. I protest mot hva han anså for å være en ensrettet kritikk i det eksisterende tidsskriftet grunnla han sitt eget litteraturkritiske tidsskrift, Kritik og Antikritik fra 1787. I stykket Et lidet bidrag til den danske literaturs og kritiks historie i de sidste syv år fra 1788 leverte han et skarpt angrep på «recensents-selskabet». Han kritiserte blant annet at disse unge studentene, noen til og med uten eksamen, satt og skrev kritikk over sine professorers skrifter. Han viste til at i f.eks. Göttingen ble de «lærde tidender» skrevet av professorene selv. Tode fikk skapt en solid konservativ borgerlig opinion, men det rokket neppe ved de unge kritikernes lederposisjon.

Fra 1785 begynte dessuten tidsskriftet Minerva å komme ut. Det var Rahbek og Christen Henriksen Pram som sto bak dette. Lærde efterretninger og Minerva utfylte hverandre. Hva det førstnevnte betegner på det «moraliserende» området betegner det sistnevnte på det «kritiske». De tre utgiverne Rahbek, Pram og Nyerup var ikke bare personlige venner, de inntok også omtrent det samme standpunkt: det moderate fremskritt, Nyerup vel noe lenger til venstre, særlig i religiøs henseende.

I 1793 startet Jacob Baden tidsskriftet Københavns Universitets-Journal som skulle være en konservativ motvekt til de Lærde efterretninger på det litteraturkritiske området.

Tiltak mot trykkefriheten

På slutten av 1790–årene begynte regjeringen å reagere mot den vidtgående pressefriheten som den hadde tillatt etter Ove Høegh-Guldbergs fall fra makten i forbindelse med palassrevolusjonen 14. april 1784. Kritiske embetsmenn slik som Peter Collett ble rammet først. Collett hadde høylytt forfektet trykkefriheten, og i Lærde efterretninger hadde han anmeldt presten Michael Gottlieb Birckners skrift Om Trykkefriheden og dens Love med mange personlige positive kommentarer. Det førte til at Collett ble avsatt fra sitt embete ved kongelig resolusjon 30. september 1797, 5 dager etter sitt bryllup med en enkefru Fibiger. Fra januar 1798 overlot Nyerup ham redaktørposten av Kiøbenhavnske lærde Efterretninger slik at han hadde mulighet for å forsørge ektefellen. Collett beholdt denne stillingen til september 1799, da Trykkefrihetsforordningen av 1799 i praksis gjeninnførte sensuren i Danmark.

Tidsskriftet fortsatte i forskjellige skikkelser frem til 1836, men etter Trykkefrihetsforordningen var den progressive fremskrittsånden slukket og bladet hadde ikke lenger en toneangivende stemme i litteraturkritikken.

Eksterne lenker

• Flere årganger fra 1755 og frem finnes på Google Books (under den feilaktige tittel «Dansk litteratur-tidende»).

Kilder

• Svend Bruhns, Bibliografiens historie i Danmark, 1700- og 1800-tallet, Aalborg Universitetsforlag, 2004. ISBN 87-7307-681-3.
• John Chr. Jørgensen, Det danske Anmelderis historie – Den litterære anmeldelses opståen og udvikling 1720-1906, Fisker og Schou, 1994. ISBN 87-90057-26-0.
• P.M. Stolpe, Dagspressen i Danmark, dens vilkår og personer indtil midten af det attende århundrede, bind 4, København, 1977.
• F. Rønning, Rationalismens tidsalder, bind, I-III,2, København, 1886-1899.
• Jette D. Søllinge & Niels Thomsen, De danske aviser, bind 1, Odense Universitetsforlag, 1988. ISBN 87-7492-664-0. s. 88-90.
• Thomas Munck, Translating Enlightenment: European Influences and Danish Perceptions of Identity in the Press in the Later Eighteenth Century i: Knud Haakonssen & Henrik Horstbøll (red.), Northern Antiquities and National Identities, Historisk-filosofiske Meddelelser 101, Det Kongelige Danske Videnskabernes Selskab, 2008. ISBN 978-87-7304-334-9.