Bartholomæus Deichman
| Bartholomæus Deichman | |||
|---|---|---|---|
 Bartholomæus Deichman, fra Danmarks Riges Historie vol. 5 av Edvard Holm | |||
| Født | 5. feb. 1671[1][2] København | ||
| Død | 16. apr. 1731[1] (60 år) Christiania | ||
| Beskjeftigelse | Prest | ||
| Embete |
| ||
| Barn | Carl Deichman Peter Deichman Wilhelm Deichman Margrethe Deichman Anna Deichman | ||
| Nasjonalitet | Norge Danmark | ||
Bartholomæus Deichman (eller Deichmann) (født 5. februar 1671 i København, død 16. april 1731 i Christiania) var en dansk-norsk biskop. Han var far til Carl Deichman.
Liv og virke[rediger | rediger kilde]
Bakgrunn, utdannelse, familieliv[rediger | rediger kilde]
Hans foreldre var vinhandler og byfogd Peder Deichman (ca. 1639–1684) og hans hustru Else Pedersdatter († ca. 1675).
Han ble foreldreløs i ung alder, men foreldrearven gjorde ham i stand til å bli student i 1688; og etter noen måneders studier fikk han bakkalaureatsgrad i historie. Deretter la han ut på en studiereise som blant annet bragte ham til Leipzig og Jena. I 1690 avla han sin teologiske statseksamen.
I 1699 giftet han seg med Else Rosenmeyer (ca. 1669–1745), datter av kjøpmann og godseier Carl Rosenmeyer († 1670) og hans hustru Anna Pedersdatter († 1679). Ekteparet fikk seks barn; tre sønner og tre døtre. Datteren Margareta var gift med kanselliråd Herman Løvenskiold, som eide Borgestad gård på grensen mellom Porsgrunn og Skien. Som enke bodde Else Deichman hos datteren og svigersønnen på Borgestad gård der en spisestue fortsatt er kalt Bispinnens. Bartholomæus Deichman sørget ellers for å hjelpe sine sønner opp og frem, og etter en rask karriere i København slo sønnene Carl og Vilhelm seg opp som forretningsmenn i Norge. De etablerte seg i Porsgrunn, og forble ugifte livet ut.
Karriere[rediger | rediger kilde]
Han steg raskt i gradene på sin teologiske løpebane. Etter eksamen reiste han blant annet til Frankfurt, Leiden og Utrecht. I sitt 22. år ble han feltprest for de danske hjelpetroppene som kjempet med den engelske kong Vilhelm IIIs hær mot franskmennene i 1693. Etter tre års tjeneste der ble han hoffpredikant og skriftefar for prins Carl av Danmark, som han fulgte på utenlandsreise i tre år. I 1699 kom han tilbake, og ble da etter en rekke merkelige forflytninger biskop i Viborg i 1700. I denne stillingen la han uten tvil adskillig dyktighet for dagen, men ellers ble det felt de forskjelligste dommer over hans embetsutførelse.
Det meste av sitt liv tilbragte Deichman imidlertid i Christiania, hvor han ble biskop i 1713. Som biskop i Norge kastet han seg også over en mengde rent verdslige saker, og hadde stor innflytelse ved hoffet ettersom han forstod hvordan han skulle få Frederik IVs dronning, Anna Sophie, på sin side. Dronningen hadde først vært kongens elskerinne, deretter gift med kongen i et morganatisk ekteskap, før hun endelig ble dronning i 1721. Det later ikke til at biskop Deichman hadde noen moralske kvaler med å innynde seg hos hverken henne eller kongen.[3]
I 1724 skrev han et brev til kongen til forsvar for det norske folk, hvor han skildret nordmennenes tapperhet og offervillighet under krigen og deres store lidelser.
For å sikre seg kongens gunst og skaffe penger i statskassen solgte biskop Deichman unna en rekke av de norske kirkene[3], noe som fra et kirkelig synspunkt var en høyst uheldig og lite biskoppelig foranstaltning. Som belønning for det tilskuddet til statskassen som kirkesalget førte til, utnevnte kong Frederik ham til konferensråd i 1724.[3] Det var svært uvanlig at en biskop også fikk en slik tittel.[4] Da Deichman forsøkte å selge norske prestegårder ble han imidlertid stoppet.[3]
På Deichmans initiativ opprettet kong Frederik i 1724 en såkalt «geheimekommission» som skulle granske embetsmenn som var mistenkt for å ha tatt i mot bestikkelser (såkalt «Skænk og Gave»).[4] Denne kommisjonens arbeid tok to år, og innen den ble oppløst i 1726 hadde biskopen klart å ramme en rekke av sine personlige, og tidligere så mektige, fiender.
Kongen dør og biskopen faller i unåde[rediger | rediger kilde]
Tronskiftet i 1730 førte imidlertid til et raskt og brutalt fall for biskopen. Han ble suspendert og snart etter avsatt, ja til og med fratatt det nådensår som tilkom ham. Den rettslige undersøkelsen, som Deichmann forlangte, brakte dog ikke noe frem i lyset, som kunne berettige en slik fremgangsmåte. Imidlertid døde han, og i ettertid ble det sagt at dødsårsaken var gremmelse over hans egen vanskjebne.[4]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b nbl.snl.no[Hentet fra Wikidata]
- ^ Dansk biografisk leksikon[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c d Ole Harbo, forsker ved Danmarks Biblioteksskole, København. «Carl og Kardinalærkebiskoppen». Forbundet Kultur og Information (dansk). Besøkt 26. oktober 2021.
- ^ a b c «25-26 (Nordisk familjebok / Uggleupplagan. 6. Degeberg - Egyptolog)». runeberg.org (svensk). 1907. Besøkt 27. oktober 2021. «Deichmann, Bartholomeus»
Kilder[rediger | rediger kilde]
- (da) Artikkelen bygger på det danske Salmonsens konversationsleksikon 2. utgave (1915–1930).
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
| Forgjenger: Hans Munch |
Luthersk biskop i Christiania |
Etterfølger: Peder Hersleb |