Kvadrupelalliansekrigen

Kvadrupelalliansekrigen (1718–1720) var en krig som kom som en følge av ambisjonene til kong Filip V av Spania og hans hustru Elisabeth Farnese samt sjefsministeren Giulio Alberoni, om å ta tilbake territoriene i Italia og å gjøre krav på den franske tronen. Spania tapte krigen mot en allianse av Storbritannia, Frankrike, Østerrike (da en stat i Det tyske-romerske riket) og De forente Nederlandene. Savoie ble senere med i koalisjonen som en femte alliert. Selv om kampene begynte så tidlig som i 1717, startet ikke krigen formelt før desember 1718. Den ble avsluttet med freden i Haag.

Årsaker

Etter den spanske arvefølgekrigen (1701-1714) ble Filip, hertugen av Anjou og barnebarnet til Ludvig XIV av Frankrike respektert som kong Filip V av Spania, men med det vilkåret at den franske og spanske kronen aldri skulle samles.

I tillegg hadde Spania med freden i Utrecht mistet alle områdene sine i Italia og Nederlandene. De spanske Nederlandene, Hertugdømmet Milano, Napoli og Sardinia ble gitt til det Habsburg-styrte Østerrike, mens Sicilia ble gitt til hertugen av Savoie. Disse landområdene hadde vært under spansk-habsburgsk kontroll i nesten to hundre år, og tapet av områdene var et stort slag for landet, både praktisk og i prestisje.

Øverst på prioriteringslisten for Spania stod derimot gjenoppbyggingen av landet etter 13 år med krig, som også var blitt utkjempet på spansk territorium. Hovedarkitekten for denne operasjonen var kardinal Alberoni. I 1714 hadde han arrangert ekteskapet mellom enkemannen Filip V og den 21 år gamle Elisabeth Farnese, og han ble hennes personlige rådgiver. I 1714 ble han statsminister, stabiliserte den spanske økonomien og reformerte finansene. Han startet også gjenoppbyggingen av den spanske flåten (det ble bygd 50 linjeskip i 1718), og han reformerte hæren.

Elisabeth Farnese som hadde flere dynastiske krav i Italia, stimulerte de italienske ambisjonene til kong Filip V av Spania og sønnen hans, med støtte fra Alberoni.

I Frankrike døde Ludvig XIV i 1715 og etterlot bare det unge oldebarnet Ludvig XV som etterfølgeren sin. Filip V, som var det eneste gjenlevende barnebarnet til Ludvig XIV, og sønnen hans, var ekskludert fra å ta over kronen i Frankrike etter freden i Utrecht.

Filip V gjorde likevel krav på den franske kronen, da den mindreårige Ludvig døde. Motstanden mot ambisjonene til Filip bevirket at Frankrike (der nevøen til Ludvig XIV, Duc d'Orléans nå var regent), Storbritannia og De forente Nederlandene gikk sammen i Trippelalliansen den 4. januar 1717.

Særlig Storbritannia hadde blitt veldig uroet over de spanske ambisjonene i Middelhavet og den russiske ekspansjonen i Østersjøen og sendte flåter til begge områdene som forebyggende tiltak. Den franske marinen var sterkt svekket av den siste krigen og kunne ikke tilby mye støtte.

Starten på krigen

Senere på året, for å forsterke freden i Utrecht, hadde Storbritannia, Frankrike og Østerrike planer om å avstå Sicilia til den tysk-romerske keiseren Karl VI. Dette arrangementet gjorde Spania misfornøyd, de ønsket øya tilbake.

I august 1717 startet Filip fiendskapen mot Østerrike ved å invadere øya Sardinia og benyttet seg av at Østerrike var opptatt i den østerriksk-tyrkiske krigen i 1716-1718. En flåte på 100 transportskip, eskortert av 15 krigsskip, førte 9 000 mann kommandert av markien av Lee ble samlet i Barcelona. Han seilte fra Barcelona til Sardinia, som ble tatt i november 1717.

Den første østerrikske reaksjonen på denne invasjonen var liten, siden den østerrikske øverstkommanderende, prins Eugene av Savoie ønsket å unngå en storkrig i Italia så lenge krigen på Balkan pågikk, og la beslag på mange av de østerrikske soldatene og krevde mye ressurser. Til slutt, den 21. juli 1718 gjorde freden i Passarowitz slutt på krigen med Det osmanske riket og den 2. august, førte dette til dannelsen av kvadrupelalliansen, hvor keiseren nå ble med i trippelalliansen.

Krigen

I juli 1718 hadde spanjolene samtidig invadert Sicilia, denne gangen med 30 000 mann ledet av markien av Lee. Sicilia hadde blitt gitt til hertugen av Savoie tidligere. De tok Palermo den 7. juli og han delte så arméen sin i to. De la Lee fulgte kysten for å ta Messina mellom 18. juli og 30. september, mens Montemar erobret resten av øya.

Franskmennene, østerrikerne og britene krevde nå at Spania trakk seg tilbake fra Sicilia og Sardinia. Holdningen til Victor Amadeus II av Savoie var flertydig, siden han aksepterte forhandlinger med Alberoni for å danne en anti-østerriksk allianse.

Den 11. august ble den spanske flåten stasjonert ved Sicilia effektivt eliminert i slaget ved Cape Passaro, hvor en britisk flåte ledet av Sir George Byng. Dette ble fulgt opp på høsten ved at en liten østerriksk armé gikk i land, samlet sammen i Napoli av den østerrikske stattholderen grev Wirich Philipp von Daun, nær Messina for å heve beleiringen til den spanske styrken. Østerrikerne ble slått i det første slaget ved Milazzo den 15. oktober, og beholdt bare et lite brohode rundt Milazzo.

Den 17. desember 1718 erklærte franskmennene, britene og østerrikerne offisielt krig mot Spania. Nederlendere ble etter hvert med i krigen i august 1719.

1719

Etter å ha oppdaget Cellamare-konspirasjonen ga Duc d'Orléans en fransk armé under hertugen av Berwick ordre om å invadere de baskiske provinsene i Spania i april 1719. Denne arméen møtte liten motstand, men ble påført store tap på grunn av sykdom. Et nytt angrep i Catalonia led samme skjebne. I Amerika hadde franskmennene mer hell med seg og tok Pensacola i Florida.

På Sicilia startet østerrikerne en ny offensiv under grev Claude Florimond de Mercy. De tapte først i slaget ved Francavilla (20. juni 1719). Men spanjolene var avskåret fra hjemlandet av den britiske flåten. Det var bare snakk om tid før motstanden måtte gi seg. Mercy seiret så i det andre slaget ved Milazzo, tok Messina i oktober og beleiret Palermo.

Det var også i 1719 at den irske eksil-hertugen av Ormonde organiserte en ekspedisjon med omfattende spansk støtte for å invadere Storbritannia og erstatte kong kong Georg I med James Stuart, den jakobittiske «Old Pretender». Flåten hans ble derimot spredt av et uvær nær Galicia i 1719, og nådde aldri Storbritannia. En liten styrke spanske marinesoldater under George Keith, tiende jarl Marischal gikk i land nær Eilean Donan, men de og skottene som støttet dem ble slått i slaget ved Glen Shiel i juni 1719, og håpet om et opprør rant snart ut i sanden.

Som hevn for dette angrepet erobret en britisk flåte Vigo og marsjerte innover mot Pontevedra i oktober 1719. Dette skapte sjokktilstander hos de spanske myndighetene som forsto hvor sårbare de var for amfibe-angrep fra de allierte, med potensialet om å opprette en ny front borte fra den franske grensen.

Franskmennene erobret den spanske bebyggelsen Pensacola i Florida i mai 1719, og kom et spansk angrep på Sør-Carolina i forkjøpet. Spanske styrker tok byen tilbake i august 1719, men franskmennene tok byen nok en gang og ødela den før de trakk seg tilbake mot slutten av krigen.

En 1 200 mann sterk spansk styrke satte ut fra Cuba for å ta den britiske bebyggelsen Nassau på Bahamas. Etter å tatt med seg et stort bytte ble de til slutt drevet bort av den lokale militsen.

Fred

Misfornøyd med militæret i kongedømmet, sa Filip opp Alberoni i desember 1719, og sluttet fred med de allierte ved freden i Haag den 17. februar 1720.

I avtalen ble Filip og Elisabeth tvunget til å gi tilbake alle territoriene de erobret i krigen. Derimot ble rettigheten til den eldste sønnen deres til Parma og Piacenza respektert etter at det barnløse halv-søskenbarnet til Elisabeth, Antonio Farnese døde.

Frankrike ga tilbake Pensacola og de andre erobringene nord i Spania i bytte for kommersielle fordeler. Som en del av avtalen måtte hertugen av Savoie bytte tronen sin på Sicilia med det mindre viktige kongedømmet Sardinia - noe som senere skulle vise seg å bli viktig i samlingen av Italia på 1800-tallet.

Følger

Krigen viste seg å være et unikt eksempel på 1700-tallet hvor Storbritannia og Frankrike var på samme side. Dette skjedde i en periode mellom 1714 og 1731 da de to landene var allierte. Spania ble senere med i Frankrike i Bourbon-pakten, og de to forble fiender av Storbritannia.

Krigen viste også at Storbritannia var i ferd med å bli en stormakt til sjøs etter den vellykkede bruken av den britiske marinen i Middelhavet.

Litteratur

• Tim Blanning|Blanning, Tim: The Pursuit of Glory: Europe 1648-1815. Penguin Books (2008)
• Simms, Brendan. Three Victories and a Defeat: The Rise and Fall of the First British Empire. Penguin Books (2008).
• Smith, Rhea Marsh:, Spain: A Modern History (University of Michigan Press: Ann Arbor, 1965).