Kortsverd

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Tysk landsknekt med tohåndssverd (Bidenhänder) og en kort katzbalger som reservevåpen.

Et kortsverd er en fellesbetegnelse på korte sverd. Begrepet brukes både om tidlige sverd fra antikken, før metallurgien tillot lengre klinger, og om senere korte klinger ment som sekundærvåpen i forhold til spyd og skjold, hellebard eller skytevåpen.[1] Kortsverd kommer i mange utgaver, og det er glidende overganger mellom kniv og dolk på den ene siden og til langsverdene på den andre siden.[2] Generelt vil et kortsverd være mellom 40 og 70 cm. De fleste kortsverd er ment for å stikke, men noen av de lengre og tyngre typene var utformet som huggvåpen.

Noen kjente historiske typer[rediger | rediger kilde]

Noen av de mest kjente typene av kortsverd inkluderer:

Bruken av kortsverd[rediger | rediger kilde]

Fransk artillerisverd fra 1831 etter modell av en gladius. Sverdet var ment for å rydde kratt og ble kalt «kålkutter» av soldatene.

Alle disse våpnene var ment brukt enten i nødstilfelle eller i en situasjon der hovedvåpenet var brukt opp eller kastet bort. Selv romerne som brukte sin gladius som et primærvåpen, gjorde det først etter at pilumene var kastet bort.[3] Fordelen med kortsverd er at de er lette å bruke når formasjonene blir presset sammen eller når soldatene kjempet i tett kratt eller i smale ganger. I antikken forekom dette gjerne når falankser med sine lange spyd støtte sammen.[4] Ulempen er den manglende rekkevidden.

I middelalderen og renessansen bar ofte langbueskyttere, landsknekter, pikenérer og også andre spesialgrupper kortsverd eller korte huggerter som reservevåpen i tilfelle de skulle bli angrepet direkte.[5] Utover i 30-årskrigen var musketerer med luntelåsmusketter utrustet med tilsvarende korte sverd. I Japan hadde soldater utstyrt med spyd eller med lange nodachi-sverd gjerne en kortere wakizashi.[6]

Etter hvert som skytevåpen ble mer effektive økte avstandene, og behovet for kortsverd forsvant eller funksjonen ble overtatt av bajonetter. Enkelte spesialavdelinger beholdt likevel kortsverd. I Norge hadde både gendadérer og jegere korte sverd gjennom hele Napoleonskrigen. En del kortsverd i bruk av artillerister og ingeniørsoldater på tidlig 1800-tall hadde imidlertid andre funksjoner. Selv om de kunne benyttes som våpen i nærkamp var deres primære funksjoner å være en type machete eller øks, for å gi kanoner skytefelt eller å rydde kratt for å anlegge veier og feltbefestninger.[7]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Axelrod, Alan (2014). Mercenaries : a guide to private armies and private military companies (Kindle utg.). ISBN 1608712486. Besøkt 16. oktober 2015. 
  2. ^ Coe, M.D. & al. (1996). Swords and hilt weapons (2. utg.). London: Prion. s. 14-15. ISBN 1853751332. 
  3. ^ Stephenson, I. P. (2001). Roman infantry equipment : the later empire (1. (paperback) utg.). Stroud: Tempus. s. 56. ISBN 0752419080. 
  4. ^ «Spartan weapons». Ancient Military.com. 2011. Besøkt 16. oktober 2015. 
  5. ^ Douglas, M. (1976). The landsknechts. Osprey Publishing. s. 11-12. ISBN 0850452589. Sjekk |isbn=-verdien: invalid character (hjelp). 
  6. ^ Mol, Serge (2003). Classical weaponry of Japan: special weapons and tactics of the martial arts. Kodansha International. s. 18–24. ISBN 4-7700-2941-1. 
  7. ^ Russell, C.A. «French Model 1831 Foot Artillery Sword». Arms to Armor. Besøkt 14. juni 2012.