Falanks
En falanks var en militær formasjon som oppstod i antikkens Hellas og i Makedonia. Den besto av tunge infanterister (hoplitter), bevæpnet med spyd eller sarissa og skjold.
Falanksen ble dannet av flere geledd; hos grekerne som oftest åtte, hos makedonerne 16, oppstilt bak hverandre. Taktikken nådde sitt høydepunkt under Filip av Makedonia og Aleksander den store. Senere ble den makedonske falanks beseiret av de romerske legioner.[1]
Taktikk[rediger | rediger kilde]
I en falanks sto soldatene på linje skulder ved skulder, mens skjoldene i fremste rekke overlappet hverandre fra venstre til høyre og dannet en nesten ugjennomtrengelig mur. De tre andre rekkene i falanksen stakk sine spyd ut mellom den fremste rekken slik at fienden først måtte forsere spydene før de så møtte første rekke av skjold. Når fienden kjempet for å komme seg gjennom første rekke holdt muren av skjold igjen. De bakre rekkene dyttet sammen med den første, for å presse fienden bakover. Det var derfor viktig å ha en dyp formasjon, slik at man fikk ekstra kraft bak dyttingen.
Falanksen hadde vanskelig for å manøvrere, og egnet seg best til strid der to konvensjonelt organiserte styrker møttes. Den var sårbar på flankene, og var derfor avhengig av støttetropper på begge sider. Begrenset manøvreringsevne gjorde også at falanksen fikk problemer mot fiendtlige bueskyttere, da fienden kunne beskyte falanksen fra trygg avstand og så trekke seg tilbake når falanksen gikk til motangrep. Det finnes også en annen versjon, den «skrå falanksen» brukt ved slaget ved Leuktra 371 f.Kr. da thebanerne, ved å ha flere rekker på sidene klarte å komme på flankene av fienden og dermed vinne.
Utvikling[rediger | rediger kilde]
De første tidlige eksempler på falankser finnes i Sumer, der infanteriet kjempet i tette formasjoner med store skjold og spyd.[2] En lignende formasjon ble også brukt i oldtidens Egypt.[3]
Det var i Sparta i det åttende århundre f.Kr. at den «ekte» falanksen oppsto. Det er også påstått at hoplitefalanksen ble innført etter at det store hoplon-skjoldet ble tatt i bruk.
Falanksen ble snart enerådende i gresk krigføring, og ble brukt av alle de greske bystatene.
Kong Filip II av Makedonia videreutviklet på slutten av 300 f.Kr. falanksen videre, og skapte den makedonske falanksen. Her hadde soldatene lettere rustninger enn i den klassiske falanksen, men var utstyrt med lengre spyd. Denne formasjonen var grunnsteinen i hæren Aleksander den store erobret Asia med. Falanksen var ikke enerådende, som i tidligere tid på slagmarken, men nå kun en del av en styrke som omfattet flere våpengrener, som kavaleri og lett infanteri. Under slagene i Asia holdt falanksen stand i senter, mens kavaleriet angrep på flankene, tildels støttet av lett infanteri som normalt beskyttet falanksens flanker. Etter Aleksander den stores død kom det til en forringing i den taktiske oppskriften som skulle gjøre den tunge falanksen mer enerådende, men også med mindre støttetropper som ikke lenger trengtes i like stor grad, noe som var utnyttet av romerne med deres mindre enheter i legion.
Med romernes utvikling av legionen ble falanksen umoderne. Dette ble tydelig i slaget ved Pydna, da de mer mobile romerske styrkene utmanøvrerte de tyngre falanksene.[4] Etter dette gikk falanksen ut av bruk som selvstendig taktiske formasjon. Men falanksen som infanteriformasjon ble aldri noensinne oppgitt, tvertimot beholdt gjennom antikken til middelalderens start fordi en falanks hadde bedre motstandsdyktighet mot kavaleri enn mindre formasjoner som kunne bli avskåret og skilt fra hverandre.
Gjenopplivning[rediger | rediger kilde]
Romerne tydde til falanksen kun når behovet meldte seg, ikke minst mot fiendtlig kavaleri. Man brukte egne kastespyd, pila, både til forsvar og enda mer sjeldent til angrep, men allikevel måtte man ha støtte av lett infanteri og kavaleri for bedre fleksibilitet. Dette ble viktigere under felttog østover, som utartet i langvarig strid med andre stormakter. Der ble falanksen ikke bare gjenopplivet, men også videreutviklet i takt med utviklingen på slagmarken. Formasjonen skoutatoi som bysantinske hærer brukte under felttog både østover og vestover slik som i Italia på 500-tallet, var en allsidig taktisk oppskrift på samarbeid mellom infanteri, kavaleri og lett infanteri som eksisterte inntil år 1000.
Middelalderen[rediger | rediger kilde]
Falanksen, som den idealiserte formasjon for et gitt antall soldater, spredte seg til det germanske Europa. I senantikken rekrutterte Romerriket og senere Det bysantinske riket stadig flere legionærer som leiesoldater utenfor riket, kanskje spesielt germanere. Da tjenesten var over tok de med seg den militære kunnskapen hjem. Det førte til falanksliknende formasjoner blant germanske stammer, men spyd og skjold var ikke lenger var enerådende. De brukte også øks og sverd.
Da frankerne vant over maurerne (muslimer) under slaget ved Poitiers var de organisert i flere firkanter i rutemønster slik at de ga hverandre støtte og fanget mauriske styrker mellom firkantene med francisca, øks og angons, kastespyd.
Fra vikingtiden vet man om minst to formasjoner som var basert på falanksen. Den ene av disse var fylkingen, som var en bred, dyp linje, tolket fra engelske kilder som «shield wall», det vil si en skjoldborg. Skjoldborgen var opprinnelig ment som et vern med overlappende skjold, som lignet på de første falanksene fra antikken. Den andre formasjonen var svinefylking, en kileformasjon med opptil 15 menn eller mer i dybden. Angelsakserne og skandinavene var de fremste til å bruke disse falankslikende formasjonene. En hær i slagorden kunne være på tre fylkinger eller flere. Fraværet av kavaleri betydde at disse formasjonene historisk sett eksisterte lenge. Normannerne fortsatte, selv etter slaget ved Hastings, å bruke formasjonen dersom infanteriets plass var truet. Her kalles formasjonen battle som kan bety slagorden eller formasjon av tettpakkede menn.
Fremvekst av kavaleriets rolle som et avgjørende våpen førte til en ny satsing på spyd som med tiden ble lengre. I Italia hadde man tatt til seg bysantinske taktikker og muslimsk kampekspertise. De hadde utstrakt bruk av lett infanteri og lett kavaleri slik at de kunne kjempe mot kavaleri med lange spyd og store skjold. Et godt eksempel på dette er ved slaget ved Legnano i 1176. Der benyttet de rektangulære formasjoner som hadde en skjerm av lette infanterister foran.
Under korstogene kom vesteuropeerne i kontakt med bysantinsk kunnskap om taktikk, og utviklet etter kort tid relativt kompliserte slagplaner der infanteriet i falanksformasjon fikk større gjennomslag enn før, både som defensiv kraft mot kavaleri, og som offensiv kraft for beskyttelse av det tunge kavaleriet. Denne kunnskapen ble så tatt med til Vest-Europa.
Pike dukket opp ved 1200-tallet og ble trolig tatt i bruk av brabançonske leiestyrker først, ettersom historiske kilder mener disse hadde lengre spyd enn riddernes lanser. Det var også disse som utviklet forgjengeren til skottenes schiltron. Slaget ved Bouvines i 1214 ble en brabançonsk falanks forandret til en sirkel ved at de lot fløyene bøye seg bakover og rundt.
På 1400-tallet var det oppstått tre formasjoner basert på falanksen; skottenes velkjente schiltron, flamlendernes brede og dype falankser formet som lag på en firkant, og sveitsernes pike-kvadrat. Av disse tre var det den siste som lykkes best. Sveitsernes formasjon var opprinnelig en trang og dyp kolonnelignende falanks, men etterhvert fikk disse firkantet form. Den største svakheten ved falanksen lå i deres flanker, men dette løste man ved å stille opp tre pike-kvadranter fra høyre til venstre slik at man kunne forsvare den ene siden og fange enhver foran seg. Dette gjør at en nå kunne omstille falanksen fra en defensiv taktikk til en offensiv taktikk.
Tidlige moderne tid[rediger | rediger kilde]
Disiplin og nye treningsmetoder for bruk av pike som etterhvert blir støttet med andre våpengrener som siden blir integrert i falanksen som i landsknektenes firkantede slagorden, fulgte med til en oppfinnsom periode under renessansen hvor pike-kvadranten blir selve essensen. Men tettheten av menn i en slik tett formasjon gjør disse sårbare for artilleri og skytevåpen som musketter som allerede i senmiddelalderen var begynt å få virkning på slagmarken.
Dette ledet til bruk av mindre enheter rundt selve pike-kvadranten som igjen blir redusert til en defensiv rolle for å beskytter musketerene mot kavaleri.
Resultatet blir tercio som fortsetter fram til midten av 1600-tallet da to begivenheter oppsto: avløsning av pike med bajonett og større mobilitet koblet med større ildkraft som tillot bruk av mindre enheter i stor samorden sammen med kavaleri. Dype formasjoner med over et dusin mann i rader opphørte å eksistere til fordel for tynnere, men komplette formasjoner med større slagkraft og fleksibilitet.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Falanks. (2016, 2. mai). I Store norske leksikon. Hentet 30. september 2016 fra https://snl.no/falanks.
- ^ Historiens folk og riker. Gyldendal. 1988. s. 32. ISBN 8257406600.
- ^ Hans Furuhagen (1982). Hellenernes verden. Cappelen. s. 100. ISBN 8202049601.
- ^ Montgomery of Alamein, Bernard Law Montgomery (1968). Krigskunstens historie. Gyldendal. s. 98.