Kornmagasinet i Odalen

Det Oudalʃke Kornmagazin til Hjælp for de Fattige (Peder Holters Minde) er et kornmagasin som nå står på Os i Odalen. Formålet var å sikre folket i Odalen tilgang til korn i nødtider.

Odalens bygdemagasin sto tidligere ved Strøm kirke, på prestegarden Strøm i Sør-Odal. Magasinet blei stifta 25. desember 1786 etter at generalkrigskommissær Peder Holter testamenterte 4 000 riksdaler dansk kurant til opprettelsen av Peder Holters Stiftelse. Magasinbua blei satt opp i 1787. Magasinet fikk fundas, eller vedtekter, utstedt av Holters enke, Maren Juel, 4. desember 1790, med kongelig konfirmasjon 8. april 1791. Den blei sia nærmere bestemt ved noen forandringer foreslått av statsråd Marcus Gjøe Rosenkrantz, som gifta seg med Holters enke i 1796, og soknepresten Hans Hansen Tulle. Endringene blei kongelig konfirmert 27. august 1802. Direktørene for magasinet var stiftsøvrigheta, og inspektørene var amtmannen og prosten. Bestyrerne var soknepresten og to menn av hvert sokn.

I 1850 blei stiftelsen delt mellom de to kommunene i Odalen. Sør-Odal fikk tre femdeler og Nord-Odal to femdeler. I 1851 fikk Nord-Odal eget kornmagasin, og den opprinnelige kornbua fikk da tilhørighet kun til Sør-Odal. Magasinet i Nord-Odal blei revet i 1924. Da Odal Sparebank blei oppretta blei verdiene i magasinbua på Strøm omgjort til valuta som inngikk i Odalsbanken. Magasinbua skulle rives i 1961 på grunn av utvidelse av kirkegarden på Strøm, men kommunen påkosta flytting av bua til museet Odalstunet på Vesteros i 1962. Styret i Odalstunet har nå oppsyn med bygningen men Sør-Odal kommune fortsatt er eier. Bua har tre fulle etasjer, er 16 meter lang og 11 meter bred.

„Holterske magasin” i Odalen blei stående som et mønstermagasin for andre bygdemagasiner i landet.

Peder Holters Stiftelse

Godseier Peder Holter, sønnen av en kapellan i Strøm, var en av Norges rikeste menn på 1700-tallet. Holter døde 1. november 1786 og hadde testamentert 4 000 riksdaler til Peder Holters Stiftelse. Pengene skulle først og fremst brukes til å sette opp et kornmagasin og å kjøpe korn til et grunnfond.

Det var enka Maren Juel, som sto for utforminga og reisinga av magasinbua i henhold til den testamentariske forordninga. Hun kjøpte også 494¼ (oppgitt til 466¾ for 1787) tønner havre og 67¼ (oppgitt til 63¾ for 1787) tønner bygg i 1787 og 1788. 213¼ tønner havre og 26¼ tønner bygg blei gitt i gaver fra bygdas bønder. Magasinbua var stor og kosta 943 riksdaler. Kornet kosta 657 riksdaler. De resterende 2 400 riksdalene av legatet blei satt i Holters gard Slåstad i Sør-Odal, etter hans eige ønske. Dette pantet skulle etter hans testament ikke kunne løses ut. Magasinet hadde første prioritet i eiendommen, og eieren eller brukeren skulle betale 5 % rente av verdien av delen som hørte til stiftelsen. Slåstad hadde ei skyld på 2 skippund og 5 lispund, og det blei da årlig betalt 120 daler fra denne eiendommen. Av disse skulle 70 daler gå til reparasjoner og anna for magasinet og 50 riksdaler gå til ei nød- og hjelpekasse og igjen settes på rente. Når magasinet ikke hadde behov for pengene skulle de 70 dalerne deles ut til fattige i bygda på sankthans og julaften.

Nød- og hjelpekassa hadde til juni 1815 opplagt 1 425 riksdaler, som sammen med den opprinnelige kapital på 2 400 riksdaler utgjorde en sum av 3 825 riksbankdaler sølvverdi. I 1819 utgjorde fondet 227 tønner bygg og 1 243 tønner havre. I 1820 blei renta for brukeren av Slåstad oppgitt til 6 %. Selv om andre kornmagasiner i Norge gikk inn på grunn av mangel på penger og korn hadde Peder Holters Stiftelse stor kapital å falle tilbake på. Kornmagasinet i Odalen er det eneste kornmagasinet i landet som hadde dette. Kjøpeverdien av legatet var i 1971 omtrent en halv million kroner.

Kornmagasinet

Fra de militære magasinene ved Akershus, i Fredrikstad, Fredriksten, Blaker og Kongsvinger blei det på 1700-tallet sendt nødforsyninger av korn ved harde nødår. Dette blei det slutt på i 1763 og idéer om egne magasiner i hver bygd dukka opp. Odalen var ei av de første bygdene som fikk dette. Magasinets funksjon var å forsyne de fattigste i bygda med såkorn dersom avlingene det forrige året hadde slått feil. Utlån skjedde i april eller starten av mai, da fattige hadde måtte bruke såkornet sitt til mat og derfor ikke hadde noe igjen å så om våren. Overflødig beholdning kunne utdeles som brødkorn ved behov.

Innen januar neste år måtte den samme mengde korn bli levert inn, i tillegg til ei skjeppe korn for hver tønne i renter, kalt overmål. I 1820 blei overmålet oppgitt til ei halv skjeppe per tønne. Magasinet fikk på denne måten oppbygd et reserve av korn. Kom det flere påfølgende dårlige år skulle rentene av de 2 400 dalerne brukes til å kjøpe inn korn. Magasinet hadde kapasitet til 1 200 tønner såkorn.

Inntil 900 tønner kunne lånes ut om våren, resten måtte være reserve til seinere i tilfelle det kom flere nødår på rad. Hver mann kunne vanligvis ikke låne mer enn 8 tønner korn hvert år, men kunne låne opptil 10 tønner hvis magasinet tålte det. I nødåra på 1800-tallet kom kornmagasinet godt med. I 1811, for eksempel, lå det i mars 1 120 tønner havre og 212 tønner bygg i magasinbua, mens det i september, før korn blei levert tilbake, bare var henholdsvis 152 og 48 tønner igjen. Soknepresten på Strøm var formann i styret for magasinet med to bygdefolk som forstandere. Forstanderne fikk 5 % av overmålet som årlig lønn. Presten hadde mulighet til å holde sekretær og bruke opptil 10 % av overmålet som lønn til denne. Inntil 4 % kunne regnes som svinn av forstanderne. Tjuveri kunne forekomme. Dette kunne foregå ved at det blei bora oppunder golvet under bua slik at det kunne tappes korn fra bingene som sto over. Kornmagasinet skulle først og fremst hjelpe de fattige. Magasinet sorterte av den grunn under fattigregnskapet i Odalen, og presten måtte levere regnskap til futen hvert år sammen med resten av fattigregnskapet.

Tre nøkler

Fundasen, eller vedtektene, for kornmagasinet blei trykt i Kristiania (Oslo) i 1791 og er på 26 punkter. Kopi av det henger i inngangen på magasinbua i dag. Sikkerheten måtte være høy, og et av punktene i fundasen pålegger at det skal være tre nøkler til bua, og at soknepresten og hver av de to forstanderne skulle ha en hver. Den store nøkkelen hører til nøkkelholet i døra, mens de to andre åpner hver sin store hengelås som på hver side fester ei jernslå som dekker nøkkelholet i døra. Dette systemet gjorde at alle tre måtte være til stede ved åpning av magasinet. De tre nøklene brukes fortsatt ved åpning av magasinbua under omvisninger på Odalstunet. For ekstra sikkerhet, i tillegg til de tre nøklene, var det også ei trapp som ved låsing blei løfta opp slik at den dekka døra, og blei satt fast med en hengelås til på hver side. Denne trappa blei fjerna og erstatta i 2009 for bedre tilgjengelighet på museet.

Eksterne lenker

• „Kornmagasinet 14”, Odalstunet
• „Historiske Sand”, historiske bilder, Nord-Odal kommune
• „Odals Værk” Arkivert 16. mai 2015 hos Wayback Machine., Odalsverk.no