Komma

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Komma
,
Skilletegn

apostrof ( ' ) ( )
kolon ( : ) ( ː )
komma ( , )
tankestrek ( , , m.fl. )
bindestrek ( )
bindestrek‐minus ( - )
hard bindestrek ( )
ellipse ( ) ( ... )
utropstegn ( ! ) ( ¡ )
punktum ( . )
halvhøyt punktum ( · )
interrobang ( )
ironitegn ( ؟ )
spørsmålstegn ( ? ) ( ¿ )
anførselstegn (« ») (‹ ›) ( “ ” ) ( ‘ ’ ) m. fl.
seksjonstegn (paragraf) (§)
semikolon ( ; )
skråstrek ( / )
omvendt skråstrek ( \ )
loddrett strek ( | )
understrek ( _ )
aldusblad ( ) ( )
asterisk ( * )
asterisme ( )
kors ( )
nummertegn (# )
dobbeltkors ( )
innsettingstegn ( ^ )
avsnittstegn, alinea ( )
listepunkter ( • ▪ ‣)

Mellomrom
Hardt mellomrom (   )

mange flere ( ) ( ) ( ) ( )

Parenteser
rundparenteser ( ( ) )

hakeparenteser ( [ ] )
klammeparentes ( { } )
vinkelparenteser ( 〈 〉 )
piggparenteser ( ⁅ ⁆ )

s  d  r

Komma (,) er et skrifttegn som brukes inni setninger. Det brukes normalt der hvor det er pauser i talespråket, og formålet er å lette lesningen. De norske kommareglene bygger samtidig i stor grad på grammatikk, og i Finn-Erik Vinjes Skriveregler omtales det norske kommaet således som et «grammatisk fundert pausekomma». Kommareglene kan imidlertid fravikes dersom det hindrer flertydighet. I norsk brukes også komma som desimaltegn. Dette i motsetning til engelsk, som har punktum som desimaltegn.

I noen tilfeller kan plasseringen av komma endre en setnings mening. Et klassisk eksempel er heng ham, ikke vent til jeg kommer versus heng ham ikke, vent til jeg kommer. I den første er beskjeden at man ikke behøver å vente med hengningen til jeg-personen kommer; i den andre er betydningen at man skal vente.

I norsk er komma er til liks med semikolon og tankestrek et lite skilletegn. Etter små skilletegn skal det være liten forbokstav. Dette i motsetning til de store skilletegnene punktum, utropstegn og spørsmålstegn, som skal ha stor forbokstav etter seg. Kolon er på sin side stort skilletegn hvis det etterfølges av en setning, ellers ikke.

Historikk[rediger | rediger kilde]

Bruken av komma i Vesten går tilbake til den greske antikken, men virkelig utbredt ble det ikke før utviklingen av boktrykkerkunsten på 1400-tallet. Aldo Manuzio (1450–1515) var forlegger i Venezia i boktrykkerkunstens barndom og sentral i utviklingen av typografien, herunder moderne bruk av komma. Han fastsatte i 1494 hvordan komma og semikolon skulle settes på trykk, og fikk videre utarbeidet grammatisk funderte regler for tegnsetting. Hensikten bak var å gjøre det lettere å lese.[1]

Bruk av komma i norsk[rediger | rediger kilde]

I norsk er komma et skilletegn. Komma brukes til å markere steder der det er kortere pauser i lesningen; lengre pauser markeres med punktum.[2] Formålet er å lette lesningen.[3] Over tid er det blitt utviklet sedvane for når komma skal brukes, særlig i formelle tekster som bøker, aviser og skolestiler. Disse tar utgangspunkt i hvor det er naturlige pauser i talespråket, men reglene bygger også på grammatikk, og fullstendig beherskelse av disse reglene krever av den grunn en viss grammatisk innsikt. I Finn-Erik Vinjes Skriveregler omtales det norske kommaet derfor som et «grammatisk fundert pausekomma».[4] Selv om det finnes slike kommaregler, kan de brytes også i formelle tekster dersom det hindrer flertydighet eller avsender mener det vil lette lesningen.[5][6]

Komma kan skille mellom ulike betydninger av ellers like ytringer. Et klassisk eksempel fra skoleverket er heng ham, ikke vent til jeg kommer versus heng ham ikke, vent til jeg kommer.[1] I den første er beskjeden at man ikke behøver å vente med hengningen til jeg-personen kommer; i den andre er betydningen derimot at man skal vente.

Et annet bruksområde for kommaet i norsk er som desimaltegn: Brøken ½ skrives i norsk med desimaltall som 0,5. I enkelte andre språk, som engelsk, er det derimot punktum som er desimaltegn.[5]

Komma hører sammen med semikolon og tankestrek til de små skilletegnene; disse skal ikke ha stor forbokstav etter seg. Dette i motsetning til de store skilletegnene punktum, utropstegn og spørsmålstegn, som skal etterfølges av stor forbokstav. Kolon er på sin side i en mellomposisjon. Kolon er i utgangspunktet et lite skilletegn, men det er et stort skilletegn dersom det etterfølges av en setning.[7]

Norske kommaregler[rediger | rediger kilde]

Som nevnt ovenfor er det utviklet sedvane – kommaregler – for når det skal settes komma i norsk. Reglene er omfattende og tar for seg en rekke spesialtilfeller. Under følger det en oversikt over de viktigste kommareglene, basert på Finn-Erik Vinjes Skriveregler og Språkrådets nettsted om kommaregler:[8][3]

  1. Komma mellom to setninger som er bundet sammen med konjunksjonene og, eller, men og for:
    • Anne spiller fotball, og Per går på håndball.
  2. Før men skal det alltid være komma, også i tilfeller der det ikke er to setninger som bindes sammen:
    • De liker det ikke, men later som ingenting.
  3. Komma etter leddsetning som står først i en helsetning:
    • Da han var ferdig med eksamen, tok han seg en velfortjent sommerferie.
  4. Komma etter innskutt leddsetning:
    • Hun som kom inn på bussen, var søkkvåt.
    • Huset (som) de eide, lå på landet.
  5. Komma også foran leddsetning når den ikke er nødvendig i helsetningen:
    • Jeg likte ideen, skjønt jeg hadde noen innvendinger.
    • Bilen, som for øvrig var ganske fin, var ikke akkurat ny.
  6. Komma foran og etter forklarende tillegg:
    • Mange politikere, inkludert statsministeren, var for forslaget.
  7. Komma mellom to leddsetninger når subjunksjonen gjentas:
    • Hvis jeg blir ferdig, og hvis du får fri fra jobb, kan vi ta oss en tur i helgen.
  8. Ikke komma mellom to leddsetninger når subjunksjonen ikke gjentas:
    • Hvis jeg blir ferdig og du får fri fra jobb, kan vi ta oss en tur i helgen.
  9. Komma foran og etter tiltaleord, svarord og utropsord:
    • Eva, kan du hjelpe meg?
    • Nå må du holde opp, din tulling!
    • Ja, slik er det blitt.
    • Se der, du!
  10. Komma mellom ledd i oppramsing dersom det ikke står konjunksjon:
    • Markus, Matteus, Lukas og Johannes
  11. Komma etter anførselstegnet ved ordrett sitat og gjengivelse av utsagn når ytringssetningen kommer etter det siterte:
    • «Jeg skal snakke med henne senere», sa Ida.

Vanlige kommafeil[rediger | rediger kilde]

Ifølge nettstedet Korrekturavdelingen.no er reglene som omhandler komma etter foranstilt leddsetning, sannsynligvis de som brytes mest.[9] Det tilsvarer reglene 3 og 4 ovenfor. Feilene går på at det blir utelatt komma etter leddsetninger, men også på at det blir satt komma etter noe skribenten tror er en leddsetning, men som ikke er det.[9] Et eksempel på det første kan være å droppe kommaet i setningen da han kom hjem, sang de bursdagssangen, mens et eksempel på det andre kan være å sette komma etter frokost i å spise karameller til frokost er ikke å anbefale. I sistnevnte eksempel er ikke å spise karameller til frokost en leddsetning, men et infinitivsfrase, og det skal derfor ikke være komma. En måte å identifisere leddsetninger på er å se etter om setningsleddet inneholder et verb i presens eller preteritum. Mangler det, er det ikke snakk om en leddsetning.[9]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Michalsen, Bård Borch. «Kommaet, historien bak». Språknytt. 2015 (4). Besøkt 28. juni 2017. 
  2. ^ «Tegnsetning». Riksmålsforbundet. 5. mai 2016. Besøkt 28. juni 2017. 
  3. ^ a b «Kommaregler». Språkrådet. 4. mars 2015. Besøkt 28. juni 2017. 
  4. ^ Vinje (1998), side 11.
  5. ^ a b Vinje (1998), side 25.
  6. ^ «Komma». Ordnett.no. Kunnskapsforlaget. Besøkt 28. juni 2017. 
  7. ^ «Tegnsetting». Ordnett.no. Kunnskapsforlaget. Besøkt 28. juni 2017. 
  8. ^ Vinje (1998), side 11–12.
  9. ^ a b c Skramstad, Per-Erik. «Kommaregler – de vanligste kommafeilene». Korrekturavdelingen.no. Besøkt 28. juni 2017. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]