Klokkerelva
| Klokkerelva | |||
|---|---|---|---|
| Klokkarelva, Veadjejohka, Lukkarijoki | |||
 | |||
| Land | Norge | ||
| Fylke | Finnmark | ||
| Kommune | Sør-Varanger | ||
| Lengde | 39,8 km[1] | ||
| Nedbørfelt | 142,32 km²[2] | ||
| Middelvannføring | 1,19 m³/s[2] | ||
| Start | Sørøst for Reinbogfjellet | ||
| – Høyde | 214 moh. | ||
| – Koord. | 69°47′23″N 29°09′44″Ø | ||
| Munning | Bugøyfjorden | ||
| – Koord. | 69°51′29″N 29°23′13″Ø | ||
| Sideelver | Markibekken, Sakrisbekken, elv fra Råvatn | ||
 Klokkerelva 69°51′29″N 29°23′13″Ø | |||
Klokkerelva (også skrevet Klokkarelva, nordsamisk: Veadjejohka, kvensk: Lukkarijoki)[3] er ei 39,8 kilometer lang elv i Sør-Varanger kommune i Finnmark. Den drenerer fjell-, skog- og myrområdene mellom Bugøyfjord og Neiden, og munner ut innerst i Bugøyfjorden.
Europavei 6 følger østsida av hoveddalen og krysser elva en kilometer før munningen. Langs den nedre del av elva ligger en del jordbruk og bebyggelse, men de fleste brukene er nå nedlagt. Langs fjellområdene øst for dalen går flere kraftlinjer. De vestlige delene av nedbørfeltet er uten tekniske inngrep av betydning.
Elvas løp[rediger | rediger kilde]
Elva har utspring fra et lite vatn sørøst for Reinbogfjellet. Den renner først mot sørøst og passerer gjennom innsjøene Namahisjávri, Moalkegálšajávri og Galšaluoppal. Den renner så ut på den vidstrakte Ferdesmyra, hvor den snur mot nord og fortsetter gjennom den vide hoveddalen. Dalbunnen domineres av marine silt- og leiravsetninger som vekselvis er dekket av store myrer og flate terrasser dekt av bjørkeskog. De fattige myrene har partier med palsmyr. Myrvegetasjonen preges av finnmarkspors, og langs elva vokser tett bjørke- og vierskog. Både hovedelva og sideelva Markibekken har sterkt meanderende løp, som sammen med de vidstrakte myrene er et særtrekk ved vassdraget. Elva munner ut i Bugøyfjorden to kilometer øst for bygda Bugøyfjord.
Vern[rediger | rediger kilde]
Vassdraget ble i 1973 vernet mot kraftutbygging i Verneplan I for vassdrag.[4] Vernegrunnlaget var vassdragets forgreinete elvesystem, som med sine mange små innsjøer og store myrområder utgjør en sentral del av et lavtliggende landskap sør for Varangerfjorden. I nedre del finnes markerte terrasser, og elveløpsformer og store klassiske myrområder med arktisk vegetasjon og utforming er viktige deler av naturmangfoldet i området.[4]
Den øverste og største av myrene, Ferdesmyra, er fredet som Færdesmyra naturreservat.[5]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ «NVE Atlas». Vassdrag – Elvenett. Norges vassdrags- og energidirektorat. Besøkt 21. juli 2020
- ^ a b «NVE Atlas». Vassdrag – Nedbørfelt – Nedbørfelt til hav. Norges vassdrags- og energidirektorat. Besøkt 20. juli 2017
- ^ a b «243/1 Klokkerelva (Veadjejohka)». nve.no -> Vann, vassdrag og miljø -> Verneplan for vassdrag. Norges vassdrags- og energidirektorat. 15. juni 2021. Besøkt 14. oktober 2021.
- ^ (no) Færdesmyra naturreservat i Miljødirektoratets nettsted Naturbase