Kjenge

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Kjenge datert 1791 fra Voss i Hordaland med innskrift DRIK DET ER DIG WEL UNT ANO 1791. Kjengen ble innkjøpt til Nordiska museet i Stockholm i 1888 og er nå deponert på Norsk Folkemuseum. Lengde 42 cm. Foto Anne-Lise Reinsfelt, NF.1992-0617.
Kjenge fra Hordaland, datert 1819. På utsiden har kjengen innskriften: Drik alle Tider med Forstand saa æres du af alle m gode vener besøger mig En god Drik saa giver jeg dig, og på innsiden har den malte runetegn og : ANO Domini ein Tausend acht Hundert und neunzehn. Kjengen er nå på Norsk Folkemuseum, lengde 42 cm. Foto Anne-Lise Reinsfelt, NF.1898-0610.

Kjenge er drikkekar til øl. Kjenger har først og fremst vært brukt i Hordaland og Sogn, og på Voss var den bortimot det eneste brukte drikkekar til øl.[1] De fleste bevarte kjenger er fra 1700- og 1800-tallet. En kjenge fra Sogndal har form og dekor som kan tyde på at den er skåret tidlig på 1600-tallet eller slutten av 1500-tallet, og dette er trolig en av de aller eldste bevarte.[2]

Julekort med nisser og drikkekar. Tegnet av Nils Bergslien (1853-1928) og utgitt av H. Abel (Christiania) 1887.

Kjengen er formet som en rund eller oval bolle med to eller tre oppstående hanker. (Tre hanker forekommer svært sjelden.) Hankene har gjerne form som stiliserte hestehoder, men det forekommer også en rekke andre former. Hankene er oftest symmetriske, men ikke alltid. En gruppe har dragehode som hank på en side og hale på den andre. Denne typen har også vært særlig populær i suvenirproduksjon på første halvdel av 1900-tallet. Kjenger er skåret ut av ett stykke tre, men det er også laget senere etterligninger i keramikk.

Noen steder kalles slike drikkekar for staup, men i litteraturen brukes stup helst om tilsvarende drikkekar som er lagget. Kjenger av lignede form som de norske har vært brukt i Nord-Sverige og i Nord-Russland. De svenske kjengene kalles gjerne kåsa og de russiske skobkar.[3]

Se også[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Noter[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Visted og Stigum (1951), bd. 2, s. 124f.
  2. ^ Gjærder (1975), s. 224.
  3. ^ Gjærder (1975) s. 224.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]