Ølfugl

Ølfugl fra Lesja i Oppland. Den ble innkjøpt til Nordiska museet i 1881 og er nå deponert på Norsk Folkemuseum. Lengde 17 cm. NF.1992-0442

Ølfugl brukes om drikkekar eller øser av tre med fugleform. De har hank eller skaft formet som et fuglehode, og de har gjerne en stjert på motsatt side. De fleste bevarte ølfugler er fra 1700- og 1800-tallet, og de har vært brukt i bygdemiljøer. De forekommer også som "tvillingfugler" der to parallelle fugler henger sammen, og de har da gjerne et hull slik at ølet kan renne fritt mellom dem.

Dobbelt ølfugl fra Singsås, Midtre Gauldal i Trøndelag. Nå på Norsk Folkemuseum. Lengde 17 cm. NF.1895-1327

Ølbolle med flytende ølfugl. Foto Norsk Folkemuseum. NF 08461-020

Tapping av øl i ølhøne under tradisjonelt bondebryllup i Ulvik i Hardanger i mai 1954. Foto: Riksarkivet Betegnelsen knytter dem til øldrikking, men om enkelte er det opplyst at de har vært brukt til melk også. Ølfugler kunne brukes som selvstendige drikkekar, men mindre ølfugler kunne også brukes som øser til å drikke av når ølet ble servert i store ølboller. Ifølge tradisjonen lå de da gjerne og fløt i bollen når de ikke var i bruk. Gås, and og pelikan er de vanligste fugleformene som er brukt som forbilder for ølfugler. Andre betegnelser som har vært brukt på denne typen drikkekar er gjøytil, gås, høne, høneskål, kane, kani, kjenge, koks, mjokk-høne, orre, pelikan, skafse, øland, ølgås, ølhane, ølhøne, ølkjenge, ølkopp og øse.Betegnelsen ølfugl blir også brukt om slike kar med tut.

Litteratur

• Christie, Inger Lise (1987): Høne – and – orre : en gruppe fugleformete ølkar. artikkel i By og bygd nr 31. Norsk Folkemuseums årbok 1985-86 s. 126-166. Oslo. ISBN 82-90036-29-9
• Gjærder, Per (1975): Norsk drikkekar av tre. Bergen – Oslo – Tromsø
• Østby, Jon Birger (1983): Nomenklatur for drikkestell, med tegninger av Torill Sand. Oslo

Se også

• Kjenge
• Kane (drikkekar)

Eksterne lenker

• Ølfugler i DigitaltMuseum
• Nomenklatur for drikkestell