Kildekritikk

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Kildekritikk er et sett prinsipper for hvordan vurdere troverdigheten til kilder. Særlig i journalistikk og i historievitenskap er prinsippene for vurdering av kilders sannhetsgehalt formalisert. I dagligspråk brukes begrepet «kildekritikk» mest om å utvise sunn kritisk sans til informasjon, for eksempel undersøke om en kilde er autoritativ, politisk farget eller bærer preg av markedsføring. Innen journalistikk brukes også begrepet kildekritikk, men i en noe annen betydning. I de engelsktalende land assosieres begrepet source criticism særlig med kildekritiske studier av især bibelske tekster.[1]

Kildekritikk i historiefaget[rediger | rediger kilde]

Den kildekritiske metode er et sett med prinsipper for hvordan man skal tolke kilder fra fortiden dersom en ønsker å tilstrebe størst mulig grad av sannhet i forståelsen av fortiden. I de nordiske og tysktalende land regnes den kildekritiske metode som selve metoden innen historiefaget. De kildekritiske prinsippene skal muliggjøre at en kan avsløre tendens og inkonsistens i kildene. Særlig i eldre historie, hvor overlevert skriftlig kildemateriale er spinkelt og kan være nedtegnet århundrer etter begivenhetene det berettes om, er kildekritikk avgjørende for å utnytte kildematerialet mest mulig ekstensivt.

Utvikling av den kildekritiske metode[rediger | rediger kilde]

Avanserte kildekritiske teknikker ble først utviklet i studiet av religiøse tekster av humanistene under renessansen. For eksempel ble Erasmus fra Rotterdam kjent da han påviste feil i den pavelige bibeloversettelsen. Dokumenter som ble påstått å være fra antikken ble avslørt som forfalskninger ved å påpeke at enkelte latinske ord hadde kommet inn i språket på et tidspunkt etter den tid kilden utga seg for å være fra. På 1800-tallet ble læren om kildekritikk systematisert. I Norden var det særlig den danske historikeren Erslev som introduserte systematisk kildekritikk på historiske dokumenter. I Sverige brødrene Weibull snudde opp-ned på forståelsen av Vikingtiden ved å underlegge kildene streng kildekritikk og i Norge gjorde Halvdan Koht det samme.

Kriteriene for kildekritikk[rediger | rediger kilde]

  • Ekthet: Er kilden det den utgir seg for å være? Er kilden en forfalskning?
  • Tidsnærhet: Jo mindre avstand det er i tid mellom hendelsene som omtales og at den ble nedtegnet, jo større troverdighet kan en feste til den. Øyenvitneberetninger er mer troverdige enn fortellinger som har blitt fortalt fra person til person (jf. «hviskeleken»).
  • Uavhengighet: Er kilden et referat eller en avskrift av en tidligere kilde?
  • Tendens: Kan en mistenke at kilden gir et falskt bilde på grunn av skaperen(e)s økonomiske, politiske eller personlige interesser for å påvirke mottakeren på en bestemt måte?
  • Representativitet: Er kilden typisk for en klasse av kilder, eller er den ikke representativ? Kan informasjonen i kilden være et resultat av tilfeldighet i utvalget? Statistikkfaget kan ofte gi nøyaktig svar på dette om datagrunnlaget er komplett nok.

Dersom flere uavhengige kilder med motsatt tendens skriver det samme, styrker det troverdigheten i kildene. (Hvis for eksempel en borgerlig og en sosialistisk avis begge beskriver hendelsene i en begivenhet likedan, uten å ha skrevet av hverandre, øker det troverdigheten til saksforholdet.) Dersom en kilde som følge av økonomiske eller personlige motiv tendensielt skriver i én bestemt retning, gjør ikke det kilden utroverdig, men historikeren må oppdage denne tendensen og ta hensyn til den i tolkningen. Historikeren Knut Kjeldstadli har omtalt kildekritikk som «systematisert sunn fornuft»[2]

Det skilles i kildekritikken mellom primære og sekundære kilder. Primærkilder er førstehåndskilder, mens sekundærkilder er fremstilling som bygger på primærkilder.

Kildekritisk vurderingskompetanse innenfor IKT[rediger | rediger kilde]

Kildekritisk vurderingskompetanse betegner innen fagfeltet IKT-pedagogikk evnen til å vurdere nettinformasjon kildekritisk. Innføring av digital kompetanse som læringsmål i skoleverket har ført til at dette blitt en viktigere ferdighet.

Kildekritikk er opprinnelig en metode som har sitt opphav i filologi som senere la grunnlag for vitenskapeliggjøring av historiefaget. Økt tilgang til informasjon via Internett gjør det at viktigere enn før at man forholder seg kritisk til den informasjonen man finner. På nettet risikerer man i større grad at tradisjonelle skillelinjer mellom reklame (betalt annonsering) og journalistisk stoff blir visket ut, og det er ikke alltid lett å vite hva som er hva.

Kildekritikk på nettet handler også om å sette spørsmålstegn ved den informasjon man finner på ulike diskusjonssider på nettet. Det kan være praktiske tips om alt fra graviditet til matoppskrifter. Kildekritikk handler heller ikke bare om et rent tekstlig innhold på nettsider. Det kan også dreie seg om å vurdere bilder eller videofilm eller annet. I dag er det for eksempel svært enkelt å manipulere digitale bilder med et bildebehandlingsprogram (Baltzersen 2009).

Samtidig er det viktig å understreke at man bør være kildekritisk uansett medium. Ikke alt som står i avisene eller som blir sagt på radio, er nødvendigvis sant. I Kunnskapsløftet er kildekritikk nevnt som et sentralt tema innenfor omtrent alle fagområder (engelskfaget, fremmedspråk, samfunnsfag, naturfag, kunst og håndverk, musikk, matematikk og innenfor religion, livssyn og etikk).

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Den engelske utgaven av denne artikkelen gjenspeilte inntil sommeren 2008 denne begrepsforskjellen.
  2. ^ Knut Kjeldstadli: Fortida er ikke hva den engang var kapittel 12

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Baltzersen, Rolf K. (2009): «Den digitale lærergjerningen» i: Svanberg, Ray og Hans Petter Wille (red.): LA STÅ! Læring – på veien mot den profesjonelle lærer. Oslo: Gyldendal akademiske forlag.
  • Bertnes, Pål A. (2005): Faglig informasjon på internett-kvalitet og kildekritikk. Abstrakt forlag.
  • Burke, Peter: What is cultural history? Stor samling av kortfattede eksempler på innovativ metodebruk inspirert av andre kultur- og samfunnsvitenskaper
  • Dahl, Ottar: Grunntrekk i historieforskningens metodelære Eldre verk om historiefilosofiske problemstillinger i forbindelse med historisk metode.
  • Kaldal, Ingar: Historisk forsking, forståing og forteljing Nyere verk om historiefaget i den kulturhistoriske tradisjon som legger vekt på historie som en språklig konstruksjon.
  • Kjeldstadli, Knut: Fortida er ikke hva den en gang var: en innføring i historiefaget Oslo 1999, ISBN 82-00-12924-1
  • Knutsen, Paul: Analytisk narrasjon
  • Leth, Göran, Thurén, Torsten: Källkritik för internet Stockholm 2000, ISSN 1401-2383
  • Saabye, Malin (2007): Digital kompetanse i grunnskolen. En metodebok for lærere. Pedlex Norsk Skoleinformasjon.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]