Ketil Moe (1966–1999)
Ketil Moe | |||
---|---|---|---|
Født | 15. nov. 1966 | ||
Død | 11. nov. 1999 (32 år) | ||
Nasjonalitet | Norge | ||
Utmerkelser | Aust-Agder fylkeskulturpris (1994) |
Ketil Moe (født 15. november 1966, død 11. november 1999) var en norsk frontfigur for funksjonshemmede, kjent både nasjonalt og internasjonalt for sin heroiske kamp mot sykdommen cystisk fibrose (CF), blant annet ved å gjennomføre New York City Marathon 14 ganger, hvorav de to siste med to transplanterte lunger. Det dramatiske livet til «maratonhelten fra Lillesand» er blant annet beskrevet i bokform, NRK-dokumentarer, kinesisk TV-serie og operamusikal. Ketil Moe var fra Lillesand.
Livshistorie
[rediger | rediger kilde]Ketil Moe hadde cystisk fibrose (CF) fra fødselen, en arvelig og progressiv sykdom som særlig rammer lungene på grunn av produksjon av unormalt seigt slim i alle kroppens kjertler. Dette medfører stadige lungeinfeksjoner og gradvis ødeleggelse av lungefunksjonen. Ketil Moe var hardt rammet av sykdommen fra barnealderen. Behandlingen er symptomatisk, særlig med lungedrenasje, antibiotika og medikamenter for fordøyelsen.
Ketil Moe deltok fra 1980-årene i et forskningsprosjekt ledet av legene Dag Skyberg og Johan Kvalvik Stanghelle med regelmessig fysisk trening, noe som var frarådet av mange eksperter på den tid, men som senere viste seg å være svært gunstig for alle med CF. Han fullførte også New York City Marathon fra 1984 til 1999, i alt 14 ganger, de to siste år med transplanterte lunger, som den første i verden. Ledsagere var Grete Waitz, Johann Olav Koss og hans fysioterapeut Finn Bendixen. Ketil Moe døde like etter sitt siste maratonløp på grunn av sepsis, nesten 33 år gammel.
Ketil Moes og Johann Olav Koss' Mosjonsløp
[rediger | rediger kilde]Ketil Moe var president i den norske avdeling av Achilles Track Club, en idrettsklubb for funksjonshemmede, og sammen med olympiahelten Johann Olav Koss arrangerte han fra 1992 det årlige «Ketil Moes og Johann Olav Koss' Mosjonsløp» for funksjonshemmede og funksjonsfriske i Kristiansand Dyrepark, hvor de demonstrerte at alle kunne integreres i et sosialt idrettsarrangement, hvor det også deltok mange kjente artister og personligheter. Løpet arrangeres fortsatt årlig av organisasjonen Civitane, nå under navnet «Ketil Moe løpet».
Nasjonalt og internasjonalt arbeid
[rediger | rediger kilde]Ketil Moe ble landskjent gjennom mange TV-opptredener, ikke minst gjennom et Tande-P-program fra åpningen av Vikingskipet på Hamar. Han ble også en etterspurt foredragsholder både i Norge og internasjonalt. Hvert år hadde han med seg en tropp funksjonshemmede til New York City Marathon. I 1998 lyktes han sammen med den kinesiske ryggmargsskadde Mark Wang å åpne det første Beijing Marathon for funksjonshemmede.
Mark Wang var blitt en nær venn av Ketil Moe da han fikk studiestipend til United World College i Norge av HM Dronning Sonja, og har etter hvert blitt et stort forbilde for kinesiske funksjonshemmede. Historien om Ketil Moe og Mark Wang er blitt godt kjent i Kina gjennom en 18 episoders TV-serie på CCTV9 («Hold up the blue sky of life») og operamusikalen «Some Sunny Night» av Thomas Stanghelle, som også ble framført i Folkets Store Sal i Beijing i 2005.
Ærespriser
[rediger | rediger kilde]Ketil Moe har mottatt Erling Stordahl ærespris og Rotary Clubs æresmedalje og diplom. Lillesand by har gitt en sentral park i byen navnet «Ketil Moes Plass». 11. november 2010 ble det reist en statue av Moe og Mark Wang i rådhusgården i Lillesand, 11 år etter hans død.
Kilder
[rediger | rediger kilde]- Fosse, Synnøve Skeie (1994). Ketil: Et løp for livet. Oslo: Tiden Forlag. s. 171. ISBN 8210038303. [Digitalisert versjon på bokhylla.no ved Nasjonalbiblioteket / Tilgang for norske IP-adresser]
- NRK-programmet Fakta på lørdag av Odd Borgestrand («Mitt livs løp» 2000, «Gjennom den kinesiske mur» 2001)
- Operamusikalen Some Sunny Night av Thomas Stanghelle 2004 (www.somesunnynight.com)
- Physical exercise in the management of patients with cystic fibrosis (CF). Medisinsk doktorgrad av Johan Kvalvik Stanghelle, Universitetet i Oslo 1993