Julius Leber
| Julius Leber | |||
|---|---|---|---|
 Leber under 20. juli-prosessen i Volksgerichthof i 1944. | |||
| Født | 16. nov. 1891[1][2][3] Biesheim[4] | ||
| Død | 5. jan. 1945[1][2][3] (53 år) Plötzensee[4] | ||
| Beskjeftigelse | Journalist, politiker, motstandskjemper | ||
| Embete |
| ||
| Utdannet ved | Albert-Ludwigs-Universität Université de Strasbourg | ||
| Ektefelle | Annedore Leber (1927–1945)[4] | ||
| Parti | Sozialdemokratische Partei Deutschlands[4] | ||
| Nasjonalitet | Det tyske riket | ||
| Gravlagt | Waldfriedhof Zehlendorf | ||
| Utmerkelser | Æresgrav | ||
Julius Hieroniymus Leber (1891–1945) var en tysk politiker (SPD) og motstandskjemper mot nasjonalsosialismen. Han ble henrettet i januar 1945 for blant annet å ha deltatt i planleggingen av 20. juli-attentatet 1944 mot Adolf Hitler.
Liv og virke[rediger | rediger kilde]
Bakgrunn[rediger | rediger kilde]
Leber vokste opp i et arbeidersamfunn i daværende Elsass. Hans stefar var murer som arbeidet for daglønn, hans mor kom fra en familie av småbønder. Ved hjelp av presteskapet i lokalmiljøet fikk han anledning til å gå på skolen. Etter abitur i 1912, begynte han studier i historie og samfunnsøkonomi i Strasbourg og Freiburg. I 1913 meldte han seg inn i SPD.[5]
Første verdenskrig[rediger | rediger kilde]
Han meldte seg frivillig til tjeneste under første verdenskrig. Han talte for utstedelse av krigskreditter og for den såkalte borgfreden i 1914. Etter krigen deltok han som offiser i Reichswehr i å slå ned det monarkistiskmotiverte Kappkuppet i 1920. Hans avdeling var av de få som entydig stilte seg på republikkens side.[6] Samme år avsluttet han sine studier med doktorgrad.[5][7]
Politisk arbeid i mellomkrigstiden[rediger | rediger kilde]
I mars 1921 ble han sjefsredaktør i den sosialdemokratiske avisen Lübecker Volksbote, og samme år ble han innvalgt til både delstatsforsamlingen Lübecker Bürgerschaft og til Riksdagen. Leber utviklet seg til å bli en av de sosialdemokratiske lederfigurer i den nord-tyske arbeiderbevegelsen.[5]
Som medlem av riksdagen arbeidet han mye med forsvarssaker. Han mente det burde skapes et felles fundament for arbeiderklassen, republikken og forsvaret. Den selvbevissthet som Reichswehr fremviste karakteriserte han som en stat i staten.[6]
Etter en konfrontasjon med høyreradikale mellom 31. januar og 1. februar 1933 ble han arrestert. Domstolen som etter Hitlers maktovertakelse ikke lengre var uavhengig av de øvrige statsmaktene, dømte ham til 20 måneders fengsel. I mellomtiden holdt han taler for streikende arbeidere. Den 19. februar 1933 talte han med forbinding for et skadet øye, for 15 000 arbeidere i Lübeck. Etter å ha sonet straffen fra mai 1933, ble han satt i såkalt Schutzhaft (fritt oversatt beskyttelsesfengsel) i Esterwegen og Sachsenhausen. Han ble løslatt i 1937.[8][9][10][6]
Etter løslatelsen flyttet han og Annedore til Berlin, der de åpnet en kullhandel. Denne tjente som en sentral for motstandsbevegelsen. Her møtte blant andre Carl Goerdeler, og fra Kreisau-kretsen Helmuth James von Moltke. Denne motstandskretsen formulerte for første gang de grunnleggende rettigheter for det enkelte menneske i tiden etter nasjonalsosialismen. I 1943 skrev gruppen i sine grunnprinsipper, om menneskets verdighet som en ukrenkelig verdi. [8][9][10]
20. juli-attentatet mot Adolf Hitler[rediger | rediger kilde]
Leber arbeidet for å avsette Hitler gjennom et kupp, men innså at et slikt kupp ikke kunne lykkes uten offiserenes deltakelse. Derfor tok han kontakt med Claus von Stauffenberg som senere gjennomførte attentatet. I planene for tiden etter kuppet var Leber var tiltenkt rollen som innenriksminister i en ny regjering. Det skulle deretter også opprettes et topartisystem i Tyskland. Leber tok i forbindelse med sine kupplaner også kontakt med den kommunistiske undergrunnsbevegelsen ved Anton Saefkow. Det var som følge av denne kontakten med kommunistene at Leber ble arrestert allerede 5. juli 1944, som var før attentatet mot Hitler.[11]
Etter 20. juli-attentatet i 1944, ble hustruen Annedore og hennes barn også arrestert som ledd i en kollektiv avstraffing av familien, såkalt sippenhaft. Hustruen ble satt i varetektsfengselet i Moabit, mens barna ble tvangsflyttet til en annen familie.[8][9][10]
Leber ble stilt for den såkalte Volksgerichtshof 20. oktober 1944, og dødsdommen ble fullbyrdet 5. januar 1945 i Plötzenseefengselet i Berlin-Plötzensee. Leber ble utsatt for alvorlig mishandling både før og etter rettsmøtet i Volksgerichthof, men ga aldri noen tilståelse.[6]
Lebers arbeid kunne som følge av den historiske utviklingen ikke sette tydelige spor i samfunnsutviklingen. Noe av hans tankegods kunne likevel spores i SPDs partiprogram fra 1959, det såkalte Godesbergprogrammet.[6]
Ettermæle[rediger | rediger kilde]
Leber regnes sammen med sin hustru Annedore Leber, av Arbeitsgemeinschaft Orte der Demokratiegeschichte blant de viktigste personer som i løpet av de siste 200 år, har bidratt til dannelsen av demokratiet i Tyskland.[12]
Se også[rediger | rediger kilde]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 27. april 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000002502, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Brockhaus Enzyklopädie, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id leber-julius, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c d www.dhm.de[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c «Kreisau-Initiative e.V.: Julius Leber». www.kreisau.de. Besøkt 10. mars 2024.
- ^ a b c d e Beck, Dorothea. «Leber, Julius - Deutsche Biographie». www.deutsche-biographie.de (tysk). Besøkt 11. mars 2024.
- ^ Museum, Stiftung Deutsches Historisches. «Gerade auf LeMO gesehen: LeMO Biografie». www.dhm.de (tysk). Besøkt 10. mars 2024.
- ^ a b c «Gedenkstätte Deutscher Widerstand - Biografie». www.gdw-berlin.de. Besøkt 24. november 2021.
- ^ a b c «Annedore und Julius Leber». demokratie-geschichte.de (engelsk). Besøkt 24. november 2021.
- ^ a b c «Lern- und Gedenkort Annedore und Julius Leber » Annedore Leber 1904 – 1968» (tysk). Besøkt 24. november 2021.
- ^ Museum, Stiftung Deutsches Historisches. «Gerade auf LeMO gesehen: LeMO Biografie». www.dhm.de (tysk). Besøkt 10. mars 2024.
- ^ «100 Köpfe der Demokratie». demokratie-geschichte.de. Besøkt 23. juli 2021.