Josh White

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Josh White
Josh White and Mary Lou Williams, ca October 1947 (Gottlieb 09191).jpg
Josh White og Mary Lou Williams i WMCA i New York City ca. oktober 1947
Født11. februar 1914
i Greenville, Sør-Carolina, USA (noen kilder oppgir feilaktig hans fødested som Greensboro i Nord-Carolina)
Død5. september 1969 (55 år)
Manhasset
Yrke Singer-songwriter, musiker, gitarist, skuespiller
NasjonalitetUSA
InstrumentGitar
Aktive år1928–1969
Notable instrument(er)
Gitar

Joshua Daniel White, født 11. februar 1914 i Greenville, Sør-Carolina, død 5. september 1969 i Manhasset, New York, var en amerikansk sanger, gitarist, skuespiller og borgerrettsforkjemper. Med sin varierte repertoar av blues, gospel, viser og folkesanger ble han meget populær fra 1930 til og med 1960-tallet. Han var kjent for stor utstråling, god stemme og ikke minst var han en skikkelig gitarist. [1][2]

Starten[rediger | rediger kilde]

Som gut reiste han rundt med noen av de største blues og religiøse artistene noensinne, som Willie Walker, Blind Blake, Blind Joe Taggart (som han seinere lagde plate sammen med) og Blind Lemon Jefferson.[2] Hans jobb var å samle inn mynter etter spillingene til de kjente artistene. Han lærte masse av dem og sto snart på egne bein. En del av det han tjente sendte han hjem til sin mor og sine søsken. Han flyttet så hjem en periode før han, i 1931, ble hentet til New York av et plateselskap for å spille inn religiøse sanger.[2]

Etter en tid begynte han også å spille inn bluessanger. I 1936 skadet han sin venstre hånd kraftig og måtte ta en pause fra gitaren i et par år. Når hånden ble bra begynte han jobbe sammen med store artister som Woody Guthrie, Lead Belly og Burl Ives. Han hade også flere andre samarbeid av ulike slag, men laget også egne plater. Hans gode gitarteknikk sammen med en følsom stemme og god fremførelse gjorde White mer og mer populær og berømt. [2]

De sanger han fremførte kunne ofte handle om de harde tider det kunne være, spesielt for farvede, på den tiden. Her hadde han egne erfaringer som kunne komme vel til pass når han fremførte musikken.[2]

Verldensstjerne[rediger | rediger kilde]

Han og hans familie ble venner med den amerikanske presidentfamilien (Franklin Roosevelt), og han holdt også konserter ved viktige politiske merkedager. Han ble akseptert av både hvite og sorte, og ble på så sett en slags banebryter under denne vanskelige tiden, med rasskille og bråk, for farvede i America.

Selv om han flyttet til New York og ble en slags urban artist, med spilling på kaffehus og kabareter, mener mange bluesentusiaster at han fortsatt var en folkelig artist. Han ble en stor stjerne. I tillegg til sin skikkelighet på gitar ble han også kjent for sin seksuella utstråling og ikke minst sin sang, iblant myk og varm iblant dramatisk og tøff.[2] På nattklubben Cafe Society ble han et stort trekkplaster og klubben og hans konserter besøktes av alt fra presidentfamilien, internasjonelle kongeligheter, sociteen i New York til Hollywoodkjendiser.

Noen av Josh White`s 1940-tals hit var «Careless love», «One meatball», «Jelly jelly», «The house I live in», «Waltzing Mathilda», «St. James Infirmary», «Joshua fit the battle of Jericho», «Evil hearted man», «Miss Otis Regrets», «The house of the rising sun». Han samarbeidet med en rad kjente artister, han spilte filmer, han var med på radio og musicals. Hans vennskap med den amerikanske presidentfamilien gjorde det mulig for han å være en pådriver for de farvedes kamp, og Franklin Roosvelt var ivrig etter å høre på musikken og tekstene til White. Presidentfamilien var til og med gudforeldre for White`s sønn Josh White Jr. White Jr. har fortsatt i samme fotspor som sin far med å spille og synge. I begynnelsen noe annerledes typ av musikk enn fadern, men med åren er det blitt mye av den samme musikken som White Sr. Også han en duktig gitarist med utstråling og god stemme. Også flere av Josh White`s døtrer har opptrått offentlig.

Josh White ga også ut en gitarbok, som var den første bluesgitarboken noensinne. Han var mye i Europa og spilte konserter på mange plaser og var med i en rekke show. Ikke minst var han veldig populær i Sverige.

Diskografi[rediger | rediger kilde]

Listen inneholder bare noen av hans album, stort sett på 1950-tallet. I begynnelsen av karrieren ga han også ut album i navnene "Pinewood Tom" og "Tippy Barton." Tilsammen har han medvirket på over 200 plater, solo, sammen med andre, samleplater med mere.

  • 1949 - Josh White sings, vol. 1
  • 1952 - Ballads, vol. 2
  • 1954 - Strange fruit
  • 1955 - The story of John Henry
  • 1956 - Josh at midnight
  • 1956 - Josh White program
  • 1957 - Stories, vol. 2
  • 1957 - Josh White`s blues
  • 1958 - Chain gang songs
  • 1960 - Ballads & blues
  • 1963 - The beginning
  • 1964 - Josh White
  • 1998 - Blues and ...
  • 2003 - Empty bed blues
  • Josh White (London)
  • Ballads
  • Josh White sings, vol. 2 (blues)[2]

Filmografi[rediger | rediger kilde]

Other films containing recordings by Josh White[rediger | rediger kilde]

  • 1994 - Earl Robinson: Ballad of an American. Regissert av Bette Jean Bullett.[6]
  • 2001 - Jazz, Episode 7: "Dedicated to Chaos". Regissert av Ken Burns.[7]
  • 2003 - Strange Fruit. Regissert av Joel Katz.[8]
  • 2006 – Red Tailed Angels: The Story of the Tuskegee Airmen. Regissert av Pare Lorentz.
  • 2006 - Negroes with Guns: Rob Williams and Black Power. Regissert av Sandra Dickson og Churchill Roberts.[9]
  • 2009 – History Detectives. Episode: "In Search of Josh White's Guitar".
  • 2009 – American Folk. Del 3, av BBC4s femdelers serie
  • 2010 – Our World War II Fathers. Regissert av Les Easter

Referanser[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Video[rediger | rediger kilde]