House of the Rising Sun

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
The Animals på nederlandsk fjernsyn i 1967.

«House of the Rising Sun» er en amerikansk folkevise. Den ble en samtidsklassiker etter at Bob Dylan og særlig The Animals spilte den inn på 1960-tallet. The Animals' singel gikk til topps på platelisten i USA og Europa, og solgte 8 millioner eksemplarer.[1] Det finnes trolig flere hundre versjoner eller innspillinger av sangen.[2] Teksten omhandler et bordell i New Orleans.[2]

Historie[rediger | rediger kilde]

Bluesgitaristen Dave van Ronk var en venn av Bob Dylan og opphav til Dylans versjon.[3] Dave van Ronk ønsket å spille den inn selv og ba Dylan la være, noe som utløste en konflikt mellom de to.[4] Foto fra Philadelphia Folk Festival, 1968.

På lik linje med andre klassiske folkesanger er forfatterskapet til «House of the rising sun» usikkert. Den første skriftlige omtalen er fra 1925 da en jernbanearbeider sendte teksten til sangen "The Rising Sun Dance Hall" til Archive of American Folk Song ved Library of Congress. I 1933 spilte Clarence Ashley inn "Rising Sun Blues" som han hadde lært av sin bestefar; Ashley spilte gitar og Gwen Foster harmonika. Det fantes et Rising Sun Hotel i French Quarter i New Orleans, dette brant ned i 1822. Senere var det andre bygninger i byen med dette navnet. Sangen omhandler et bordell. Området Storyville i New Orleans var prostitusjon tillatt fra 1900 og etterhvert var det 230 bygninger med åpenlys bordellvirksomhet og rundt 2000 prostituerte. Bordellene ble stengt i 1917 og prostitusjonen fortsatte i andre deler av byen. Spencer Williams fra New Orleans skrev sangen «Good Time Flat Blues» innspilt av Billie Holiday og Louis Armstrong; denne og andre sanger om Storyville hadde nokså lik tekst som den Ashley brukte i 1933.[2]

Alan Lomax, forfatter av sangboken Our Singing Country fra 1941, skrev at melodien var tatt fra en tradisjonell engelsk ballade, og at teksten var skrevet av Georgia Turner og Bert Martin. Andre lærde har hevdet ulike forklaringer, men Lomax' synes mest sannsynlig. Uttrykket «House of the Rising Sun», skal henspille på et bordell i New Orleans, men man vet ikke hvor det var, eller om det bare har vært fiktivt.

Den eldste versjonen man vet ble spilt inn er av Clarence Ashley og Gwen Foster og den ble utgitt i 1934. Ashley mente han hadde lært den av sin bestefar, Enoch Ashley. Texas Alexanders «The risin' sun», fra 1928, er noen ganger nevnt som den første utgitte versjonen, men dette er en helt annerledes sang. Roy Acuff, som kommersielt spilte inn sangen i 1938, kan ha lært den fra naboer i Smoky Mountain som Clarence Ashley eller The Callahan Brothers, en innflytelsesrik duo på 1930- og 1940-tallet.

Josh White spilte inn låten på 1940-tallet.[1] Ifølge Håvard Rem ble den spilt inn første gang i 1937 og tidlig på 1940-tallet spilte Woody Guthrie og the Almanac Singers inn låten. Guthrie hadde da tilføyd et par linjer til teksten.[3]

Artister som Tim Hardin, Joan Baez, Odetta, Gary Glitter, Bob Dylan, The Animals, Dolly Parton, Bachman-Turner Overdrive, Nina Simone, The Rolling Stones, Frijid Pink, Jimi Hendrix, The Doors, Nina Simone, Toto og Muse har spilt inn coverversjoner av sangen og den har blitt en populær sang for bar- og pubartister. Pete Seeger og the Weavers spilt inn en versjon. Dylan spilte tidlig på 1960-tallet Guthries versjon live på klubber i New York og Dylan var i Denver der han hørte Judy Collins fremføre låten før ham selv. Dave Van Ronks versjon inspirerte Bob Dylan. Dave van Ronk var en venn av Dylan og hadde hjulpet Dylan tidlig i karrieren. I et intervju av Martin Scorsese i hans Dylan-biografi No direction Home, sier folkesanger Dave Van Ronk at han utarbeidet arrangementet som Dylan deretter brukte til sitt første album Bob Dylan (1962). Det var Dave Van Ronks sofistikerte arrangement Dylan brukte. Van Ronks spilte den selv inn i 1964.[5] Dylans første innspilling var med kassegitar. Den ble deretter lånt av Eric Burdon, som i 1964 ledet sangen til ny popularitet da hans gruppe, The Animals, ga den ut med elektriske instrumenter.[6] Det var Dylans spesielle arrangement og frasering som inspirerte The Animals, og Eric Burdon kallte den for «Bob Dylan's song» (da Dylan senere fremførte låten ble han kritiserte for å stjele musikk fra The Animals fordi deres versjon var mest kjent). Denne versjonen påvirket i sin tur Dylan til å bevege seg mer mot rock.[1][3][7] Denne versjonen, som ble arrangert av hele gruppen, men bare kreditert til keyboardisten Alan Price, blir ofte spilt på radiostasjoner som spiller «oldies» og klassisk rock. I 1969 spilte Frijid Pink inn en velkjent psykedelisk versjon av sangen. I 9th Ward Pickin Parlor fra 2006 spiller Shawn Mullins en versjon av sanget sunget fra en kvinnes perspektiv.

Kjønnet til sangeren varierer. Tidligere versjoner er ofte sunget av en kvinne, en kvinne som fulgte en gambler til New Orleans, og ble en prostituert i «House of the Rising Sun», slik som på Joan Baez' debutalbum. The Animals' versjon er sett fra en manns side, som varsler om gambling og drikking.

Et ekte hus?[rediger | rediger kilde]

Mange ulike steder i New Orleans har blitt hevdet å være inspirasjonen til sangen, med varierende sannsynlighet. Bare to av husene har historisk dokumentasjon på å ha brukt navnet «Risin' Sun». Det første var et lite kort-eksisterende hotell, på Conti Street, i det franske kvartalet på 1820-tallet. En utgravning tidlig i 2005 hevder påstanden, inkludert en reklame som muligens annonserer prostitusjon. Det andre huset var et sent 19-århundre-hus, kalt «Rising Sun Hall» langs elvene i Carallton-strøket, og var eid av en sosial bistand og hyggeklubb, vanligvis leid ut for danser o.l. Koplingene til prostitusjon på noen av disse husene er ikke dokumentert, og ingen av dem eksisterer idag. Guideboken Offbeat New Orleans skriver at det virkelige «House of the rising sun» lå på 826–830 St. Louis St. mellom 1862 and 1874, og var oppkalt etter sin eier Marianne LeSoleil Levant, da hennes etternavn kan oversettes til «The rising sun» («soloppgangen»).

Det er mulig at «House of the Rising Sun» er en metafor for slavearbeid på plantasjer, eller plantasjehuset, hvilket var tema i mange tradisjonelle blues-sanger. Dave Van Ronk hevdet å ha sett bilder av det gamle New Orleans fengsel for kvinner, der inngangspartiet var prydet med soloppgangsmotiv. Han anså da «House of the rising sun» for å være et kallenavn på fengselet.

Teksten[rediger | rediger kilde]

The Animals' versjon er særlig kjent og avviker fra den tradisjonelle teksten gjengitt her:

There is a house in New Orleans

They call the Rising Sun.
It's been the ruin of many a poor girl,
And me, O God, for one.

If I had listened what Mamma said,
I'd 'a been at home today.
Being so young and foolish, poor boy,
Let a rambler lead me astray.

Go tell my baby sister
Never do like I have done
To shun that house in New Orleans
They call the Rising Sun.

My mother she's a tailor;
She sold those new blue jeans.
My sweetheart, he's a drunkard, Lord, Lord,
Drinks down in New Orleans.

The only thing a drunkard needs
Is a suitcase and a trunk.
The only time he's satisfied
Is when he's on a drug.

Fills his glasses to the brim,
Passes them around
Only pleasure he gets out of life
Is hoboin' from town to town.

One foot is on the platform
And the other one on the train.
I'm going back to New Orleans
To wear that ball and chain.

Going back to New Orleans,
My race is almost run.
Going back to spend the rest of my days
Beneath that Rising Sun.

Versjoner på mange språk[rediger | rediger kilde]

Det er hundrevis av forskjellige innspillinger tilgjengelig idag. På mange ulike språk og av mange ulike artister. Johnny Hallyday sang den på fransk («Les Portes du Pénitencier»). Det catalanske bandet Els Dracs sang den som «La Casa del Sol Naixent». Vicky Rosti framførte den som «Nousevan auringon talo» og den brasiliansk/portugisiske versjonen er sunget av Agnaldo Timóteo «A Casa dos Meus Sonhos» er oversatt som «mine drømmers hus».

En populær versjon fra 1930-tallet av Lead Belly skapte tvetydighet ved å skifte kjønnet på sangeren. The Animals versjon, sunget av Eric Burdon, er antageligvis den best kjente idag.[1]

Sangen er blitt oversatt til norsk av Arnfinn Klakegg: Der sola renn i New Orleans.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d Marcussen, Tor og Morgen Jørgensen (1987). Historien om rock, 6. Pop og dans. Stabekk: Den norske bokklubben. ISBN 8252518060. 
  2. ^ a b c Polenberg, Richard (2015). Hear My Sad Story: The True Tales That Inspired "Stagolee," "John Henry," and Other Traditional American Folk Songs (1 utg.). Cornell University Press. doi:10.7591/j.ctt1tm7gdx.27. 
  3. ^ a b c Rem, Håvard (1999). Bob Dylan. [Oslo]: Gyldendal. ISBN 8205267553. 
  4. ^ Weissman, Dick (2022). Bob Dylan's New York: A Historic Guide. State University of New York Press. ISBN 9781438490861. 
  5. ^ GEZARI, JANET; HARTMAN, CHARLES (2010). «Dylan's Covers». Southwest Review. 1/2. 95: 152–166. ISSN 0038-4712. Besøkt 26. november 2022. 
  6. ^ Carosso, Andrea (2013). «The Paradox of Re-Colonization: The British Invasion of American Music and the Birth of Modern Rock». I Kosc, Grzegorz. The Transatlantic Sixties. Transcript Verlag. s. 122–143. ISBN 978-3-8376-2216-4. Besøkt 26. november 2022. 
  7. ^ Anthony, Ted (2013). Chasing the Rising Sun: The Journey of an American Song. Simon & Schuster. ISBN 9780743278997. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Forrige mottaker:
«Let It Be» med The Beatles
Nummer 1 på VG-lista med Frijid Pink
(Uke 20–26 1970)
Neste mottaker:
«Yellow River» med Christie