Jose Maria Sison

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Jose Maria Sison (født 8. februar, 1939, i Cabugao i provinsen Ilocos SurFilippinene), alias Amado Guerrero, Ka (fra kasama, kamerat) Joma, propesor (professor, lærer), guro (guru, lærer), JMS, Joema, Joe, Mahoma, Marya, er en filippinsk kommunistleder. Sison reorganiserte Filippinenes Kommunistiske Parti (Partido Komunista ng Pilipinas – PKP – Philippine Communist Party) den 26. desember 1968, og starta partiets opprørsstyrke Den Nye Folkehæren (Bagong Hukbong BayanNew Peoples Army) 29. mars 1969. Fra 1987 har han levd i eksil i Nederland.

Sison, som også er forfatter og prisbelønt poet, er den mest internasjonalt kjente nålevende maoistleder i Asia ved sida av nepaleserne Prachanda og Baburam Bhattarai.

Siden august 2002 er han blitt klassifisert som en «person som støtter terrorisme» av både EU og USA.[1] Han ble arrestert den 28. august 2007 av nederlandsk politi på grunn av en anklage om at han hadde planlagt mordene på to tidligere toppledere av New People's Army.[2]

Ungdom. Studentaktivist.[rediger | rediger kilde]

Jose Maria Sison ble født inn i en klan av kinesisk-malayisk-spanske godseiere. Han gikk på katolske skoler fra han var 12, der han fikk gode karakterer, men kom i opposisjon til lærernes religiøse undervisning. Som 20-åring gikk han ut av University of The Philippines med eksamener i engelsk, journalistikk og creative writing («kreativ skriving»). På universitetet drev han uformelle studiegrupper på grunnlag av utvalgte verker av Marx, Engels, Mao, og skrev blant annet artikler om det kommunistiske Huk-opprøret i 1950-årene.

I 1959 organiserte han Student Cultural Association of the University of the Philippines (SCAUP), et sekulært motstykke til den katolske UP Student Catolic Association. Da katolikker og militær etterretning i 1961 anklaget universitetet for å ikke kaste ut kommunister og ateister og fikk startet høringer i universitetsledelsen om dette, organiserte SCAUP en motdemonstrasjon med 5000 studenter som stoppet denne prosessen.

Sison gikk videre med å kritisere engelskfaget for å være dominert av kristne tekster. Etter det fikk han ikke nytt engasjement som lærer der, og han ble effektivt svartelistet.

På denne tiden traff han Julieta de Lima som arbeideta i universitetsbiblioteket, og de to ble gift.

Sison fikk jobb i The National Association of Trade Unions, og etter en tid et stipend til å studere språk og litteratur i Indonesia, der det politiske klimaet opp til massakren på kommunistene i 1965 var radikalt.

I det gamle filippinske kommunistpartiet fra 1963[rediger | rediger kilde]

Før han dro til Indonesia, var Sison blitt kontaktet av lederen i det filippinske kommunistpartiet FKP (stiftet 1930), Jesus Lava. Partiet var på denne tiden nesten helt knust etter et opprør fra 1950 til 1952.

Da Sison kom tilbake i 1963 organiserte Lava et arbeidsutvalg for partiet med seg selv, en nevø, en nær venn, en fagforeningsleder og Sison som medlemmer. I de følgende årene ble Sison den viktigste organisatoren av partiet.

I 1964 ble Sison lærer ved Lyceum of the Philippines. Han opprettet ungdomsorganisasjonen Kabataang Makabayan (KM – Patriotisk Ungdom), i første omgang med 80 medlemmer. Tidlig i 1969 hadde KM vokst til 20 000 medlemmer.

Store demonstrasjoner mot Vietnamkrigen bidro til at KM vokste til tusener av medlemmer over hele Filippinene.

Sison ble også leder av flere legale partier som kommunistene organiserte.

Samtidig kom Sison i motsetning til Lava når det gjaldt oppsummeringen av erfaringene til PKP og linjen framover. Lava var prosovjetisk og ønsket fred med Ferdinand Marcos, som på denne tiden holdt på å etablere seg som en korrupt og sterkt proamerikansk diktator. Sison var tilhenger av Mao Zedong.

Våren 1967 forlot Sison og hans fløy Lavas FKP.

Sison stifter et nytt kommunistparti i 1968[rediger | rediger kilde]

I 1968 opprettet Sison et nytt kommunistparti med om lag 70 medlemmer på Maos fødselsdag, 26. desember. Han var partileder til han ble arrestert i 1977.

I 1969 gikk han under jorden. Partiets Nye Folkehær (NPA) ble oppretta på årsdagen for stiftelsen av Hukbalahap (Hukban Bayan Laban sa HaponFolkehæren mot Japan) som det gamle PKP hadde stifta i 1942. Til leder for NPA valgte partiet Bernabe Buscayo, også kjent som Comandante Dante og Payat (den tynne mannen), en geriljaleder fra en rest av den kommunistiske HMB-geriljaen som hadde startet og blitt slått ned tidlig på 1950-tallet. Hæren Dante sto i spissen for, hadde ved starten 65 medlemmer.

NPA fulgte Maos klassiske militærstrategi med å utvikle et opprør fra fattigbønder for å ta jord. På dette grunnlaget ville NPA opprette baseområder på landsbygda som kunne innringe storbyene, og til slutt ta over hele landet.

Både partiet, hæren og legale masseorganisasjoner, som omfattet ungdoms- og kvinneorganisasjoner, kulturorganisasjoner, organisasjoner blant kristne og den betydelige fagbevegelsen Kilusang Mayo Uno (KMU – May First MovementFørste Mai-bevegelsen) vokste nå raskt.

I 1973 opprettet partiet en fellesorganisasjon som bl.a. bygde på en rekke organisasjoner under partiets ledelse: National Democratic Front of The Philippines (NDF – Den Nasjonaldemokratiske Fronten) – som også begynte å spille en rolle som en slags offisiell opprørsregjering.

Fengslelsåra 1977-1986[rediger | rediger kilde]

I de følgende årene under Marcos-diktaturet spredde geriljaen seg over store deler av Filippinene. Til gjengjeld øket hæren og etterretningsvesenet innsatsen. I 1976 ble Buscayo arrestert. Fra juli året etter jaktet etterretningen intenst på Sison. 9. november ble han gjenkjent da han kjørte motorsykkel i Bauang i provinsen La Union. Etter midnatt 10. november 1977 raidet politiet stedet der Sison var.

Ettersom det nye PKPs vedtekter bestemte at lederen av partiet må være på frifot og i Filippinene, avsluttet det hans periode som partileder.

Han satt i fengsel i over åtte år. Blant annet lå han i 18 måneder i isolat, lenka med en hånd og en fot til en jernseng. Diktet Fragmenter av et mareritt skildrer torturen.

I fengslet skrev han diktsamlingen Prison and Beyond (1984), som han i 1986 fikk en poesipris for.

Mot slutten av denne perioden vokste det fram en betydelig opprørsbevegelse i byene mot diktatoren Marcos, kjent som People Power, som førte til at diktaturet falt og Corazon Aquino ble innsatt som president. Medlemmer og tilhengere av PKP spilte en viktig rolle i å mobilisere for denne massebevegelsen. Buscayo og Sison slapp først ut etter at Marcos-diktaturet falt den 5. mars 1986.

1. mai samme år satt Sison på ærestribunen på venstre side av den nye presidenten i Filippinene, Corazon Aquino. På hennes høyre side satt hærsjefen, general Fidel Ramos.

Partikrise 1985 til 1993[rediger | rediger kilde]

Etter at Marcos-diktaturet falt gikk PKPs arbeid inn i en ny fase. Partiet fortsatte opprøret på landsbygda. Samtidig utviklet det etterhvert hele seks legale partier som stilte til valg, og fikk valgt inn en god del representanter (dette henger sammen med det meget spesielle valgsystemet).

Mens Sison satt arrestert utviklet det seg en stadig kraftigere krise i PKP og Den Nye Folkehæren. Partiet legger i ettertid mye av skylda på partilederen som tok over etter Sison, Rodolfo Sachs. I følge disse senere oppsummeringene overvurderte partiledelsen fra 1985 drastisk hærens styrke, gikk inn for å bygge alt for store enheter, gå på offensiven og forsøke å få til opprør i byene. Dette førte til store tilbakeslag og oppsplitting av partiet i flere fløyer. Noen partiledere gikk inn for å likvidere politifolk i byene. Andre reagerte med å gå inn for å legge ned den militære kampen og alt illegalt arbeid. Tilbakeslagene ble forklart med at PKP og NPA var infiltrert av det hemmelige politiet. Dette førte til voldsomme indre utrenskinger som PKP senere har fordømt som forbryterske.

I følge offisielle PKP-oppsummeringer hadde partiet før krisen begynte oppslutning fra om lag 7 millioner. 60% av denne støtten gikk tapt.

Fra 1988 til 1993 raste det en kraftig partikamp. Utrenskningene ble fordømt. Militære linjer som gikk ut på å vinne raske seire og drive bygerilja ble avvist som venstrefeil, å gi opp folkekrigen på landsbygda til fordel for bare legalt arbeid blei avvist som høyrefeil.

Ei rekke grupper som har gitt opphav til forskjellige organisasjoner og partier splitta seg ut i 1992 og 1993.

I denne kampen kunne det i begynnelsen virke som om Sison var dårlig informert og hadde begrenset innflytelse. I følge PKP var initiativer fra Sison avgjørende for å få bevegelsen på rett kjøl og vinne over partikrisa, slik at PKP og NDF fortsatte å være den helt dominerende opposisjonelle politiske bevegelsen i landet.

Sison i eksil[rediger | rediger kilde]

Fra 1986 reiste Sison på flere lange utenlandsturneer for å snakke på universiteter, i grupper av filippinere i utlandet og for forskjellige politiske organisasjoner.

Utenlandsreisene ble langvarige, også fordi hæren nå begynte å likvidere mange kjente ledere i Filippinene. Det gjaldt bl.a. tidligere leder for NPA Bernabe Buscayo og ei rekke folkevalgte. PKP advarte derfor Sison mot å komme hjem.

16. september 1988 gjorde Corazon Aquino Sisons pass ugyldig, etter at hun hadde reist tiltale mot ham for undergravning. Dette tvang Sison til å søke politisk asyl i Nederland. I eksil fikk Sison den formelle posisjonen som den Nasjonaldemokratiske Frontens politiske sjefskonsulent. Dette ble brukt av den filippinske regjeringa for å stemple ham som medskyldig for voldshandlinger i Filippinene og få asylet hans opphevd, noe Nederland avviste. Det ga ham også frihet til å fungere som en slags legal sjefsforhandler for opprøret. Det hemmelige politiet/militæret i hjemlandet prøvde nemlig på den ene sida å infiltrere omgivelsene hans og likvidere ham. Eksempler på det blei bl.a. avslørt av nederlandsk fjernsyn.

På den andre side gjorde flere filippinske regjeringer framstøt for å få til fredsforhandlinger gjennom Sison. Han fikk tilmed tilbud om å komme hjem for å sitte i regjering. Dette førte bl.a. til forhandlinger i Oslo med den norske regjering som vertskap, som førte til perioder med våpenhvile og at det ble arbeidet med intensjonsavtaler.

Sison etablerte seg som det filippinske opprørets internasjonale sjefsambassadør, samtidig som han fortsatte å skrive politiske artikler for pressen i Filippinene.

Terroristerklæringen fra USA i 2002[rediger | rediger kilde]

9. august 2002 satte USA PKP og NPA på lista over «utenlandske terroristorganisasjoner». 23. august ga USA ordre til at PKPs, NPAs, Jose Maria Sisons og Julia de Limas bankkontoer skulle sperres. Dagen etter fulgte Nederland opp denne ordren, senere med støtte fra EU. Dette førte også til at ekteparet Sison/de Lima heller ikke kunne få den nederlandske sosialhjelpen som de hadde levd av.

USAs reaksjon var en del av den såkalte «krigen mot terror» etter terrorangrepet 11. september 2001. Sison hadde tatt skarpt avstand fra disse aksjonene, og han avviste også at han var terrorist.

Det skjedde til tross for at Sison og de Lima ikke var anklaget for noe i Filippinene, Nederland eller USA. PKP og NPA var deltakere i en borgerkrig i Filippinene, men den Nasjonaldemokratiske Fronten hadde på vegne av opprørerne undertekna erklæring om at de ville følge genevkonvensjonen. Ingen av disse organisasjonene er anklaga av USA eller EU for å ha foretatt noen form for terrorhandling utafor Filippinenes grenser.

Vedtaka ble fulgt med økt press fra USA og Filippinene for at Sison skulle utleveres. Det utløste også en solidaritetskampanje og protester fra menneskerettighetsforkjempere i mange land.

Tross terroriststemplet har Filippinene flere ganger etter 2002 tatt kontakter med Sison for å forhandle om fred, og partene har møtt hverandre i Oslo som den norske regjeringas gjester.

Legale partier som uformelt støtter den illegale Nasjonaldemokratiske Fronten fikk over 20% av stemmene og mange representanter valgt i 2004. PKPs og Frontens hær NPA opererer over hele Filippinene, og ser ut til å ha overvunnet tilbakeslaget fra rundt 1990.

Sison var den norske regjeringas gjest i Oslo for (foreløpig) siste gang i juli 2006, da han kom etter avtale med filippinske regjeringsrepresentanter som uteble i siste øyeblikk.

Den 28. august 28 2007 ble Sison arrestert av nederlandsk polii, anklaget for planlegging av to mord.[2] Anklagene ble imidlertid avvist, og Sison ble satt fri 3. oktober samme år.

Sison privat[rediger | rediger kilde]

Jose Maria Sison og Julieta de Lima har fire barn.

Han sluttet å røyke etter over 30 år i mai 2001 etter at en av sønnene hans hadde mast lenge, og flere leger hadde pekt på at han fikk dårligere lungekapasitet. Dette førte til at han underskrev en ed med seks vitner tilstede (blant dem tre leger og en advokat!). Han påstår at han aldri har tatt en sigarett etterpå.

Han er kjent blant gamle venner for å like det som på engelsk kalles practical jokes.

Sison er glad i å danse selskapsdans. Han er blitt framstilt i ryktene som litt av en selskapsløve, noe han avviser. Sison sier at han liker å hygge seg med venner, men sjelden får tid til det.

Han liker karaoke. Som en typisk ungdom fra det tidlige 1950-tallet er han fan av Frank Sinatra, og hans yndlingsnummer er My Way. Men da synger han den avsluttende linjen slik:

- I did it Mao's way!

Bøker av J.M. Sison[rediger | rediger kilde]

  • Struggle for National Democracy (1964)

Som Amado Guerrero (mellom 1968 og 1977):

  • Philippine Society and Revolution. (1971)
  • Our Urgent Tasks (1974)
  • Specific Caracters of Our People's War (1976)
  • Victory to Our People's War. Montreal, Red Flag Publications 1980.
  • Prison and Beyond: Selected Poems, 1958 – 1983. Philippines: Aklat ng Bayan Publishing House, 1986 (Første gang publisert i 1984 av Free Jose Maria Sison Committee.) Boka fikk den sørøstasiatiske WRITE-prisen for poesi i Thailand i oktober 1986.
  • Jose Maria Sison & Rainer Werning: The Philippine Revolution: The Leader's View. Taylor & Francis Inc 1989
  • The People's Struggle for a Just Peace. Utrecht, International Network for Philippine Studies (INPS) 1991.
  • Jose Maria Sison & Julieta de Lima: Philippine Economy and Politics. Filippinene, Aklat ng Bayan Publishing House 1998
  • Krisis at Rebolusyong Pilipino. Manila, Amado V. Hernandez Resource Center & College Editors' Guild of the Philippines 1998.
  • US Terrorism And War In The Philippines. Papieren Tijger, Nederland 2003
  • Jose Maria Sison in conversations with Ninotchka Rosca: At Home in the World. Portrait of a revolutionary. Greensboro, North Carolina, Open Hand Publishing 2004

Referanser[rediger | rediger kilde]