John Colter

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
John Colter
Født1774
Virginia
Død7. mai 1812
Missouri
Beskjeftigelse Oppdagelsesreisende
Nasjonalitet USA
John Colter som historisk legende manifesteres blant annet av denne historiske minnetavlen.

John Colter (født ca 1774 ved Staunton i Virginia; død 22. november 1813 eller kanskje 7. mai 1812 i Missouri), også John Coulter, var en amerikansk trapper, Mountain Man og deltaker på flere ekspedsisjoner som utforsket det amerikanske Vesten. Hans streiftog som trapper førte ham stdig til områder som så lagt ikke var blitt utforsket av innvandrerne. Colter oppdaget blant annet formodentlig som den første hvite mann de varme kilder i det som nå er Yellowstone nasjonalpark.[1]

Enkelte av hans opplevelser er fått inn i den amerikanske mytedannelse om det gamle Vesten.[2]

Den mest kjente opplevelsen er et løp han hadde mot en Blackfootindianer, som er blitt litterært bearbeidet av blant andre forfatteren Washington Irving.

Lewis and Clark on the Lower Columbia, malt av Charles Marion Russell – Colter var en av ekspedisjonens deltakere.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Familie[rediger | rediger kilde]

Rundt år 1700 utvandret Johns oldefar Micajah Coalter fra Skottland til Amerika. Michael, eldste sønn av Micajah og Johns bestefar,endret navnet til Colter. Noen familiemedlemmer stavet også navnet Coulter.

Familien Colter ervervet større landegods ved Staunton i Virginia, der John ble født. Fem år etter dro de til Maysville i Kentucky.

Fremtoning[rediger | rediger kilde]

John Colter hadde blå øyne og var 178 cm høy. Han fikk for å være modig og med rask oppfatningsevne.

Lewis-og-Clark-ekspedisjonen[rediger | rediger kilde]

John Colters ekspedisjoner

John Colter meldte seg den 15. oktober 1803 i Maysville som menig deltaker til ekspedisjonen planlagt av Meriwether Lewis og William Clark på kryss og tvers gjennom det nordamerikanske kontinentet. Ekspedisjonsdeltakerne ble utvalgt etter strenge kriterier: De måtte være gode jegere, sterke, sunne og ugifte menn, vant til skogslivet og til kroppslige strabaser. Frem til starten den 14. mai 1804 ble deltagerne i nærheten av St. Louis, som de ankom i desember 1803, forberedt på reisen. Colter vendte aldri mer tilbake til Virginia.

For sin innsats fikk han fem dollar i måneden. Ekspedisjonsdeltakerne fikk imidlertid lov til å fange pelsdyr ved siden av og slik forøke inntektene.

Reisen fulgte så langt det var mulig på elvene. Colter stod under kommando av John Ordway, som førte det største skipet.

Etter at Colter til å begynne med måtte disiplineres, viste han seg å være en fremragende og pålitelig jeger. Under sine streifturer i skogene traff han på indianere fra forskjellige stammer; lakota, mandan, Gros Ventre, menominee, Nez Percé. En gang overrasket han tre Flatheadindianere som forfulgte to shoshoner fordi de hadde frastjåled dem 23 hester. Colter kunne overtale en av flatheadene å slutte seg til ekspedisjonen som veiviser. Den veiviser de så langt hadde hatt, en shoshone, dro gjerne hjem, ettersom han nå beveget seg i fremmed territorium.

Colter utmerket seg under den anstrengende ekspedisjonen for sin utrettelige innsats. Han hadde en utmerket kondisjon, som gjorde det mulig for ham og bare én annen, George Drouillard,å dra ut på jakt hver eneste dag om så skulle være. Hans innsats ble hedret ved at en strøm som tidligere var kalt Potlatch Creek, fikk det nye navn Colter's Creek.

Den 7. november 1805 kom gruppen frem til Stillehavet. Etter vinteren la de ut på hjemreisen.

Fangstmann (trapper)[rediger | rediger kilde]

John Colters vandringer i dagens North Dakota, Montana, Wyoming og Idaho

Den 15. august 1806 bad Colter Captain Clark om å bli løst fra ekspedisjonen. Ved en mandan-landsby var han blitt kjent med Joseph Dixon og Forrest Hancock, to trappere fra Illinois, og ville bli deres partner. Clark var imøtekommende og uttrykte sin store tilfredshet med Colters innsats. Colter hadde i stor grad utnyttet den mulighet peljakten gav til å supplere på lønnen, og byttet nå pelsene med utrustning for to års jakt. De tre brøt opp mot sør i retning Yellowstone River.

Vinteren tilbragte de i en løe. Colter utnyttet tiden til å utforske omgivelsene.

Da beverfangsten ikke var så rikelig i området og Colter hadde meningsforskjeller med sine partnere, skilte de lag utpå våren. Colter dro nedover Yellowstone River til Missouri River. Der kom han over Lisa-og-Drouillard-ekspedisjonen fra Missouri Fur Company, og blant var det tre av hans tidligere følgesvenner fra Lewis-og-Clark-ekspedisjonen: George Drouillard, John Potts og Peter Weiser. Manuel Lisa, leder for pelshandlerekspedisjonen, kunne ville John Colter for deltagelse i den 45 manns store ekspedisjonen, som for det meste bestod av fransk-kanadiere.[3] Senere tilsluttet også Hancock seg til dem. Om også Dixon var med, er uvisst.

Mens ekspedisjonen hadde kommet seg uoppdaget gjennom lakota-, arikaree-, mandan- og hidatsa-indianerne, kom det i assiniboinenes område til konfrontasjoner med indianerne, som de imidlertid klarte å bilegge på fredelig vis.

Fremme ved Yellowstone River fulgte ekspedisjonen denne floden. I oktober 1807 var de kommet til munningen av Bighorn River. I november var de inne i absarokeeindianernes territorium, og byhde et blokkhus som de oppkalte etter Lisas sønn, Fort Raymond. Fort Raymond, til tider også kalt Manuel's Fort, var den første ikke-indianske bygningen i det senere Montana og skulle tjene som handelsstasjon. Lisa sendte ut sine trappere – blant dem Colter – for å gjøre handelsstasjonen kjent blant stammene i nærheten. Colters over 500 miles lange vandringer første gang inn på områder innen de nåværende Yellowstone- og Grand-Teton-parkene.

Undersøkelser i Yellowstone-området[rediger | rediger kilde]

Mount Moran og Jackson Lake

Colters rute kan ikke helt nøyaktig rekonstrueres. Formodentlig bar det først til Stinkingwater River (i dag: Shoshone River) til et område preget av vulkansk aktivitet, dom skulle bli kjent som Colter's Hell. Så krysset han den nåværende Grand-Teton-nasjonalparken, gikk rundt Jackson Lake og trakk videre nordover, og kom til Yellowstone Lake. Den gikk han rundt til nordvest og fulgte Yellowstone River til Tower Fall, eller muligens så langt som til Mammoth Hot Springs. Så dro han med en avstikker til Colter's Hell igjen tilbake til Fort Raymond, som han ankom sent på våren 1808.

Stordelen av vandringen skjedde vintertis. På sin leting etter indianerstammer tok han stadig vekk avstikkere i forskjellige retninger. Med sikkerhet besøkte han en absarokee-landsby. Han fikk også tidvis hjelp av indianere som hjalp ham gjennom vanskelig terreng.

Etter en hvilepause sendte Lisa ham inn i områdene til Blackfoot-indianerne. Underveis sluttet Colter seg til en gruppe på hundre absarokee- og flathead-indianere. Ved Gallatin River ble de angrepet av en fortmodentlig endfa større gruppe Blackfoot-indianere, som var tradisjonelt fiender med absarokeene. Colter hjalp med å slå tilbake angrepet, og ble da såret i benet. Under resten av kampen kunne han bare sammenkrøket forsvare seg.

De underlegne blackfoot angrep for de neste femti år stadig vekk hvite, fordi de – i lys av Colters ufrivillige innsats mot dem – var overbeviste om at de hvite hadde alliert seg med absarokeene.

Colter avbrøt sin reise og dro tilbake til Fort Raymond.

Crowfoot, Blackfoot-høvding

Colters løp[rediger | rediger kilde]

Til forskjell fra nesten alle andre hendelser i John Colters liv, er Colter's Run, da Colter av svartfotindianerne tvinges til å løpe for sitt liv, veldokumentert. Vel ikke i første hånd, men i annen hånd. To ganger er fortellingen blitt gjengitt i trykket form av personer som har hørt den direkte fra Colter selv. Den første fortellingen ble relatert vinteren 1809-10, men kom ikke i trykket form før i 1846; den andre fortellingen i 1812 kom på trykk allerede i 1817. Det er forskjeller i detaljer, men ikke særlig mange.[4]

Etter at den skadede foten fra kampen var blitt helet, begav Colter seg ut på beverfangst. Under det som antagelihg var hans andre fangsttur inn i blackfoot-områdene ble han ledsaget av John Potts. Da opplevde de det som er blitt til historien om Colters løp (Colter's run). Med forbehold for at det er små speik mellom versjonene, var det omtrent slik det gikk til:

Da Colter og Potts en morgen i hver sin kano inspiserte sine feller i Jefferson River, ble de overrasket ab noen hundre blackfoot-indianerere og oppfordret til å padle inn til elvebredden. Colter kastet sine fangsfeller i vannet og padlet til bredden, der indianerne straks grep ham og rev av ham klærne. Da Potts så dette, nektet han å styre inn til bredden. En indianer skjøt en pil mot ham og såret ham alvorlig. Potts skjøt tilbake og traff en indianer dødelig, hvorpå han selv ble drept med flere pileskudd. Blackfootene trakk liket til bredden og parterte det. Den drepte indianernes familie måtte holdes tilbake fra å gå løs på Colter.
Blackfootene sa til ham at han skulle løpe for livet. Selv om Colter var naken og barfot, klarte han å skaffe seg et forsprang. Til Madison River var det rundt fem miles. Én enslig indianer hadde brutt ut fra de andre forfølgerne og klart å komme opp i hælene på ham. Colter stanset da brått opp, rev spydet fra forfølgerens hender og stakk det i ham. Så rasket han til seg hans kappe og hoppet i elven. Før de andre indianerne var kommet nær, hadde han gjemt seg i et beverhi, og der ble han over natten.
Så begav han seg hjemover, unngikk det nærliggende passet ved å legge veien over et høyt fjell, der han holdt seg i live med røtter og bark og kom etter en 300 kilometers marsj mot nordøst helt utkjørt tilbake til fortet.

Senere hadde blackfootindianerne med seg de beverpelsene de hadde fratatt Potts og Colter til en handelsstasjon.

Siste tid i Vesten[rediger | rediger kilde]

Den neste vinteren dro Colter tilbake til kampstedet for å hente de verdifulle fellene han hadde kastet i vannet. Han var knapt ankommet før han ble heftig beskutt av indianerne, og han måtte flykte igjen.

De neste månedene satte Colter ut flere fangstfeller. Minst én gang førte han en gruppe til Colter's Hell. Innimellom besøkte han indianerlandsbyer, fremfor alt med mandaner og hidatsaer.

Formodentlig i mars 1810 førte Colter en gruppe på 32 mann til området rundt Three Forks, kildeområder for Gallatin-, Madison- og Jefferson-elvene, for å bygge opp en handelsstasjon. Underveis ble de overrasket av snøstorm. Situasjonen ble kritisk. På grunn av snøblindhet kunne de fagesvis ikke gå på jakt, og måtte spise tre hunder og to hester. Plutselig dukket det opp 30 Blackfoot-menn, men de angrep ikke Colters hjelpeløse gruppe. Etter at ekspedsisjonen hadde passert det området der Colter hadde løpt for sitt liv, kom de den 3. april 1810 frem til de tre elvenes kildeområde. Der, midt i Blackfoot-territoriet, etablerte de en palisadebeskyttet leir. Mens Colter så ledsaget gruppen på de første fangstferder, ble leiren overfalt av Gros-Ventre-indianere. På begge sider gikk liv tapt.

Med dette ble det klart for Colter at han stod overfor to valg: Leve i Vesten i stadig redsel for indianere og i særdeleshet blackfootstammen, eller å vende tilbake til øst i landet. Han bestemte seg for å forlate området for alltid. Hans mangeårige kamerat George Drouillards senere død gav ham rett.

Sammen med den unge William Bryant (the young Bryant of Philadelphia) forlot han leiren. Kort etter ble de angrepet av blackfoot-indianere, men reddet seg inn i krattskogen.

Siste leveår[rediger | rediger kilde]

I mai ankom Colter til St. Louis. Der ble hans historier fra Vesten ikke trodd. Han aktet også å kvittere ut de over 500 dollar som han hadde tjent sammen som medlem av Lewis og Clarks ekspedisjon. Det gikk ikke så bra, da han var nødt til å anlegge rettskrav mot dødsboet etter Meriwether Lewis og likevel bare fikk ut tre femtedeler av hva den amerikanske arméen var ham skyldig.[3]

John Colter forble ikke lenge i St. Louis, men slo seg ned nord for Charette, nær den senere småbyen Dundee i Franklin County i Missouri. Med hjelp av de penger han hadde fått utbetalt og hva han hadde tjent som trapper kjøpte han seg en gård. Derfra gikk han også på beverjakt, likesom Daniel Boone, som også bodde i Charette. En gang mellom mai 1810 og mars 1811 giftet Colter seg med en kvinne ved navn Sally. De dikk antagelig en sønn ved navn Hiram.

Da 1812-krigen utbrøt tok Colter på våren 1812 verving i Nathan Boones kompani av Missouri Rangers, en lokal speideravdeling som hadde til oppgave å varsle om mulige britisk-indianske angrep.

Kildene er uklarervedrørende hans død- I et tilfelle sies det han ble brått syk og døde av gulsott den 7. mai 1812. I felten november 1813 døde John Colter av gulsott. Kroppen ble transportert hjem, men Sally hadde ikke råd til å gi ham en ordentlig begravelse og la liket i stuen, og flyttet selv til sin bror. John Colters kropp ble så liggende i huset helt til til 1926. Først da ble hans levninger begrave på en knoll med utsikt over Missourifloden, bed Miller's Landing.[5][6][7] Men det er også kilder som mener han døde 22. november 1813.[8]

Colter-steinen med innrisset navn

To år etter hun var blitt enke giftet Sally seg med en mann ved navn James Brown.

Merker etter Colter[rediger | rediger kilde]

I september 1889 fant tre jegere ved Coulter Creek en stor furu hvorpå det var risset inn en X og nedenfor J C. De antok at Colter hadde risset inn dette 80 år tidligere, og meldte funnet til myndighetene. De felte treet for å anbringe biten med initialene på et museum. Men under transporten gikk det tapt.

I 1931 fant bonden Farmer William Beard og hans sønn nær Tetonia (Idaho) en magmastein som var tilskåret som et menneskehode og med innskriften John Colter 1808. Colter-steinen er å se i Moose Visitor Center i Grand-Teton nasjonalpark.

Ettertiden[rediger | rediger kilde]

Reklameplakat fra stumfilmen John Colter's Escape, 1912

Allerede til Colters levetider ble oppsiktsvekkende historier spredt om ham. Til tross for hva mange fortellinger skulle tyde på, drepte han antagelig bare en eneste indianer, en blackfoot. De mange oppdiktede historier, og utbroderinger av historier med betydelig historisk troverdig kjerne, gjør det vanskelig å finne ut av ting.

Særlig Colters flukt fra blackfootindianerne var en historie man likte å utbrodere. De eldste er de mest troverdige, idet de bygger direkte på Colders egne ord. Henry Brackenridge hørte den tidlig fra Colter på Fort Manuel. Så kom andre forfattere inn i bildet, som for eksempel Washington Irving i «Astoria» i 1836.

Colters fortjenester ligger særlig i hans innsats for Lewis-og-Clark-ekpedisjonen, i hans evne til å bygge opp forbindelser til forskjellige indianerstammer, og sin utforskning i så langt uutforskede områder. I 1814 benyttet William Clark skisser av Colter innarbeide på et av de første kartene over den amerikanske Vesten; Colter hadde vært mange steder som Clark ikke var kjent med.

Til minne om hans flukt fra blackfoot-indianerne arrangeres hvert år nær Missouri River en John Colter Run.

Den 6. september 2003 åpnet byen New Haven i Missouri et museum om John Colter. Nør der han ble født i Virginia, ved U.S. Route 340 noe sør for krysset med U.S. Route 608, er det en minnestavle.

Flere geografiske steder bærer hans navn, som Colter Bay i Grand-Teton-parken og fjelltoppen Colter Peak i Absaroka Range, begge i det nordvestlige Wyoming.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Burton Harris: John Colter – His Years in the Rockies. Charles Scribner's Sons, New York 1952. ISBN 0-8032-7264-2
  • Aubrey L. Haines: The Yellowstone Story. A History of our first National Park. 2 Bde. University Press of Colorado, Niwot Col 1996. ISBN 0-87081-390-0, ISBN 0-87081-391-9
  • Mark H. Brown: The Plainsmen of the Yellowstone. A History of the Yellowstone Basin. G. P. Putnam's Sons, New York 1961. ISBN 0-8032-5026-6

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Find a Grave: John Colter 2013-02-20.
  2. ^ The Legendary John Colter Arkivert 2016-03-04, hos Wayback Machine. 2013-02-20.
  3. ^ a b Discovering Lewis and Clark: Colter the Mountain Man 2013-02-22.
  4. ^ Colter's Run 2013-02-25.
  5. ^ John Colter - Fearless Mountain Man 2012-03-25.
  6. ^ «Burial Sites». The Lewis & Clark Journey of Discovery. National Park Service. Besøkt 28. juni 2006. 
  7. ^ «John Colter». Find A Grave. Besøkt 29. juni 2006. 
  8. ^ Morris, Larry E. (2004). The Fate of the Corps: What Became of the Lewis and Clark Explorers After the Expedition. New Haven: Yale University Press. ISBN 0-300-10265-8. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]