Jin-dynastiet (265–420)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Kinas historie
Tidstavle over kinesisk historie
Sanhuangwudi-perioden (mytologisk)


Xià-dynastiet
Shāng-dynastiet

Zhōu

Vår- og høstannalenes tid Det østlige Zhōu
De stridende staters tid
Qín-dynastiet
Vestlige Hàn-dynasti

Hàn

Xīn
Republikken Kina

(Táiwān)

Jin-dynastiet var et dynasti som hersket over hele eller deler av Kina fra 265 til 420. Det kan deles inn i to perioder. Under den første, det vestlige Jin fra 265 til 316 ble Kina gjenforent. Som følge av opprør og invasjon mistet Jin kontrollen i nord og det østlige Jin fra 317 til 420 hersket kun i Sør-Kina. Navnene henspiller de to periodenes hovedsteder. Først Luoyang i nordvest og siden Jiankang i sørøst.

Vestlige Jin[rediger | rediger kilde]

Det vestlige JIn 280-316

I det 3. århundre var Kina delt i tre riker. Fra midten av århundret ble det nordligste og rikeste av disse, Wei, i praksis styrt av Sima-klanen og keiseren av Wei var kun en gallionsfigur. Denne ordningen varte fram til 265 da Sima Yan, etter sin død kjent som keiser Wu, avsatte den siste keiser av Wei, besteg tronen og dermed samlet både formell og reell makt hos seg selv. Under Yan styre ble Kina igjen samlet i et rike. Det østlige riket, Shu, falt i 263 og det sørlige, Wu, i 280.

Med erobringen av Wu hersket Jin over omtrent det samme området som det store Han-dynastiet, men det gjenforente Kina var langt i fra så rikt og mektige som i tidligere tider. En folketelling i 157 under Han registrerte 56 486 856 personer. Etter hundre år med krig og hungersnød registrerte Jin 16 163 863 i 280. Selv om folketallet utvilsomt gikk ned i denne perioden, hadde det neppe sunket så dramatisk som tallene antyder. Regionale ledere og stormenn lyktes i stor grad med å unndra sine tilhengere fra registrering og dermed også skattlegning. Et annet problem var det store antallet lokale militære styrker som sentralstyret hadde svært liten kontroll over. For å sikre seg menn til sine egne hærer tillot Jin store grupper fra steppefolkene i nord å bosette seg inne i Nord-Kina. Kanskje det viktigste av disse var Xiongnu-folket som flyttet sørover i grupper på flere titusen.

For å sikre Jin-dynastiet mot kuppforsøk og øke den sentrale kontrollen delte Sima Yan ut store len til de mange prinsene i den keiserlige familie. Disse ble også etter hvert gitt kontrollen over store hærstyrker. Dette systemet fungerte helt til Yan døde i 290. Han ble etterfulgt av sin andre sønn, keiser Hui. Han var mentalt tilbakestående og den reelle makta lå hos regentene. Keiserinne Jia styrte landet gjennom den første delen av sin manns regjeringstid, men hun ble styrtet i et kupp i 300. Dette startet en lang serie med kupp og stadig eskalerende borgerkriger hvor rikets mektigste prinser kjempet om makta. Hovedstaden Luoyang og keiseren skiftet hender flere ganger. Disse stridighetene, De åtte prinsers krig, varte fram til 307 og Jin-dynastiet fikk en varig knekk.

I 304 gjorde Xiongnu-høvdingen Liu Yan opprør og utropte seg til konge av Han. Andre opprørsledere og banditthøvdinger sluttet seg til Liu Yan og Jin-dynastiets styre i Nord-Kina falt fra hverandre. I 311 inntok opprørerne Luoyang som ble plyndret og brent ned til grunnen. Chang'an falt i 313 og med dette var Jin-dynastiets styre i nord i praksis over. Opprørene klarte ikke å bygge noen varige statsdannelser og dette førte til en lang periode med uro, kalt Sekstenkongerikene. Jin-dynastiet overlevde i sør, hvor en slekting av keiserfamilien, Sima Rui besteg tronen besteg tronen. Denne forlengelsen av Jin-dynastiet kalles det Østlige Jin.