Jacques Antoine Marie de Cazalès
| Jacques Antoine Marie de Cazalès | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 1. feb. 1758[1][2] Grenade | ||
| Død | 24. nov. 1805 (47 år) Mauvezin | ||
| Beskjeftigelse | Politiker, militært personell | ||
| Embete |
| ||
| Barn | Edmond de Cazalès | ||
| Nasjonalitet | Frankrike | ||
Jacques Antoine Marie de Cazalès (født 1. februar 1758 i Grenade-sur-Garonne i Frankrike, død 25. oktober 1805 i Engalin) var en fransk orator og politiker.
Liv og virke[rediger | rediger kilde]
Bakgrunn[rediger | rediger kilde]
Han var sønn av en parlamentsråd. I 1773 trådte han inn i hæren, tjenestegjorde som offiser i kavaleriet og hadde fått kapteins rang da han i 1789 trakk seg fra tjenesten og gikk inn i politikken.
Politiker[rediger | rediger kilde]
Cazalès ble i 1789 medlem av stenderforsamlingen som representant for adelsstanden i valgkretsen Rivière-Verdun, og kjempet her energisk for adelens politiske rettigheter. Han ville, da kongen begynte å tenke på konsesjoner til tredjestanden, «redde kongadømmet til tross for kongen». Etter nasjonalforsamlingens konstituering ble han i denne en av høyrepartiets fremste og mest uuttrettelige ledere og dens største orator og debattant. Ved siden av Jean-Siffrein Maury (1746–1817) og Mirabeau-Tonneau (1754–1792) var han ledende for «de svarte» som engasjerte seg for kongens og adelens rettigheter.
Cazalès, som tilhørte sitt partis moderat sinnede elementer, var tilhenger av et tokammersystem, og kjempet for kongemaktens absolutte veto overfor representasjonen. Cazalès forestilte seg et monarki etter britisk forbilde, og avviste sivilforfatningen for kleresiet (av 12. juli 1790). Han han hadde ingen nevneverdig innflytelse innen nasjonalforsamlingen.
I 1791 emigrerte han. Han kom til Koblenz og sluttet seg der til den kontrarevolusjonære hær organisert under prinsen av Condé (1736–1818). Etter at bestrebelsene for å berge kong Ludvig XVI var slått feil, dro den overbeviste rojalisten Cazalès i 1793 til Storbritannia, der han kunne holde seg i godt hold med sin mangeårige maitresse Michelle de Bonneuil, på grunn av finansiell hjelp fra Edmund Burkes (1729–1797) og William Pitt. Som motytelse foretok han på oppdrag av den britiske regjering og de franske rejalister flere offisielle og hemmelige oppdrag i Sveits, Italia og Spania.
I 1803 vendte han tilbake til Frankrike etter å blitt strøket fra emigrantlisten av førstekonsul Napoléon Bonaparte, giftet seg med son nevøs enke Madame de Roquefeuil, og levde ubemerket til sin død.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ Sycomore, oppført som Jacques, Antoine, Marie De Cazalès, Sycomore-ID 13365, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- D'André de Raynouard: Éloge de Cazalès, Paris, 1820.
- Alphonse Aulard: Les Orateurs de l'Assemblée Constituante, Paris, 1882, s. 263-322.
- Olivier Blanc: Madame de Bonneuil (1748-1829), préface de Jacques Godechot, Paris, Laffont, 1987.
- Chare: Discours et opinions de Cazalès, Paris, 1821.
- Jacques-Antoine Dulaure: Liste des noms des ci-devant nobles, n° 18, s. 68-72.
- D'Enrouzet: « Cazalès », Les Contemporains, Paris, sd.
- Jacques Godechot: La Contre-révolution, Doctrine et Action, PUF, 1984, s. 28-32.
- Paganel: Essais sur la Révolution, 1810, I.
- Jacques de Saint-Victor: « Jacques de Cazalès, député de la noblesse de Rivière-Verdun aux États-généraux et la pré-révolution », Bulletin de la Société archéologique du Tarn et Garonne, 1985, tome CX, s. 75-86.
- Mémoires et/ou correspondance de Burke, Grenville, Montlosier, Malouet, Précy, Lamare (AN), Sérent (AN), Vézet, Soyer-Dutheil (AN), Saint-Priest, Ferrières, Weber, Lévis, Campan.
- Bernd Jeschonnek: Revolution in Frankreich 1789 bis 1799 - Ein Lexikon; Akademie-Verlag Berlin 1989; ISBN 3-05-000801-6
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- (en) Jacques Antoine Marie de Cazalès – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- (sv) Cazalès, Jacques Antoine Marie de i Nordisk familjebok (2. utgave, 1905)