Jacques Isorni
| Jacques Isorni | |||
|---|---|---|---|
| Født | 3. juli 1911[1][2][3][4] Paris | ||
| Død | 8. mai 1995[1][2][3][4] (83 år) Paris | ||
| Beskjeftigelse | Jurist, politiker | ||
| Embete | |||
| Utdannet ved | École alsacienne Lycée Louis-le-Grand | ||
| Parti | Front national pour l'Algérie française (1960)[5] Union des nationaux indépendants et républicains (1951)[6] | ||
| Nasjonalitet | Frankrike | ||
| Gravlagt | Villers-sur-Mer[7][8] | ||
| Medlem av | Association des amis de Robert Brasillach Union des intellectuels indépendants | ||
| Utmerkelser | Prix Robert-Brasillach (1985)[9] | ||
Jacques Isorni (født 3. juli 1911 i Paris, død 8. mai 1995) var en fransk advokat, forfatter og deputert. Han er særlig kjent som forsvarer av høyreekstemister som Robert Brasillach, marskalk Philippe Petain og oberst Jean-Marie Bastien-Thiry, personer som regnes som martyrer av det ytre høyre i Frankrike. Selv om han personlig hadde en utpreget høyreorientert verdensanskuelse, var han først og fremst kjent som en uavhengig person, og forsvarte alle han mente ble forfulgt av de rådende myndigheter.[trenger referanse]
Liv[rediger | rediger kilde]
Isornis far var en konservativ innvandret italiener, mens moren var en radikal kvinne fra en borgerlig fransk familie. Som ung var hun blant annet en ivrig forsvarer av Alfred Dreyfus, og brøt forholdet med sin forlovede da hun oppdaget at han hadde skrevet under på et opprop mot Dreyfus.
Isorni gikk på École Alsacienne og studerte senere litteratur og jus i Paris. I 1931 ble han den yngste praktiserende advokaten i Frankrike.[trenger referanse] Han var tidlig blitt svært konservativ, og sluttet seg til Action Française. Til tross for dette ble han selv angrepet av det ytre høyre, for å være halvt italiensk og for å være for imøtekommende mot jøder.
Da Frankrike ble okkupert av Tyskland i 1940 stilte han seg positivt til Vichy-regimet ledet av marskalk Petain. Likevel forsvarte han under hele okkupasjonen personer som ble rettsforfulgt av regimet, og hans dyktighet reddet mange liv.[trenger referanse] Etter frigjøringen gikk han over til å forsvare medlemmer av Vichy-regimet og kollaboratører, hans anliggende var alltid å forsvare dem han mente var den svake part.[trenger referanse] Erfaringene fra disse siste sakene gjorde at han etterhvert beveget seg i reaksjonær retning, og han hevdet at rettsoppgjøret etter krigen var langt verre enn de misgjerningene tyskerne og deres franske allierte hadde begått under okkupasjonen.
I 1951 ble han valgt inn i nasjonalforsamling på en høyreekstrem liste, samme år ga han ut boken Je suis avocat (Jeg er advokat), og i 1984 ga han ut første bind av memoarene sine.
Da Petain døde ble han gravlagt på Ile d'Yeu der han hadde sittet fengslet, hele resten av sitt liv kjempet Isorni for at levningene skulle flyttes til slagmarken ved Verdun, der Petain hadde blitt en nasjonalhelt under første verdenskrig. I 1973 ble liket av Petain stjålet, og senere gjenfunnet i en garasje eiet av Isorni.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Roglo, Roglo person ID p=jacques;n=isorni[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Social Networks and Archival Context, SNAC Ark-ID w6q95q8m, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Sycomore, Sycomore-ID 3947, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ abonnes.lemonde.fr[Hentet fra Wikidata]
- ^ www.france-politique.fr[Hentet fra Wikidata]
- ^ www.landrucimetieres.fr[Hentet fra Wikidata]
- ^ www.lepaysdauge.org[Hentet fra Wikidata]
- ^ www.delitdimages.org[Hentet fra Wikidata]