Intel Pentium II
| Pentium II | |||
|---|---|---|---|
| Mikroprosessor | |||
 | |||
| 350 MHz utgave av Pentium II | |||
| Produsert | 7. mai 1997–1999 | ||
| Produsent | Intel | ||
| Klokkefrekvens | 233, 266, 300, 333, 350, 366, 400 og 450 MHz | ||
| Prosessorsokkel | Slot 1 (528 pinners PGA) | ||
| Kjerne | x86-32 | ||
| Forgjenger | Pentium Pro, Pentium with MMX technology | ||
| Etterfølger | Pentium III | ||
Intel Pentium II, også kalt Pentium II, var en 32-bit sjette-generasjons x86 mikroprosessor, som ble lansert av Intel den 7. mai 1997.[1] Med sine 7,5 millioner transistorer, var dette en forbedret utgave av Intel Pentium Pro som hadde 5,5 millioner transistorer. Tidlig i 1999 ble den erstattet av Pentium III.
Intel Pentium II var i hovedsak basert på den samme mikroarkitekturen som forgjengeren Intel Pentium Pro. De tre største forskjellene var raskere kjøring av eldre 16-bit programvare, integrert støtte for MMX og en slotbasert innpakning av mikroprosessoren, kalt Slot 1, istedenfor å benytte en CPU Socket.
Pentium Pro var optimalisert for å kjøre 32-bit programmer, på bekostning av en tregere utførelse av eldre 16-bit programvare. Selv om dette utvilsomt var et teknologisk fremskritt, var markedet for hjemme-PC-er fortsatt dominert av 16-bit operativsystemer og programvare. I så måte representerte Pentium II en liten «snuoperasjon», der Intel tilføyde logiske kretser for å øke hastigheten på utførelsen av 16-bit programmer.
Pentium II var også den første sjette-generasjons x86 mikroprosessor med innebygd støtte for MMX, et heltallsbasert SIMD instruksjonssett for grafikk, som i 1996 ble introdusert sammen med femte-generasjons prosessoren Pentium MMX.
I motsetning til Pentium, Pentium MMX og Pentium Pro, som benyttet en CPU socket, ble Pentium II innpakket i en slot. Mikroprosessoren og dens tilknyttede komponenter ble plassert loddrett som et sidekort eller «datterkort» på det vannrette hovedkortet, på en lignende måte som andre kort for periferieneheter (f.eks. skjermkort). En kjøleribbe ble plassert på den ene siden, noen ganger også kombinert med en kjølevifte.
Pentium II hadde også 32 Kb nivå-1 hurtigminne: 16 Kb for data og 16 Kb for instruksjoner. Dette var dobbelt så mye som på forgjengeren Pentium Pro.
Liksom tilfellet var på Pentium Pro, var nivå-2 hurtigminnet ikke-blokkerende: Pentium II kunne overføre data fra og til dette, samtidig som det pågikk dataoverføringer fra og til datamaskinens hovedminne. Likeledes var den bestemte typen nivå-2 hurtigminne standardisert, liksom i Pentium Pro, ved å være integrert i et to-brikke modul under samme kapsel. Dette i motsetning til Pentium og Pentium MMX, der det eksterne nivå-2 hurtigminnet var plassert adskilt på hovedkortet, og medførte en situasjon med et uoversiktlig antall forskjellige typer og størrelser nivå-2 hurtigminne.
Til gjengjeld var hastigheten på nivå-2 hurtigminnet tregere enn mikroprosessoren. På Pentium Pro hadde det samme klokkefrekvens som prosessoren. På Pentium II kjørte det med halve hastigheten til prosessoren. Intel valgte denne løsningen for å redusere produksjonskostnadene, og på denne måten lettere kunne tilby en sjette-generasjons x86 prosessor for det store markedet av hjemme-datamaskiner. Reduksjonen i ytelse som dette medførte, ble kompensert ved å øke dens minimums-størrelse fra 256 Kb til 512 Kb, og ved å doble størrelsen på nivå-1 hurtigminnet.
Første generasjon[rediger | rediger kilde]
De første Pentium II-prosessorene (kodenavn: «Klamath», produktkode: A80522) kjørte i 233 og 266 Mhz, og ble produserte med en 280 nanometers CMOS-prosess. En 300 Mhz versjon ble lansert senere i 1997. Likeledes ble det den 7. februar 1997 produsert en 400 Mhz demo-versjon. Disse prosessorene hadde en 66 Mhz front side bus mot minnet, og ble opprinnelig benyttet på hovedkort sammen med brikkesettet Intel 440 FX, som var blitt konstruert for Pentium Pro.
Prosessorens størrelse var 203 mm², og hadde en intern spenning på 2,8 Volt.
Prosessorer for Slot 1 kom i to avarter: SEC (12.82 cm x 6.28 cm x 1.64 cm) og SEP (12.70 cm x 5.78 cm x 0.50 cm). Begge hadde en 528 pinners PGA.
I Intels offisielle terminologi, som ble benyttet av operativsystemer, ble disse prosessorene klassifiserte som CPU familie 6, modell 3.
Andre generasjon[rediger | rediger kilde]
Neste generasjon av Pentium II (kodenavn: «Deschutes», produktkode A80523) debuterte den 26. januar 1998 i en hastighet på 333 Mhz og en 66 Mhz front side bus. Prosessoren var produsert med en 250 nanometers CMOS-prosess.
Andre utgaver med en 66 Mhz front side bus, ble lansert i hastigheter på 266, 300 og 333 MHz.
Senere utgaver av «Deschutes» hadde en 100 Mhz front side bus, og ble lansert i hastigheter på 350 og 400 Mhz den 15. april 1998, og deretter i 450 Mhz den 24. august 1998.
Prosessorens størrelse var 113 mm², og hadde en intern spenning på 2,0 Volt.
«Deschutes» tilføyde de to instruksjonene FXSAVE og FXRSTOR.
Pentium II-baserte datamaskiner som benyttet brikkesettet Intel 440LX var de første som støttet SDRAM (etterfølgeren til EDO RAM) og AGP for grafikk-kort. Samtidig med versjonene med en 100 MHz front side bus, lanserte også brikkesettet 440BX og dets avarter 440MX, 440NX og 440ZX.
I Intels offisielle terminologi, som ble benyttet av operativsystemer, ble disse prosessorene klassifiserte som CPU familie 6, modell 5.
Pentium II Xeon[rediger | rediger kilde]
Den 29. juli 1998 lanserte Intel en høyhastighetsversjon av «Deschutes» under navnet Pentium II Xeon (kodenavn: «Drake»). Prosessoren kjørte i 400 MHz, og hadde et 256 Kb nivå-2 hurtigminne med samme klokkefrekvens som prosessoren, liksom i den opprinnelige Pentium Pro. Den 6. oktober 1998 ble det lansert en 450 MHz utgave med 512 Kb nivå-2 hurtigminne, og den 5. januar 1999 lanserte Intel ytterligere to 450 MHz Xeon-prosessorer med henholdsvis 1 og 2 Mb nivå-2 hurtigminne.
Pentium II Xeon benyttet en annen slot (Slot 2) enn andre Pentium II prosessorer, med en størrelse på 15.24 cm x 12.29 cm x 1.86 cm, og med 528 pinner. Den støttet symmetrisk multiprosessering og var ikke beregnet på hjemme-PC-er.
Pentium II Xeon ble benyttet i Sun Fire, en serie arbeidsstasjonene og tjenere fra Sun Microsystems, i modellene X2250, X4150, X4250 og X4450.
Celeron og Mobile Pentium II[rediger | rediger kilde]
Intel Celeron var en lavkostnads-utgave av Pentium II, og kom i flere utgaver. To utgaver i 266 og 300 MHz («Covington», produktkode: P856) ble lanserte henholdsvis den 15. april og 8. juni 1998, uten nivå-2 hurtigminne, med en størrelse på 131 mm².
En senere variant kalt Celeron A (kodenavn: «Mendocino»), med 128 Kb nivå-2 hurtigminne, ble lansert den 24. august 1998 i 300 og 333 MHz. Den 4. januar 1999 kom to utgaver i 366 og 400 MHz, og den 22. mars 1999 ble det lansert en utgave i 433 MHz.
En tredje avart kalt Celeron A PPGA ble lansert den 4. januar 1999 i hastigheter på 366 og 400 MHz, etterfulgt av en 433 MHz utgave den 22. mars 1999, en 466 MHz utgave den 26. april 1999, en 500 MHz utgave den 2. august 1999 og en 533 MHz utgave den 4. januar 2000.
En fjerde avart kalt Mobile Celeron A BGA ble lansert den 25. januar 1999 i 266 og 300 MHz, etterfulgt den 5. april 1999 av en versjon i 333 Mhz, og av en utgave i 366 MHz den 17. mai 1999.
En femte avart kalt Mobile Celeron A A µPGA ble lansert den 17. mai 1999 i 366 MHz. Endelig ble en sjette avart, kalt Mobile Celeron A, lansert den 14. juni 1999 i 400 MHz. To utgaver i 433 og 466 MHz ble lansert den 15. september 1999.
En variant med 128 Kb nivå-2 hurtigminne, kalt Mobile Pentium II (kodenavn: «Tonga», produktkode: 80523), ble lansert den 2. april 1998 i klokkefrekvenser på 233 og 266 MHz. Den 9. september 1998 kom en utgave i 300 MHz. Nivå-2 hurtigminnet kjørte med halv hastighet, front side bussen var 66 MHz og størrelsen var 154 mm².
Den 25. januar 1999 ble det lansert to ny utgaver, kalt henholdsvis Mobile Pentium II PE og Mobile Pentium II PE BGA, begge i 266, 300, 333 og 366 MHz. En 400 MHz utgave av Mobile Pentium II PE ble lansert den 14. juni 1999.