Paulus Svendsen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Paulus Svendsen
Født17. april 1904
Død21. april 1989 (85 år)
Gravlagt Vestre gravlund
Beskjeftigelse Litteraturhistoriker, biograf
Nasjonalitet Norge
Utmerkelser Fridtjof Nansens belønning for fremragende forskning, historisk-filosofisk klasse (1981)

Paulus Svendsen (født 17. april 1904 i Egersund, død 21. april 1989) var en norsk litteratur- og idéhistoriker og professor ved universitetet i Oslo fra 1950.

Paulus Svendsen var sønn av metodistpresten Oscar Svendsen (1876–1967) og Dagmar Marie Steffensen (født 1882). Han ble student i 1923, cand. philol. i 1930, og dr. philos. i 1941 med en avhandling om Gullalderdrøm og utviklingstro. 1931–1933 var han lektor i norsk ved universitetet i Berlin, fra 1933 var han lektor ved Trondheim katedralskole, og fra 1937 overlærer og inspektør ved Trondheim handelsgymnasium. I 1946 ble han dosent i sammenlignende litteraturforskning. Han var professor i litteraturhistorie fra 1950 og i idéhistorie fra 1962.

Arbeide[rediger | rediger kilde]

Som det så kortfattet heter i første avsnitt av Svendsens Gullalderdrøm og utviklingstro er boken «et forsøk på å greie ut de idéer som diktere, profeter og tenkere i Europa fram til om lag 1880 har stilt sammen i en tre-leddet totalanskuelse om menneskelivets mål og mening. Emnet er med andre ord: «Det tredje rike» som idé og dikterisk motiv.» Slik Svendsens egen beskrivelse av arbeidet antyder, omfatter boken utstrakt undersøkelse av antikke og middelalderske kilder, hvilke Svendsen med all tydelighet har førstehånds kjennskap til og kan sitere deretter.

Den filologiske arbeidsmetoden var allerede på plass i Svendsens første bok, men finner om mulig i enda høyere grad sin blomstring i det som kan ansees som en slags oppfølger, nemlig Enhet og mangfold i europeisk kultur, utgitt i 1980 hos det københavnske forlaget Tusculanum, hvor Svendsen begynner med å undersøke idéen og troen på at verden eldes (mundus senescens), en overtro som følger menneskeslekten fra grekerne, gjennom romerne, til de tidlige kristne og helt opp til de protestantiske fyrstedømmer i det som i dag er Tyskland.

Idet boken forsøker å gjøre rede for brudd og kontinuitet i europeisk idéhistorie, får denne overtro plass som én av de virkelig sentrale, eller i det minste motstandsdyktige hedenske forestillinger gjennom den del av historien hvor både Europas gresk- og latintalende kilder konverterer til kristendommen. Svendsen demonstrerer altså at denne forestillingen lever videre på tross av kristningen av det nære østen og tidligere romerske riket, men så fordufter det altså i løpet av 1500-tallet. Tatt i betraktning at idéen om at verden eldes og at vi er på veg inn i en ny ungdom kan sies å være speilbilder av hverandre, kan man derfor gjerne se en naturlig kontinuitet i arbeidet med Gullalderdrøm og utviklingstro og Enhet og mangfold i europeisk kultur.

Stilmessig skiller bøkene seg i at sistnevnte er langt mer essayistisk oppdelt, og behandler temmelig forskjellig emner fra kapittel til kapittel.

Verker[rediger | rediger kilde]

  • Gullalderdrøm og utviklingstro (1940)
  • Enhet og mangfold i europeisk kultur (1980)
  • Forelesninger og studier (1982)

Kilder[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]