Hopp til innhold

IG Farben

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «I.G. Farbenindustrie»)
IG Farben
Org.formAksjeselskap i Tyskland
BransjeKjemisk industri
Etablert2. desember 1916 (Frankfurt)
Opphørt 31. oktober 2012
Etterfølger(e)BASF SE, Hoechst, Bayer, Agfa
Datterselskap
24 oppføringer
Guano-Werke
Agfa[1]
Degesch[2]
Hoechst (1925–1951)
Interhandel
I.G. Bergwerke
Behringwerke[3]
Donau Chemie[4]
Pulverfabrik Rottweil[5]
Leunaverkene[6]
Deutsche Länderbank[7]
WCM[8]
ACNA[9]
Braunkohlenwerke Bruckdorf[10]
Buna Werke[11]
Deutsche Grube[12]
DK Recycling und Roheisen[13]
Gasolin[14]
WASAG[15]
American IG[16]
Wagenmann & Seybel[17]
Soja AG
BASF SE
Bayer
HovedkontorFrankfurt
Poelzig-bygningen (1931–1945)
LandTyskland
IG Farbens hovedkvarter i Frankfurt am Main (nå del av Goethe-universitetet), tegnet av Hans Poelzig.

IG Farbenindustrie AG, kort IG Farben, opprinnelig Interessengemeinschaft der deutschen Teerfarbenindustrie («den tyske tjærefargeindustriens interessefellesskap»), var det dominerende kjemiske og farmasøytiske konsernet i Tyskland fra 1926 til 1951. Det var verdens største kjemiske og farmasøytiske selskap, Europas største selskap og verdens fjerde største selskap totalt sett.

IG Farben ble grunnlagt i 1926 gjennom en fusjon mellom Agfa, BASF, Bayer, Hoechst (inkludert Cassella og Chemische Fabrik Kalle, i dag Kallegroup[18]) og de mindre selskapene Chemische Fabrik Griesheim-Elektron og Chemische Fabrik vorm. Weiler Ter Meer. Dette skjedde formelt gjennom at BASF endret navn og tok opp de andre selskapene. Fra begynnelsen var IG Farben tenkt som et kartell eller trust etter amerikansk forbilde (for eksempel Standard Oil), og selskapets formål var å hindre konkurranse og utveksle erfaringer mellom de kjemiske selskapene, for å maksimere selskapenes fortjeneste og lettere få gjennom sine interesser. IG Farben hadde et særlig nært samarbeid med Standard Oil of New Jersey, forløperen til Exxon Mobil. I 1951 ble IG Farben delt opp i de opprinnelige selskapene, som etter flere fusjoner i dag er Agfa-Gevaert, BASF, Bayer og Sanofi.

IG Farbens forskere stod for sentrale bidrag til kjemi, materialteknologi og legemidler i det 20. århundre, og flere av selskapets ansatte fikk Nobelpriser i kjemi og medisin. IG Farben utviklet det første antibiotikumet, «reformerte medisinsk forskning grunnleggende og åpnet en ny æra i medisinen».[19] Moderne plastmaterialer er også blant IG Farbens oppfinnelser.

IG Farbens hovedkvarter, kalt Poelzig-bygningen etter arkitekten, men også kjent som «Europas Pentagon»,[20] var frem til 1950-årene verdens største kontorbygning, og ble senere sete for administrasjonen av Marshallplanen for gjenoppbygging av Europa. Bygningen er nå sete for Johann Wolfgang Goethe-Universität.

Historikk

[rediger | rediger kilde]

IG Farben og den andre verdenskrig

[rediger | rediger kilde]
IG Farben-fabrikk i Monowitz (underleir til Auschwitz) 1941.

Under den andre verdenskrig bygget IG Farben en fabrikk for produksjon av syntetisk olje og gummi (fra kull) i konsentrasjonsleiren Auschwitz. I 1944 hadde denne fabrikken 83 000 slavearbeidere. IG Farben hadde også patentet til produktet Zyklon B til bruk i leirens gasskammere i forsøket på å utslette jødene som etnisk folkegruppe. Zyklon B ble produsert av Degesch (Deutsche Gesellschaft für Schädlingsbekämpfung),[21] et selskap der IG Farben eide 42,2 prosent av aksjene, og der ledere fra IG Farben satt i selskapets styre.

IG Farben var blant de meget få private firmaer som i 1941 fikk tillatelse til å bruke KZ-fanger som arbeidskraft. Det dreide seg da om produksjon av buna (= syntetisk gummi). Avtalen fremstår som en ren byttehandel, der IG Farben til gjengjeld for fangenes arbeidskraft skaffet kommandant Rudolf Höss byggematerialer til å utvide Auschwitz. Under forhandlingene i mars 1941 ble fangenes forventede produktivitet satt til 75% av tyske arbeideres, med en arbeidsdag på ni timer om vinteren og ti-elleve om sommeren. I virkeligheten klarte fangene bare 30-40% av en tysk arbeiders produktivitet. I tillegg til lange dager og forferdelige arbeidsforhold måtte de tilbakelegge over 6 km til fots i all slags vær for overhodet å komme til fabrikken - samme strekning tilbake om kvelden - mens de ble slått av vokterne. Da Den røde armé befridde Auschwitz i januar 1945, fant de en nesten ferdigstilt IG Farben-fabrikk. Oppføringen alene hadde kostet 25 000 menneskeliv. Men selv om avtalen hadde vist seg å ikke være kostnadssvarende, hadde IG Farben og SS fortsatt samarbeidet. Dette gjør IG Farben medskyldig i «tilintetgjørelse gjennom arbeid».[22]

IG Farben var representert også i Norge under den tyske okkupasjonen. Annonse i Dagbladet 29. august 1942: "Et godt utkomme skaffer vi arbeidere av alle yrkesgrupper ved våre bedrifter i Sør-Norge. Arbeidere til varige stillinger vil bli opplært. Vi ansetter fra i dag og fremetter bygge- og metallarbeidere. Hjelpearbeidere i alle yrkesgrener. Arbeidskontorets tillatelse ordnes av oss. Søkere kan melde seg daglig fra kl 8-17 i Baubüro, I.G. Farbenindustrie, Aktiengesellschaft Oslo, Kongensgate 6, 3. et.[23]

IG Farben etter den andre verdenskrig

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: IG Farbenprosessen

Ifølge et referat fra Nürnberg-prosessen gjengitt i Herald Tribune i New York 15. november 1947, var 23 IG Farben-sjefer tiltalt for krigsforbrytelser (se IG Farbenprosessen). Det var også ingeniører ved IG Farben som bestilte tungtvann fra fabrikken ved Vemork, som før krigen fremstilte 12-13 kilo tungtvann i måneden til forskning. Selv om IG Farben overbød de andre kundene, takket fabrikkledelsen nei til ordren, da de ikke ville hjelpe nazister. Men under krigen hadde ikke nordmennene lenger noe valg, og sommeren 1942 produserte Vemork-staben opp mot 5 000 kilo tungtvann pr år, som ble sendt til Berlin, Leipzig og andre forskningssentra.[24]

Etter andre verdenskrig ble selskapene som utgjorde IG Farben, adskilt. BASF, grunnlagt i 1865, er i dag verdens største kjemiske selskap. Dersom omsetningen for firmaene som utgjorde IG Farben, regnes sammen, hadde det tidligere IG Farben i 2004 en omsetning på 103 milliarder euro (rundt en billion kroner), tilsvarende den samlede omsetningen for verdens fire største kjemiselskaper.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Flourishing in a dictatorship: Agfa's marketing and the Nazi regime, archive.is, «The purpose of this paper is to understand how Agfa, a division of IG Farben and Germany's leading producer of photographic equipment, adapted its marketing strategy to the new political environment created by the Nazi regime. This was a time when many consumer goods manufacturers suffered from the state‐driven reallocation of resources favoring the armament industry. Agfa, however, expanded its production well into the war.»[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ www.loc.gov[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Pressearchiv 20. Jahrhundert, oppført som Behringwerke AG, Pressearchiv 20. Jahrhundert mappe-ID co/002810, besøkt 1. juli 2021[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Pressearchiv 20. Jahrhundert, oppført som Donau-Chemie AG, Pressearchiv 20. Jahrhundert mappe-ID co/006992, besøkt 1. juli 2021[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Pressearchiv 20. Jahrhundert, oppført som Köln-Rottweil AG, Pressearchiv 20. Jahrhundert mappe-ID co/014268, besøkt 1. juli 2021[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Pressearchiv 20. Jahrhundert, oppført som Leuna-Werke, Pressearchiv 20. Jahrhundert mappe-ID co/015100, besøkt 1. juli 2021[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ Pressearchiv 20. Jahrhundert, oppført som Deutsche Länderbank AG, Pressearchiv 20. Jahrhundert mappe-ID co/022725, besøkt 1. juli 2021[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ Pressearchiv 20. Jahrhundert, oppført som Württembergische Cattunmanufaktur AG, Pressearchiv 20. Jahrhundert mappe-ID co/024475, besøkt 1. juli 2021[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ Pressearchiv 20. Jahrhundert, oppført som Aziende Colori Nazionali Affini, Pressearchiv 20. Jahrhundert mappe-ID co/041640, besøkt 1. juli 2021[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ Pressearchiv 20. Jahrhundert, oppført som Braunkohlenwerke Bruckdorf AG, Pressearchiv 20. Jahrhundert mappe-ID co/041897, besøkt 1. juli 2021[Hentet fra Wikidata]
  11. ^ Pressearchiv 20. Jahrhundert, oppført som Buna-Werke GmbH, Pressearchiv 20. Jahrhundert mappe-ID co/041945, besøkt 1. juli 2021[Hentet fra Wikidata]
  12. ^ Pressearchiv 20. Jahrhundert, oppført som Deutsche Grube AG, Pressearchiv 20. Jahrhundert mappe-ID co/042133, besøkt 1. juli 2021[Hentet fra Wikidata]
  13. ^ Pressearchiv 20. Jahrhundert, oppført som Duisburger Kupferhütte, Pressearchiv 20. Jahrhundert mappe-ID co/042379, besøkt 1. juli 2021[Hentet fra Wikidata]
  14. ^ Pressearchiv 20. Jahrhundert, oppført som Deutsche Gasolin AG, Pressearchiv 20. Jahrhundert mappe-ID co/043048, besøkt 1. juli 2021[Hentet fra Wikidata]
  15. ^ Pressearchiv 20. Jahrhundert, oppført som Westfälisch-Anhaltinische Sprengstoff AG Chemische Fabriken, Pressearchiv 20. Jahrhundert mappe-ID co/045499, besøkt 1. juli 2021[Hentet fra Wikidata]
  16. ^ Pressearchiv 20. Jahrhundert, oppført som American IG Chemical Corporation, Pressearchiv 20. Jahrhundert mappe-ID co/047314, besøkt 1. juli 2021[Hentet fra Wikidata]
  17. ^ Pressearchiv 20. Jahrhundert, oppført som Chemische Fabrik Wagenmann, Seybel & Co., Pressearchiv 20. Jahrhundert mappe-ID co/072896, besøkt 1. juli 2021[Hentet fra Wikidata]
  18. ^ Kallegroup
  19. ^ Thomas Hager, The Demon under the Microscope, s. 74, Harmony Books, 2006, ISBN 1-4000-8214-5
  20. ^ IG Farben, Poelzig-Bau
  21. ^ Hemmeligstemplet plantegning fra Degesch
  22. ^ Guido Knopp: SS, forlaget Historie & kultur, Oslo 2007, ISBN 978-82-92870-02-0
  23. ^ Dagbladet: Annonse 29. august 1942
  24. ^ David Bodanis: E = mc2, forlaget Gyldendal, Oslo 2001, ISBN 82-525-4948-9

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=IG_Farben&oldid=22614125»