Hypnose
Hypnose (fra gresk hypnos som betyr «søvn» er en tilstand som er definert som sum av fem punkt i Rainville og Price (2003):[trenger referanse]
- Følelsen av mental avslapning. Ikke nødvendigvis fysisk avspenning.
- Oppmerksomheten er fokusert og fiksert på ett eller noen få mål
- En redusert vurdering, monitorering og sensurering
- Endring i opplevelsen av tid og sted, og endret selvopplevelse
- Egne responser oppleves som automatiske, det vil si at de kommer uten en intensjon eller anstrengelse
I dag[når?] kan hypnotisk tilstand stadfestes ved hjelp av hjerneskanning hos kvalifisert helsepersonell.[1]
Hypnotisering (å drive en person inn i en hypnose) blir brukt i hypnoterapi, og tilhører et fåtall av metoder innen psykoterapi som er vitenskapelig belagt og akseptert som effektive. I Norge var det i henhold til straffeloven av 1902 § 364, inntil 1. oktober 2015 forbudt å praktisere det å hypnotisere for de som ikke er leger eller psykologer.[2] Straffeloven 2005 har ikke noe slikt forbud.
Historie[rediger | rediger kilde]
Hypnotisering har trolig blitt brukt tidlig i menneskehetens historie. Det finnes beretninger om kultiske handlinger i sjamanismen som absolutt har sammenheng med å drive folk inn i hypnose ved hjelp av selv- eller fremmedsuggesjon. Man kan derfor gå ut fra at hynose ble tilfeldig oppdaget, og har utgangspunkt i meditative og kultiske handlinger med et religiøst utgangspunkt. Man kan derfor spekulere i om hypnotisere har blitt utviklet med utgangspunkt i massepsykologiske manipulasjoner i religiøse eller kultiske riter, og i erfaringer med selvmeditasjon hos prester, medisinmenn og sjamaner.
Vitenskapelig oppdagelse av hypnose begynte rundt 1770 av Franz Anton Mesmer (1734–1815). Han eksperimenterte med magneter, som han la på pasientene. Han kalte effekten 'Magnetismus animalis', og tilskrev magnetene den legende egenskapen. På grunn av Mesmers popularitet, kalte man denne forløperen til hypnose «mesmerisering», et uttrykk som fremdeles eksisterer i engelsk.
James Braid, skotsk lege, regnes som opphavsmannen til begrepet hypnose. Han forklarte hypnose som en innsnevring av bevisstheten og en sterk konsentrert oppmerksomhet, etter å ha observert at mennesker i denne tilstanden ikke ble påvirket av deres omgivelser. Han ga denne tilstanden av «nervesøvn» navnet hypnose etter den greske guden for søvn, Hypnos.
I det 19. århundre var Frankrike ledende innen hypnoseforskningen, med Nancyskolen (Ambroise-Auguste Liebeault, Hippolyte Bernheim) og Paris (Jean-Martin Charcot).
Sigmund Freud (1856–1939) ble oppmerksom på Mesmers eksperimenter da han i 1885 studerte under nevrologen Jean-Martin Charcot i Paris. Han begynte selv å bruke Mesmers metoder i behandlingen av sine pasienter, og dette ble senere utgangspunkt for studiene av hysteri. Senere droppet han disse teknikkene til fordel for sin egen teknikk med frie assosiasjoner.
I den tyske tradisjonen ble hypnotiseringsteknikkene videreutviklet gjennom det 20. århundret blant andre av hjerneforskeren Oscar Vogt, og av hans elev Johannes Heinrich Schultz som utviklet teknikken autogen trening. I den amerikanske tradisjonen ble forskningen ledet av Milton Erickson. Erickson grunnla en ny form for hypnoterapi, som i dag[når?] går for å være den mest moderne[hvem?] form for hypnotisering. Flere nye hypnotiseringsmetoder har utviklet seg etter Ericksons prinsipper, for eksempel NLP (Nevrolingvistisk programmering).
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Shestopal, Irene; Rosèn, Gunnar. «Om hypnose, hypnoterapi og behovet for en lovregulering». Tidsskrift for Norsk psykologforening (7/2013): 675–680.
- ^ «Almindelig borgerlig Straffelov». Norges Lover. Lovdata. Arkivert fra originalen 21. januar 2016. Besøkt 11. mai 2016.
