Psykolog

Denne artikkelen handler om begrepet psykolog i globalt perspektiv. For utdypende artikkel om begrepet psykolog i Norge, se psykolog (Norge). For psykologi som fag, se psykologi.

Psykolog er en betegnelse som internasjonalt brukes om en bred gruppe yrkesutøvere av faget psykologi, enten det forstås som et forskningsområde eller en profesjon. Psykologifaget er bredt og favner biologiske, kognitive, atferdsorienterte, sosiale og andre perspektiver, og ulike deler av psykologifaget har tilhørighet i både naturvitenskap, samfunnsvitenskap og helsevitenskap. Sentrale fagområder innen psykologi er f.eks. klinisk psykologi, kognitiv psykologi, nevropsykologi, organisasjonspsykologi, helsepsykologi, pedagogisk psykologi, sosialpsykologi og flere andre.

Den europeiske føderasjonen av psykologforeninger har etablert EuroPsy som en europeisk standard for psykologutdanning, som skiller mellom tre hovedtyper av psykologer: Klinisk- og helsepsykolog, utdanningspsykolog og arbeids- og organisasjonspsykolog. I alle tilfellene stiller standarden krav om fem års universitetsutdanning i psykologi. I samsvar med Bologna-prosessen for standardisering av høyere utdanning i Europa består en psykologutdanning i mange europeiske land av en treårig bachelorgrad i psykologi fulgt av en toårig mastergrad der man spesialiserer seg i en gren av psykologifaget, eksempelvis klinisk psykologi, helsepsykologi eller nevrovitenskap.

Internasjonalt brukes betegnelsen psykolog for det meste om alle personer med høyere utdanning i psykologi på minst masternivå, og personer med høyere forskningskompetanse i faget; f.eks. vil en professor i psykologi alltid kunne betegnes som psykolog, uansett opprinnelig utdanning. Psykolog er beskyttet tittel i flere land; i andre land kan mer spesifikke titler være beskyttet. Kravene til hvem som kan kalle seg psykologer varierer mellom ulike land; i de fleste land gir en lengre universitetsutdannelse i psykologi rett til å kalle seg psykolog. I Norge har det i lang tid eksistert både et forskningsorientert og et klinisk utdanningsløp i psykologi som har gitt ulike grader; utdanningsløpene er likeverdige og gir samme kompetanse i akademisk psykologi, men fra 1973 kan tittelen psykolog i Norge bare brukes av personer med offentlig godkjenning, fra 1999 autorisasjon, til å arbeide i feltet klinisk psykologi, en gruppe som i andre land stort sett omtales som kliniske psykologer og forstås som en av flere undergrupper av psykologer; den norske ordningen er et unntak fra den generelle regelen i Europa og har i 2000-årene i økende grad vært diskutert i tråd med en kraftig økning i masterkandidater i faget i etterkant av Bologna-prosessen. Universitetet i Oslo foreslo i 2019 å endre betegnelsen på profesjonen som krever autorisasjon til «klinisk psykolog» for å få samsvar med den internasjonalt dominerende terminologien.

Australia

I Australia er psykologiyrket og retten til tittelen psykolog fra 2010 regulert gjennom en føderal lov, Health Practitioner Regulation (Administrative Arrangements) National Law Act, vedtatt i 2008, og Psychology Board of Australia godkjenner psykologer; før 2010 var det opp til de enkelte delstatene å godkjenne psykologer. Godkjenning gis både som en generell godkjenning og som en godkjenning innen ulike grener av psykologien.

Kravet for generell godkjenning som psykolog, den mest grunnleggende godkjenningen, er en fireårig bachelorgrad fulgt av enten en toårig mastergrad eller en toårig veiledet praksis (internship); muligheten til å gjennomføre praksis i stedet for mastergrad er vedtatt avskaffet og er under utfasing, og det stilles i fortsettelsen et krav om minst mastergrad for alle psykologer. Godkjenning innen psykologifagets ulike grener, f.eks. klinisk psykologi, organisasjonspsykologi, utdanningspsykologi eller sportspsykologi, krever kvalifikasjoner utover de som kreves for generell godkjenning. For å bli godkjent som klinisk psykolog kreves det en to års veiledet praksis i klinisk psykologi i tillegg til kravene for generell godkjenning.

Ikke alle kliniske psykologer i Australia har disse kvalifikasjonene, men medlemmer av The Australian Clinical Psychology Association (ACPA) er garantert å ha gjennomført denne opplæringen. Per 2017 jobbet cirka én av fire psykologutdannede i Australia som kliniske psykologer.

Danmark

I Danmark er psykolog fra 1994 en beskyttet tittel. Tittelen psykolog kan brukes av personer med avlagt femårig cand.psych.-grad fra universitetene i København, Aarhus eller Aalborg, avlagt mag.art.-grad i psykologi eller en annen godkjent minst femårig universitetsutdanning i psykologi. Det er ikke nødvendig å ha autorisasjon for å bruke tittelen psykolog, kun en godkjent utdanning i psykologi.

Graden cand.psych. ble innført ved Københavns Universitet i 1944. I Danmark tilsvarer graden fem års studier; som følge av tilpasningen til Bologna-prosessen for standardisering av høyere utdanning i Europa bygger graden på en treårig teoretisk bachelorgrad i psykologi fulgt av en toårig kandidatutdannelse (mastergrad) i psykologi som gir tittelen cand.psych. (oversatt til engelsk som mastergrad, M.Sc. in Psychology). Bachelorgraden er felles for alle som studerer psykologi på bachelornivå ved de tre lærestedene som tilbyr den kliniske kandidatutdannelsen; det er også mulig å velge ikke-kliniske kandidat-/mastergrader ved andre læresteder etter denne bachelorgraden. Det er et krav at bachelorgraden er i psykologi og dekker psykologiens basalfag; bachelorgrader i andre fag eller spesialiserte deler av psykologien som f.eks. organisasjonspsykologi kvalifiserer ikke for en kandidatutdannelse i psykologi.

De danske gradene cand.psych. og mag.art. i psykologi, alternativt en annen minst femårig masterutdanning i psykologi fra et annet EU/EØS-land, gir rett til å bruke den beskyttede tittelen psykolog. Mag.art. er en rent forskningsorientert grad. Etter avlagt cand.psych.-eksamen kan man videreutdanne seg klinisk gjennom to års veiledet praksis, og dermed oppnå autorisasjon som klinisk psykolog. Autorisasjon er mest relevant for psykologer som jobber klinisk, og er mindre vanlig for psykologer som jobber med andre typer psykologarbeid, som uansett kan bruke tittelen psykolog etter fullført utdannelse. For psykologer i privat praksis gir autorisasjon mulighet til å inngå avtale med den offentlige sykeforsikringen. Psykolognævnet tildeler autorisasjon og fører register over autoriserte psykologer. Psykologer med autorisasjon kan bruke tittelen aut. psykolog for å skille seg fra andre psykologer som ikke har klinisk autorisasjon. Fordi også tittelen psykolog er beskyttet garanterer tittelen at personen har en lengre psykologutdanning fra en anerkjent institusjon, uansett om man har klinisk autorisasjon.

Belgia

I Belgia ble betegnelsen psykolog lovbeskyttet i 1993. Den kan brukes av personer som har en femårig mastergrad i psykologi fra et belgisk universitet eller en likeverdig utdanning fra et annet EU/EØS-land. Tittelen psykoterapeut er ikke beskyttet.

Nederland

I Nederland er ikke betegnelsen psykolog beskyttet. Den nederlandske psykologforeningen har i stedet etablert tittelen psykolog NIP (som angir medlemskap i foreningen), som er beskyttet under varemerkebestemmelser. Denne tittelen kan brukes av personer med mastergrad i psykologi samt et års arbeidserfaring.

Norge

Utdypende artikkel: Psykolog (Norge)

Den eldste utdannelsen i psykologi i Norge var magistergraden (mag.art.), som ble innført i 1920 ved Universitetet i Oslo; graden var en forskerutdanning som bestod av en vitenskapelig avhandling og bygget på 7–8 års studier. Mellom 1928 og 1948 ble det utdannet til sammen 23 magistre i psykologi i Norge.

I 1948 innførte Universitetet i Oslo en eksamen i psykologi som gav graden cand.psychol., etter forbilde av den danske cand.psych.-graden som var innført fire år tidligere. I 1956 ble eksamen i psykologi avløst av embetsstudiet i psykologi, som også gav graden cand.psychol. I 1976 innførte Universitetet i Trondheim en seksårig hovedfagsutdanning i psykologi som gav tittelen cand.polit. i psykologi; denne graden bygget særlig på den eldre magistergraden, men innebar et mer strukturert løp, og var også inspirert av profesjonsstudiet. Frem til 1969 ble profesjonsstudiet bare tilbudt i Oslo; hovedfagsstudiet ble derimot bare tilbudt i Trondheim, som først fikk profesjonsstudium i tillegg i 1995. Forskjellen mellom cand.psychol. og cand.polit. i psykologi tilsvarte forskjellen mellom f.eks. cand.oecon. og cand.polit. i samfunnsøkonomi, der sistnevnte hadde noe større valgmuligheter i fagsammensetningen.

I forbindelse med Bologna-prosessen for standardisering av høyere utdanning i Europa har det seksårige hovedfaget i psykologi blitt erstattet av bachelor- og mastergrader i psykologi, som tilbys ved alle universitetene som også har profesjonsstudium. Etter årtusenskiftet har bachelor- og masterstudentene vært i flertall blant psykologistudentene. Bachelor- og masterløpet er det studiet som ligner mest i oppbyggingen på psykologutdanninger utenfor Norge, herunder den nåværende danske cand.psych.-graden. Profesjonsstudiet har blitt videreført etter gammel pre-Bologna-ordning.

Tittelen psykolog betegner språklig og internasjonalt personer med høyere utdanning i psykologi (eventuelt høyere forskningskompetanse i psykologi uavhengig av opprinnelig utdanningsbakgrunn; f.eks. var mange tidlige psykologer opprinnelig utdannet leger eller hadde annen fagbakgrunn), og ble også brukt slik på norsk frem til 1973. I Psykologloven fra 1973 ble tittelen psykolog beskyttet i Norge og forbeholdt personer med godkjenning som psykolog fra Sosialdepartementet. Psykologloven la til grunn at både profesjonsstudiet og andre psykologistudier som magistergrad eller doktorgrad i psykologi kunne gi godkjenning som psykolog, eventuelt med tilleggsvilkår om praksis. I 1999 ble psykologloven erstattet av helsepersonelloven og godkjenning erstattet av autorisasjon; loven definerer kravet til autorisasjon svært generelt som «eksamen i vedkommende fag». Bestemmelsen har vært tolket som at profesjonsstudium automatisk oppfyller kravet, mens andre utdanninger kan vurderes fra gang til gang, og det er eksempler på ulike andre norske og/eller utenlandske bachelor- og masterutdanninger som har ledet til autorisasjon. Regelverket er svært komplekst og mye diskutert. Noen psykologiske universitetsmiljø har i 2019 foreslått å endre betegnelsen på profesjonen som krever autorisasjon til klinisk psykolog for å få samsvar med den internasjonalt dominerende terminologien.

I Norge finnes det etter 2003 flere studieprogram i psykologi. De mest sentrale er profesjonsstudiet i psykologi og de rene bachelor- og masterløpene i psykologi tilbudt ved de samme lærestedene som har profesjonsstudium. I tillegg har enkelte andre læresteder opprettet grader i spesialiserte deler av psykologien, og noen læresteder tilbyr et årsstudium. Årsstudiet var lenge opptaksgrunnlag for profesjonsstudiet, men tas nå ofte som ledd i grader i andre fag. Både profesjonsstudiet og bachelor- og masterløpene oppfyller utdanningskravet i den europeiske standarden for psykologutdanning, EuroPsy, og profesjonsstudiet oppfyller i tillegg kravet om ett års veiledet praksis og gir grunnlag for autorisasjon som psykolog i Norge.

Profesjonsutdanningen og hovedfaget, senere bachelor- og masterløpet, er likeverdige; begge gir en bred generell kompetanse i akademisk psykologi og begge kvalifiserer for doktorgradsprogrammer i psykologi. Ved Universitetet i Oslo er bachelorgraden i psykologi i stor grad identisk med de første årene av profesjonsstudiet, som tilsvarer det som tidligere ble kalt profesjonsstudiets første avdeling som omfattet psykologiens basalfag; undervisningen i en rekke emner er felles. På masternivå spesialiserer man seg innen forskning i større grad enn på profesjonsstudiet og oppnår en større faglig fordypning innenfor et område av psykologien, eksempelvis kognitiv nevrovitenskap, helsepsykologi eller organisasjonspsykologi. Uansett fordypning får man tittelen master i psykologi (M.Sc. in Psychology) og har bred kompetanse i psykologiens basalfag. Formålet med masterstudiene er å utdanne forskere, med vekt på kjennskap til vitenskapelig arbeid innen psykologi, og mange går videre til doktorgradsprogrammer i psykologi. Personer med bachelor- og mastergrader i psykologi kan i noen tilfeller oppnå autorisasjon som psykolog i Norge eller andre land, eksempelvis hvis de tar bachelorgraden i Norge og mastergraden i Danmark. I flere land finnes det videreutdanninger i klinisk psykologi som kan kvalifisere for klinisk arbeid; eksempelvis kan norske mastere søke på profesjonsdoktorgrader i klinisk psykologi i Storbritannia/Irland.

I forbindelse med Bologna-prosessen for standardisering av høyere utdanning i Europa og inndeling av utdanningen i bachelor-, master- og ph.d.-grader fikk cand.psychol.-graden bestå etter gammel ordning. Det har vært debatt om cand.psychol. også bør harmoniseres med europeiske grader; det ble fremmet forslag om at cand.psychol. burde erstattes av en mastergrad i klinisk psykologi med ett års veiledet praksis etter utdanningen, og som bygget på en bachelorgrad i psykologi, omtrent tilsvarende tilpasningen av den danske cand.psych.-graden til Bologna-rammeverket.

I Norge har man mulighet, gjennom Norsk Psykologforening, å videreutdanne seg til psykologspesialist. De fleste spesialistprogrammene er klinisk rettet. Denne videreutdanningen tar minimalt fem år og består av praksis, kurs og veiledning, samt vitenskapelig arbeid. Psykologer som går videre med forskning kan avlegge ph.d. eller dr.philos. i psykologi (tidligere dr. psychol. eller dr. philos.). Flere steder i Norge samarbeider universiteter og helseforetak om såkalte dobbelkompetanseprosjekter for å øke både den kliniske og vitenskapelige kompetansen blant norske psykologer. Her får psykologer anledning til å gjennomføre både spesialistutdanning og doktorgrad i et spesialisert videreutdanningsløp.

Det foreligger en avtale mellom de nordiske landene om at en nordisk psykologutdanning skal kvalifisere til autorisasjon i samtlige nordiske land.

Storbritannia

Selve betegnelsen psykolog (psychologist) er ikke beskyttet i Storbritannia, og forstås i Storbritannia som en bred samlebetegnelse på flere, til dels svært ulike yrkesgrupper innen forskjellige deler av psykologifaget; britiske myndigheter vurderte at betegnelsen er så bred at det ikke gir mening å beskytte den i seg selv. En rekke andre titler som viser til spesifikke yrkesgrupper er beskyttet, herunder clinical psychologist, registered psychologist, practitioner psychologist, counselling psychologist, educational psychologist, forensic psychologist, health psychologist, occupational psychologist og sport and exercise psychologist. Health Professions Council har lovpålagt myndighet til å godkjenne praktiserende psykologer.

Sverige

Betegnelsen psykolog er i Sverige beskyttet avhengig av den konteksten tittelen brukes i. Bruken av tittelen er beskyttet på helsevesenets område, dvs. i kliniske kontekster, og krever fem års universitetsutdanning i psykologi. Arbeid som klinisk psykolog krever godkjenning fra Socialstyrelsen, og slik godkjenning gir rett til å bruke tittelen legitimerat psykolog (autorisert psykolog). Øvrig bruk av tittelen, herunder i sammensetninger, i ikke-kliniske kontekster, er ikke særskilt regulert.

Tyskland

I Tyskland er ikke selve betegnelsen psykolog beskyttet. Derimot er den akademiske graden/tittelen diplom-psykolog (Diplom-Psychologe) beskyttet. Graden kan oppnås etter fem års studier i psykologi. Det er planlagt at graden skal avskaffes og erstattes av en kortere grunnutdannelse. Graden diplom-psykolog kvalifiserer ikke for psykoterapeutisk arbeid. Først etter normalt tre til fem års erfaring etter endt utdannelse kvalifiserer man for dette.

USA og Canada

I USA og Canada brukes tittelen psykolog av mange ulike grupper, blant annet av kliniske psykologer (helsepersonell), psykologiske forskere og flere andre grupper. For personer utenfor akademia eller den offentlige tjenesten kan det være krav om en offentlig godkjennelse for å bruke tittelen psykolog. Forholdene varierer mellom de ulike delstatene. Generelt brukes tittelen psykolog av alle grupper med lengre utdannelse i psykologi, og i tillegg også av personer med annen utdannelsesbakgrunn (hovedsakelig pedagoger) som jobber med psykologiskrelatert arbeid.

Se også

• Psykoterapi
• Psykose
• ICD
• Liste ICD-10 koder
• DSM-IV
• Hjernen
• Sentralnervesystemet
• Psykisk lidelse

Litteratur

• Håvard Nilsen Psykologene kapittel 17 i Profesjonshistorier Pax 2014 ISBN 9788253037523

Eksterne lenker

• Psykologiforbundet
• Norsk Psykologforening
• Studiebeskrivelse på ung.no
• Yrkesbeskrivelse på utdanning.no
• Psykologisk.no