Jean-Martin Charcot
| Jean-Martin Charcot | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 29. nov. 1825[1][2][3][4] Paris, Restaurasjonen i Frankrike[5] | ||
| Død | 16. aug. 1893[1][2][3][4] (67 år) Montsauche-les-Settons, Den tredje franske republikk | ||
| Beskjeftigelse | |||
| Embete | |||
| Utdannet ved | Agrégation de médecine, Lycée Condorcet |
||
| Barn | Jean-Baptiste Charcot |
||
| Nasjonalitet | Frankrike |
||
| Gravlagt | Cimetière de Montmartre |
||
| Medlem av | Det franske vitenskapsakademiet (1883–), Kungliga Vetenskapsakademien, Académie nationale de médecine (1873–) |
||
| Utmerkelser | Kommandør av Æreslegionen (1892), Montyon Prizes (1853) |
||
| Signatur | |||
 | |||
Jean Martin Charcot (født 29. november 1825 i Paris, død 16. august 1893 i Morvan) var en fransk nevrolog som jobbet ved Salpêtrière-hospitalet i Paris. Sigmund Freud og Alfred Binet studerte begge hos Charcot.
Liv og virke[rediger | rediger kilde]
Charcot arbeidet og underviste ved Salpêtrièrehospitalet i 33 år. Hans ry som instruktør tiltrakk studenter fra hele Europa. I 1882 etablerte han en nevrologisk klinikk ved Salpêtrière, den første av sitt slag i Europa.
Han var verdens første professor i nevrologi og regnes av mange som den moderne nevrologis grunnlegger. Han beskrev den kliniske tilstanden sclérose en plaques, i dag kjent som multippel sklerose. Han var også den første til å skrive om amyotrofisk lateralsklerose, astasi, claudicatio intermittens og herpes zoster.
Charcot var også beskjeftiget med hypnose. Han trakk paralleller mellom hysteri og hypnose. En person som opplevde hysteri gjennomgikk de samme tilstandene som en person som ble hypnotisert: kramper, raseri, redsel, hukommelsestap. Charcot mente at hypnosen, som hysteriet, skyldtes et svekket nervesystem. Gjennom sine offentlige demonstrasjoner av hypnose på pasienter, beskrev han pasientens symptomer og gjennomførte behandling.
Charcot vakte sterke sym- og antipatier blant tidens leger. Mange beundret ham som en dramatisk og sterk lederfigur. Han syntes å ha et magnetisk skuespillertalent somr gjorde at han med sin blotte utstråling kunne utøve en suggestiv makt over mennesker som var mottagelige for hypnose. Av andre er han blitt kritisert for å anvende mennesker som forskningsmateriale.
Karakteristisk for Charcot er uttalelsen at «teorier er bra å ha, men de hindrer ikke at fakta eksisterer» - La théorie, c'est bon, mais ça n'empêche pas d'exister.
Charcot ble i 1883 medlem av Det franske vitenskapsakademi.
Charcots arbeider blir beskrevet inngående av Axel Munthe i Boken om San Michele. Også i Henri Ellenbergers standardverk Die Entdeckung des Unbewußten: Geschichte und Entwicklung der dynamischen Psychiatrie von den Anfängen bis zu Janet, Freud, Adler und Jung gir en utførlig fremstilling av Charcots virke.
Noen av Charcots mest kjente medisinske studenter var Georges Gilles de la Tourette, Joseph Babinski, Gheorghe Marinescu, Pierre Janet og Charles-Joseph Bouchard.
Han var far til legen og polarforskeren Jean-Baptiste Charcot.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Base biographique, oppført som Jean Martin Charcot, BIU Santé person ID 4116[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b www.academie-medecine.fr, oppført som Jean CHARCOT, National Academy of Medicine (France) member ID 683[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c d e f g Archive of Fine Arts, cs.isabart.org, abART person-ID 139109, besøkt 1. april 2021[Hentet fra Wikidata]
- ^ Store sovjetiske encyklopedi (1969–1978), avsnitt, vers eller paragraf Шарко Жан Мартен, besøkt 28. september 2015[Hentet fra Wikidata]
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Wanda Bannour: Jean-Martin Charcot et l’hystérie. Paris 1992.
- Hippolyte Bernheim: Hypnotisme et suggestion: Doctrine de la Salpêtrière et doctrine de Nancy. In: Le Temps. 29. Januar 1891.
- Georges Didi-Huberman: Die Erfindung der Hysterie. Die photographische Klinik von Jean-Martin Charcot. Fink, Paderborn 1997, ISBN 3-7705-3148-5 (frz. Erstausgabe 1982).
- Marcel Gauchet, Gladys Swain: Le vrai Charcot: les chemins imprévus de l’inconscient. Paris 1997.
- Georges Guillain: Jean-Martin Charcot (1825–1893). Sa vie, son oeuvre. Paris 1955.
- Arup K. R. Kundu: Charcot in Medical Eponyms. In: The Journal of the Association of Physicians of India (JAPI). Vol. 52 (2004), September, S. 716–718.
- Andreas Mayer: Mikroskopie der Psyche. Die Anfänge der Psychoanalyse im Hypnose-Labor. Göttingen 2002.
- Paul Richer: Études cliniques sur la grande hystérie ou hystéro-épilepsie. Paris 1885.
- Jean Thuillier: Monsieur Charcot de la Salpêtrière. Paris 1993.
- Gilles de la Tourette, Georges Albert Édouard Brutus: Traité clinique et thérapeutique de l’hystérie d’après l’enseignement de la Salpêtrière. Préface de Jean-Martin Charcot. Paris, 1891ff.