Hughie Gallacher

Hughie Gallacher Hugh Kilpatrick Gallacher
Født	2. februar 1903; Bellshill, Skottland
Død	11. juni 1957 (54 år); Gateshead, England
Beskjeftigelse	Fotballspiller
Nasjonalitet	Storbritannia; Det forente kongerike Storbritannia og Irland
Utmerkelser	English Football Hall of Fame
Høyde	165 cm.
Posisjon	Spiss
	Klubber
	Landslag

Hugh Kilpatrick «Hughie» Gallacher (født 2. februar 1903 i Bellshill, Skottland, død 11. juni 1957 i Gateshead, England) var en skotsk fotballspiller som spilte på 1920- og 1930-tallet. På 624 seniorkamper, scoret Gallacher 463 mål.

Gallacher var liten og lett, men hadde utmerket ballkontroll og teknikk, og kom seg enkelt forbi motstandernes forsvarere. Han var god med begge ben og skuddene hans var tunge. I tillegg til å være en målscorer, var han også god til å sette opp sjanser for medspillerne sine.

Han er en av det skotske landslagets toppscorere gjennom tidene med sine 23 mål på 20 kamper. Kun Kenny Dalglish og Denis Law har flere mål for Skottland.

Før fotballkarrieren[rediger | rediger kilde]

Gallacher ble født i Bellshill, Skottland i 1903 og det sies at han begynte å sparke til baller så fort han hadde lært å gå. Som 15-åring jobbet han 10-timersskift i Hattonrig kullgruve. Da han var 16 forlot han den lokale juniorligaen og Tannochside Athletic for å spille for Hattonrig Thistle, men skjebnen ville det annerledes. Som tilskuer skulle han se på kampen mellom Bellshill Athletic og St. Mirrens juniorlag. Bellshill manglet en spiller og ba Gallacher om å spille. Han scoret Bellshills mål i 1-1-kampen og ble forespurt om å spille for Bellshill.

Rett etter sin 17-årsdag møtte han og giftet seg med Annie McIlvaney, en jente som jobbet i gruva hvor Gallacher var gruvearbeider. De fikk to barn sammen, Hughie, som døde før sin ettårdag, og Catherine. Senere skilte Hughie og Annie seg.

Queen of the South[rediger | rediger kilde]

I desember 1920 ble Gallacher valgt ut til å spille for det skotske juniorlaget mot Irland på Shawfield Stadium. Gallacher utlignet med en heading da to minutter gjensto av kampen, som endte 1-1. Blant tilskuerne var James Jolly, sekretær for Dumfries-klubben Queen of the South.

Jolly kontaktet Gallacher umiddelbart etter kampslutt og tilbød ham prøvespill hos Queen of the South. Han ble tilbudt en £30 i sign on fee og en kontrakt på £5 pr. uke pluss utgifter hvis han overbeviste klubben på prøvespillet. Klubben hadde blitt stiftet kun noen få år tidligere og med unntak av cupkamper spilte klubben bare lokale kamper. Gallacher var fornøyd så lenge det var profesjonell fotball og takket ja til tilbudet.

Etter å ha avslått muligheten til å spille en internasjonal kamp i Methil, debuterte Gallacher, 17 år gammel, for Queen of the South mot St. Cuthbert Wanderers 29. januar 1921. Gallacher scoret fire mål i en 7-0-seier, og The Herald and Courier skrev etter kampen: «Gallacher var et godt valg på topp. Han er bare en ung spiller, men vet hva som kreves av ham som senterløper. Hans bruk av ballen grenset til perfeksjon og skuddene hans var av dødelig natur. Alle hans fire mål var godt utført og det var ikke hans skyld at det ikke ble flere.» Kontrakten med Queen of the South ble underskrevet rett etter debuten.

Gallachers neste kamp var hans debut i en obligatorisk kamp, mot Nithsdale Wanderers i 2. runde av den skotske cupen. Queens tapte kampen 1-3.

Han fikk totalt ni kamper for Queen of the South, og scoret utrolige 19 mål, og selv om kampen mot Hawick 13. april 1921 var hans siste obligatoriske for klubben, kom han ofte på besøk hos klubben for å spille og dømme i veldedighetskamper.

Airdrieonians[rediger | rediger kilde]

Han flyttet tilbake til North Lanarkshire da han meldte overgang til Airdrieonians. 19. september 1921 debuterte han for dem i 0-2-tapet for Raith Rovers i en cupkamp. I sin første sesong i klubben spilte han 15 kamper og scoret syv mål.

I 1924 hjalp han Airdrieonians til sin første og eneste triumf i cupen da de slo Hibs 2-0 i finalen.

Etter en imponerende karriere i klubben, begynte det å gå rykter om at flere engelske klubber ønsket å signere ham. Fansen ville ikke at klubben skulle selge ham og truet med å brenne ned tribunen om han ble solgt. Hans siste kamp i Airdrie-drakten kom den 5. desember 1925, i en kamp de tapte 1-2 for Morton. Totalt fikk Gallacher 129 kamper for Airdrie og satte inn 100 mål.

Newcastle United[rediger | rediger kilde]

Newcastle United var desperate etter å signere en ny senterløper og betalte £6 500 for signaturen hans, en sum som bare var £50 unna den daværende verdensrekorden for en overgang. Gallacher signerte 8. desember 1925.

I Newcastle-drakten hadde Gallacher umiddelbart suksess. Han debuterte mot Everton i en 3-3-kamp på St. James' Park, og han scoret to av Newcastles mål (Dixie Dean satte inn alle tre for Everton). Da sesongen var over hadde Gallacher notert seg for 23 scoringer på 19 kamper, og ble klubbens toppscorer selv om han bare hadde spilt halve sesongen for Newcastle.

Allerede fra hans første kamp i England fikk Gallacher tøff behandling. En lagkamerat beskrev hvordan Gallacher satt i garderoben, med kjøttbiter hengende fra leggen og sokkene og skoene var dynket i blod.

Påfølgende sesong, 1926-27, fikk 23-årige Gallacher æren av å bli Newcastles kaptein. Under hans ledelse på banen vant Newcastle ligaen for første gang siden 1909. Sunderland var fortsatt en utfordrer til tittelen da de gjestet St. James' Park 19. mars, men Newcastle vant 1-0 foran en daværende tilskuerrekord på 67 211. Gallacher scoret kampens eneste mål. I tittelsesongen scoret Gallacher 36 ligamål på 38 ligakamper, noe som den dag i dag er rekord i antall ligascoringer i en og samme sesong i Newcastle.

Kun noen måneder etter hans ankomst til Newcastle møtte han og forelsket seg i 17 år gamle Hannah Anderson. Ryktene begynte å gå i byen og Gallacher ble truet av Hannahs slektninger, men Gallacher hadde bestemt seg. Hannah var den eneste jenta for ham, men de fikk ikke giftet seg før i 1934 da Gallacher hadde fått tatt ut skilsmisse fra sitt første ekteskap. Sammen fikk de tre sønner.

Gallachers periode i Newcastle endte med 143 scoringer i liga og cup på bare 174 kamper. Hans målratio på 0,82 pr. kamp har ingen annen spiller, verken før eller siden, klart å matche i Newcastle.

Chelsea[rediger | rediger kilde]

Gallacher sluttet seg til David Calderheads Chelsea som en del av London-klubbens £25 000 kjøpsfest som også inkluderte Alex Jackson og Alec Cheyne, som begge var skotske angripere, slik som Gallacher.

Da Chelsea gjestet St. James' Park sesongen etter Gallachers overgang fra Newcastle, trengte 68 386 tilskuere seg sammen for å se sin tidligere favoritt. Tusenvis sto utenfor stadion, men fikk ikke plass. Denne tilskuerrekorden fra en september-dag i 1930 står fortsatt som rekord i Newcastle.

I løpet av Gallachers år i Chelsea scoret han 81 mål på 144 kamper, og var Chelseas toppscorer i alle sine fire sesonger i Vest-London. Til tross for flere imponerende resultater, som 6-2 mot Manchester United og 5-0 mot Sunderland, vant ikke klubben noen trofeer mens Gallacher var i klubben. Nærmest kom de i FA-cupen i 1932 da de blant annet slo ut Liverpool og Sheffield Wednesday på veien mot finalen. Siste hinder før finalen var nettopp Newcastle, og Tommy Lang førte klubben fra Nordøst-England opp i en 2-0-ledelse før Gallacher reduserte. Til tross for et kraftig press i 2. omgang klarte ikke Chelsea å finne veien gjennom Newcastle-forsvaret, og cupeventyret tok slutt i semifinalen. Newcastle slo Arsenal 2-1 i finalen.

Perioden i Chelsea ble også kjent for en rekke disiplinære problemer for Gallacher. Han fikk blant annet en to måneders suspensjon etter å ha bannet til en dommer. Av banen gikk det ikke stort bedre og skilsmissen hans med sin første kone førte til at Gallacher gikk konkurs i 1934. I november samme år ble han solgt til Derby County for £2 750.

Senere karriere[rediger | rediger kilde]

I Derby spilte han sammen med landsmannen Dally Duncan og en lagkamerat fra tiden i Newcastle, Jimmy Boyd. Trioen ble sagt å være like god som gull mens han Gallacher var på Baseball Ground. Hans 38 mål på 51 ligakamper hjalp Derby til å bli nummer to i serien, kun slått av Sunderland, i 1935-36-sesongen (en plassering som kun har blitt tangert to ganger senere i Derbys historie, begge ganger på 1970-tallet under Brian Cloughs og Dave Mackays innflytelse). Totalt scoret Gallacher 40 mål på 55 kamper i Derby-trøya.

Senere, i 1941, ble Derby etterforsket av fotballforbundet grunnet mistanke om finansielle irregulariteter, deriblant en mistanke om at manageren, George Jobey, hadde betalt Gallacher ulovlig sign on fee. Gallacher nektet for påstanden, men Jobey, som hadde vært Derby-sjef siden 1925, ble funnet skyldig og ble suspendert fra fotballen i ti år.

Sesongen etter at han hadde hjulpet Derby til en historisk andreplass i serien, signerte Gallacher for Notts County i en overgang verdt £2 000. Med sine 32 mål på 45 kamper hjalp han Notts County til en andreplass i Englands tredjedivisjon.

I januar 1938 ble Gallacher solgt til Grimsby Town for £1 000. Her scoret Gallacher tre mål på tolv opptredener.

Senere i 1938 betalte Gateshead, et lag i laveste divisjon, £500 for ham. «Det er stort å være tilbake på Tyneside», sa en rørt Gallacher da han steg av toget. «Hjertet mitt har alltid hørt til her siden jeg spilte for (Newcastle) United for åtte år siden. Jeg planlegger å være her resten av mitt liv, sammen med folket mitt i Gateshead.»

Det kom omtrent 20 000 tilskuere på hver hjemmekamp i Gateshead. Gallacher noterte seg for 18 ligamål før han la opp på grunn av 2. verdenskrigs utbrudd.

Landslagskarriere[rediger | rediger kilde]

Gallacher representerte Skottland 20 ganger og scoret 23 mål. Bare Denis Law og Kenny Dalglish, begge med 30 mål, har scoret flere mål for Skottland enn Hughie Gallacher. Gallacher scoret i snitt 1,15 mål pr. kamp i den skotske landslagsdrakten.

Død[rediger | rediger kilde]

Gallacher fortsatte å bo i Gateshead etter å ha lagt opp, og prøvde seg innenfor en rekke bransjer, blant annet som sportsjournalist. På grunn av hans løsmunnede kommentarer om Newcastle United, ble han nektet adgang til St. James' Park. Likevel fortsatte han å være en populær figur på Tyneside.

Fordi han ikke hadde lagt seg opp noen formue fra fotballkarrieren tok han en rekke jobber for å fø på familien sin, men da kona hans døde av en hjertefeil i 1950 ble han veldig deprimert og ensom.

I mai 1957 kastet han et tungt objekt på sin yngste sønn, Mattie, ved et uhell. Dette førte etter hvert til at det ble åpnet sak mot Gallacher og han ble mer og mer deprimert. Han ble nektet å være i nærheten av sønnen sin og med en rettssak på trappene, ble Gallacher dyttet mot kanten av stupet. Mens pressen presset ytterligere på, skal Gallacher ha sagt til en venn: «Det er ingen vits i å kjempe for dette nå. De har meg på denne saken. Livet mitt er ferdig. Det er ingen vits i å kjempe når du ikke kan vinne.» Samtidig ble han innkalt til rettsmøte den 12. juni 1957.

Dagen før rettsmøte satte Gallacher inn en notis i Gateshead Coroner hvor han sa at han angret på det han hadde forårsaket, og at selv om kom til å leve til han ble 100 kom han aldri til å tilgi seg selv for å ha skadet Mattie. Senere på dagen ble han sett gående målløst omkring i byen hvor han ignorerte alle som hilste på ham.

På hans dødsdag, så to unge togkikkere ham gå frem og tilbake på en bro hvor London-Edinburgh-banen gikk ved Low Fell i Gateshead. Han gråt åpenlyst, snakket med seg selv og slo til skinnene med hendene sine. Han gikk ned fra broen og tok sitt eget liv ved å gå foran et møtende ekspresstog.

Referanser[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

(en) Hughie Gallacher – Transfermarkt
(en) Hughie Gallacher – national-football-teams.com
(en) Hughie Gallacher – FootballDatabase.eu
(en) Hughie Gallacher – EU-Football.info
(en) Hughie Gallacher – Skottlands fotballforbund
Hughie Gallacher full career profile Arkivert 17. januar 2012 hos Wayback Machine.
A HERO WHO DIED OF SHAME
When Saturday Comes
Landslagsstatistikk for Hughie Gallacher