Sven Arntzen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Sven Arntzen (født 4. april 1897, død 27. november 1976) var en norsk advokat.

Han spilte en sentral rolle i motstandskampen under den annen verdenskrig og var Norges riksadvokat under første del av det store landssvikoppgjøret etter krigen fra 1945 til 1946.

Han ble hedret med kommandørkorset med stjerne av St. Olavs Orden, Deltagermedaljen og Storbritannias King's Medal for Courage in the Cause of Freedom.

Sven Arntzen var tippoldebarn av Andreas Arntzen. Han giftet seg i 1922 med Ellinor Bergfeldt, og i samme år begynte han sin karriere som advokat i Oslo, noe som varte helt til hans død i 1976. I 1927 avla han prøven for Høyesterett. Advokatvirksomheten ble kun avbrutt av et studieopphold i Frankrike i 1922-1924, og da han var konstituert som riksadvokat i 1945-1946.[1] Sven Arntzen er far til Andreas Arntzen og farfar til Wenche Elizabeth Arntzen.[2]

Saken Fanebust[rediger | rediger kilde]

Toralv Fanebust hevdet i sitt blad §100 i en artikkel 10. oktober 1946 at den nylig avgåtte riksadvokat Sven Arntzen var skyldig i grovt uaktsomt angiveri. Toralv Fanebust ble dømt for injurier for sine dokumenterte påstander den gangen, men også forhindret på ulik vis å få publisert sine dokumenter. Det angivelige uaktsomme angiveriet tar utgangspunkt i at Arntzen som advokat i et skilsmisseoppgjør under krigen, varslet politiet om at ektemannen planla å flykte fra Norge for å unndra forpliktelser som følge av skilsmissen. Det Arntzen ikke øyensynlig var klar over, var at ektemannen var motstandsmann. Arrestasjonen av ektemannen medførte at motstandsgruppen XU i Oslo ble rullet opp av tyskerne og 60-70 personer ble arrestert som følger. Det hører med til historien at Sven Arntzen trakk seg som riksadvokat kort tid etter, i 1946.[3]

Referanser[rediger | rediger kilde]

Ekstern lenke[rediger | rediger kilde]