Hermod Tuft
| Hermod Tuft | |||
|---|---|---|---|
| Født | 20. august 1924 Sparbu | ||
| Død | 7. august 1997 (72 år) Ringebu | ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
| Utmerkelser | Jernkorset av 1. klasse Såretmerket | ||
| Tjenestetid | 1942–1945 | ||
| Militær grad | Unterscharführer | ||
| Enhet |  Waffen-SS | ||
Hermod Tuft (født i Sparbu 20. august 1924, død 7. august 1997) var en norsk frontkjemper og befal i Waffen-SS under den annen verdenskrig.
Hermod Tuft var en av tre brødre og en halvbror fra Sparbu i Nord-Trøndelag som meldte seg frivillig til Waffen-SS. Tuft tjenestegjorde først i Regiment "Westland" i SS-divisjon «Wiking» fra november 1942 til mars 1945, deretter i Leibstandarte SS Adolf Hitler i krigens to siste måneder. Som bakgrunn og motiv har han blant annet oppgitt krangel med faren og lovnad om en gård i Øst-Europa hvis Tyskland vant i en tid da få tvilte på at Tyskland skulle vinne. Han var på forhånd advart mot å melde seg i et brev fra broren som meldte seg først der denne beskrev forholdene på østfronten som helvete på jord.
Han kjempet blant annet på Kalmyksteppene i Russland, i Korsun–Cherkassy-slaget i Tsjerkasy i utkanten av Stalingrad og i Polen og Ungarn. Han beskrev de ekstreme forholdene, både i mer vanlige SS-soldatoppdrag og rene krigsforbrytelser, usentimentalt og billedlig for boken Helvete på jord. Blant annet om da han under flukt drepte to tyske frontpolitisoldater i Ukraina med øks. Han flyktet i kaotiske forhold da han trodde han skulle skytes etter å ha blitt fratatt våpenet av en overordnet. Denne kjente ikke Tufts navn (som dengang var germanisert til Helmut Toff) så dette fikk ikke etterspill da han traff på og kom inn i en annen del av hæren.
I 1945 innehadde Tuft tysk militær rang av SS-Unterscharführer. Fra 1942 var han SS-Schütze og SS-Rottenführer.[1]
For sin frontkjemperinnsats i SS ble han dekorert med[1]:
Jernkorset av 1. klasse, 1945, Regiment "Westland" / 4. kp, Ungarn- Jernkorset av 2. klasse, 1944, "Wiking" / Rgt. "Westland", Tsjerkassy
- Såretmerket i sølv, 1944, "Wiking" / Rgt. "Westland", (Tsjerkassy)
- Såretmerket i sort, 1943, "Wiking" / Rgt. "Westland", Kalmykksteppene
- Infanteriangrepsmerket i bronse, 1944, "Wiking" / Rgt., "Westland"
- Nærkampspenne i bronse, 1944, "Wiking" / Rgt. "Westland"
Perioden som fange[rediger | rediger kilde]
Da han fikk nyheten om Tysklands kapitulasjon 8. mai 1945 var Tuft i russiskkontrollert område. Men han, som mange medsoldater, mente amerikanerne ville behandle de bedre, og anstrengte seg for å overgi seg til dem isteden. Etter først å ha blitt jaget tilbake av amerikanerne, visstnok etter avtale med Sovjet, lyktes de med å snike seg over demarkasjonslinjen nattestid og kom etter en lang marsj til slutt i en amerikansk fangeleir der han satt i 15 måneder. Toft skrev i sine notater om røffe forhold der mange døde. Spesielt den første tiden skrev han om svært lite mat, elendige boforhold, om amerikanerne som først ikke ville gi de krigsfangebehandling etter Geneve-konvensjonen, men bare ga de beskjed om at de var kriminelle som det ikke var deres ansvar å fø, og om overlevende fangegjenger, mange polske, fra Mauthausen-Gusen konsentrasjonsleir som i hevnaksjoner angrep tyske krigsfanger som tidvis var dårlig passet på av amerikanerne så de i flere tilfeller måtte forsvarte seg brutalt og dødelig med stokker. Anslag over hvor mange krigsfanger som døde i amerikansk fangenskap varierer stort, fra 40 000 til langt høyere. Han beskrev også enkelte hyggeligere episoder som at han fikk pratet norsk med norsk-amerikanske soldater og at han etter kun tre dagers opplæring fikk jobb som rørlegger og dermed også bedre mat.
Livet etterpå i Norge[rediger | rediger kilde]
Tuft var tilbudt tysk statsborgerskap, men ønsket seg tilbake til Norge med visshet om at fengselsstraff på opptil seks år ventet. Under landssvikoppgjøret ble han dømt til to års tvangsarbeid på Falstad fangeleir, men sonet kun 7 måneder på grunn av dårlig helse. Han slet med psykiske ettervirkninger og sov blant annet med øks under senga mange år etterpå. Han fikk et godt forhold til sin lege og det han omtalte som krigsfangemedisin hjalp noe.
Etter krigen bosatte han seg på en gård ved Nesbyen i Buskerud. Han giftet seg senere.
Han døde i 1997 i Ringebu, nær 73 år gammel.[2]
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Jordbruen, Rolf Ivar: Helvete på jord – En frontkjempers historie. Spartacus forlag, 2006. ISBN 8243003770. Boken er basert på Tufts egne notater og mange samtaler med Jordbruen, hans grandnevø, de siste årene før Tufts død. Den finnes også som lydbok lest av Lasse Lindtner.
- Ulateig, Egil; Brenden, Geir: Nordmennene på Østfronten - deres egen historie i bilder. Forlaget Reportasje, 2005. ISBN 9788299529976
- Bacque, James: Other Losses