Hopp til innhold

Henry Moseley

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Henry Moseley
Født23. nov. 1887[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Weymouth
Død10. aug. 1915[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (27 år)
Gallipoli (Det osmanske rike)
BeskjeftigelseFysiker, ingeniør, kjemiker Rediger på Wikidata
Utdannet vedEton College
Trinity College
Summer Fields School
University of Oxford
FarHenry Nottidge Moseley
NasjonalitetDet forente kongerike Storbritannia og Irland
Medlem avManchester Literary and Philosophical Society
UtmerkelserMatteucci-medaljen (2010) (kildekvalitet: posthumt)
ArbeidsstedUniversity of Manchester
University of Oxford
FagfeltKjernefysikk, fysikk[5]

Henry Gwyn Jeffreys Moseley (født 23. november 1887 i Weymouth, død 10. august 1915 i Gallipoli) var en engelsk fysiker. Han er kjent for eksperimentelt å ha vist ved bruk av røntgendiffraksjon at atomnummeret til et grunnstoff slik det opptrer i det periodiske system er det samme som antall positive elementærladninger som dets atomkjerne inneholder. Dette kom han frem til ved etableringen av Moseleys lov.

Moseley døde tidlig som soldat i den første verdenskrig ved et stormangrep under slaget om Gallipoli i 1915.

Liv og virke

[rediger | rediger kilde]

Moseley vokste opp i et hjem med velstående foreldre som begge hadde akademisk familebakgrunn. Faren var professor i biologi ved Universitetet i Oxford, men døde allerede i 1891. Sønnen vokste opp sammen med sin mor og utmerket seg tidlig i skolen. Med et stipend begynte han i 1901 å studere ved Eton College, noe som moren hadde ønsket. Han ble ferdig der i 1906 med å vinne utmerkelser i fysikk og kjemi. Samme år ble han opptatt ved Trinity College ved Universitet i Oxford. Etter fire år mottok han der en bachelor-grad i fysikk.[6]

Sin første stilling fikk Moseley i 1910 ved Universitet i Manchester i gruppen til Ernest Rutherford som arbeidet med utforskning av atomenes egenskaper. I tillegg til å delta i undervisningen begynte han å arbeide med β- og γ-stråling. På den tiden var det uklart hvor i atomet den oppsto.

Da røntgendiffraksjon ble oppdaget av Max Laue i 1912, ble dette fenomenet hovedinteressen for Moseley og hans jevngamle kollega Charles Galton Darwin. Moseley fikk skaffet røntgenutstyr og ville gjøre sine egne eksperiment. På den tiden var også Niels Bohr i denne forskningsgruppen hvor han begynte på arbeidet med å forstå Rutherfords atommodell.[7]

Høsten 1913 publiserte Moseley sine første resultat fra målinger av den karakteristiske røntgenstrålingen fra mange forskjellige grunnstoff. De sammenfattet han i det som nå kalles Moseleys lov. Den viser at hvert grunnstoff har et atomnummer som er lik med antall positive ladninger i dets atomkjerne. Denne var oppdaget av Rutherford to år tidligere.

Moseley forlot Manchester for Oxford sent på høsten 1913. Her fortsatte han sine målinger på enda flere grunnstoff. Våren 1914 konkluderte han med at periodesystemet manglet fire slike element. De ble senere funnet med nøyaktig de kjemiske egenskapene som var forventet. Ett av disse var hafnium som ble påvist i 1923 ved Bohr-instituttet i København og ble oppkalt etter det latinske navnet til byen.[8]

Høsten 1914 startet den første verdenskrig. Moseley meldte seg frivillig og falt i slaget om Gallipoli året etterpå.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Henry-Gwyn-Jeffreys-Moseley, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Hrvatska enciklopedija, Hrvatska enciklopedija-ID 42048[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Brockhaus Enzyklopädie, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id moseley-henry[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Social Networks and Archival Context, SNAC Ark-ID w64j0njm, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Tsjekkias nasjonale autoritetsdatabase, NKC-identifikator xx0201351, Wikidata Q13550863, http://autority.nkp.cz/ 
  6. ^ J. L. Heilbron, H. G. J. Moseley: The Life and Letters of an English Physicist, 1887–1915, University og California Press, Berkeley (1974). ISBN 0-520-02375-7.
  7. ^ A. Pais, Inward Bound, Oxford University Press, England (1986). ISBN 0-19-851971-0.
  8. ^ E. Scerri, Master of Missing Elements, American Scientist, 102 (5) 358 (2014).

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]