Harold June

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Harold June
Født12. februar 1895
Stamford
Død1962
Windsor
Beskjeftigelse Oppdagelsesreisende
Nasjonalitet USA

Harold Irving June (1895-1962) var flymekaniker, testpilot, og oppdagelsesreisende i Antarktis. Han er best kjent for sin deltakelse i Admiral Richard E. Byrds antarktiske ekspedisjon som co-pilot for Byrds flyger Bernt Balchen og fotograf Ashley McKinley da de fløy som de første over Sydpolen den 29. november 1929.

Tidlig liv[rediger | rediger kilde]

June ble født i Stamford, Connecticut 12. februar 1895. Han forlot Stamford High School etter ett år, ble lærling i et mekanisk verksted  i 1908. Etter å ha arbeidet som reparatør, selger, og reisende reparatør i læretiden begynte han i 1911, 16 år gammel som maskinist på en ferge som trafikkerte Prudence Island i Narrangansett Bay. Dette i sin tur, ga ham kreditt til å bli ansatt i 1911-1912 som en maskinist på Herreshoff Boatyard i Bristol, Rhode Island.[1]

Første verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Da USA gikk inn i første verdenskrig i 1917, sluttet June seg til den amerikanske marinen som sjefmekaniker, tok på seg denne oppgave for marinens Rhode Island infrastruktur.

I mai 1918 ble juni overført til Herreshoff-verftet i Bristol, Rhode Island som seniorinspektør med ansvar for reparasjoner og nybygginger for den amerikanske marinen.

Etterkrigstiden[rediger | rediger kilde]

Etter krigens slutt forlot June marinen i 1919 og arbeidet for Harold Vanderbilt som maskinsjef på hans lystbåt. Han vervet seg på nytt til marinen i 1920 og fungerte som instruktør for flymekanikere. I 1922 ble han overført til Pensacola Naval Air Station og tok et 12-ukers kurs som kvalifiserte ham som radiotelegrafist. I 1923 meldte han seg frivillig til pilottrening og ble uteksaminert son den første i sin klasse av 38 av de 60 som hadde begynt kurset.[2]

June ble testpilot i U.S. Navy i 1925 og plassert på Hampton Roads etter eget valg. I 1928 ble han engasjert av Richard E. Byrd som pilot og telegrafist til hans 1928-1930 ekspedisjon til Ross Ice Shelf. June var en av de få piloter som fikk jobb på den tiden.[3]

Byrds Antarktis-ekspedisjon[rediger | rediger kilde]

Byrds skip nådde iskanten 25. desember 1928. Base camp som fikk navnet Little America var i drift i løpet av få uker og første fly med skiunderstell tok av 10. januar 1929. Ekspedisjon var godt forsynt med proviant og utstyr kjøpt fra donasjoner fra U.S. magnater i De glade 20-årene, og ivrige etter å utforske områder over havnivå i Antarktis som grenset mot isbreen. Rockefeller Mountains ble oppdaget fra luften 27. januar. Den 8. mars fløy June, Bernt Balchen og en geolog, Larry Gould i ekspedisjonens Fokker Universal fra Little America for å lande så nær som mulig til Rockefeller-fjellet for å samle geologiske prøver.

Redningen[rediger | rediger kilde]

Balchen, Gould, og June var ment å samle inn prøver fra den nyoppdagede isete fjellkjeden og returnere til basen, men flyet deres ville ikke starte og manglende kontakt med feltpartiet og en illevarslende radiotaushet førte til bekymringer i Little America. Etter ti dager fløy ekspedisjonsleder Byrd en redningsaksjon i jakten på de tre savnede kolleger. Den 18. mars ble de tre mennene funnet mens de klamret seg til livet på innsiden av et forblåst telt ved foten av fjellkjeden. De hadde uforvarende havnet i et område preget av usedvanlig sterk katabatisk vind som blåste ned fra fjellene. Feltpartiet hadde sikret flyet på isen, satt opp en meteorologisk feltstasjon, slatt opp teltet, gjort triangulering og samlet steiner. Da kom en vind som med orkans styrke blåste flyet ned i bakken. Vinden hadde en hastighet på 150 miles per time, rev Fokkeren løs fra fortøyningene og blåste flyet bort og etterlot feltpartiet på fjellet.[4]

Overflyvning over Sydpolen og andre flyvninger[rediger | rediger kilde]

Med de to gjenværende flyene oppholdt Byrd-ekspedisjonen seg i base camp, Little America gjennom den antarktiske vinteren 1929. Feltarbeidet ble gjenopptatt i oktober, og etter flere forberedelser valgte de å fly ekspedisjonen Tri-Motor over Sydpolen. De tok av sørover 28. november. Dette var første overflyvning av Antarktisplatået. Selve ruten var kjent for Byrd og hans menn for de fløy nær ruta som var brukt av Roald Amundsen på hans vellykkede ekspedisjon til Sydpolen i november 1911. Med vanskeligheter klarte Tri-Motoren å klatre over Dronning Mauds Fjell (etter først å ha måttet dumpe alt, bl. a reserveprovianten) og fløy over Sydpolen. Ombord i flyet, morset June et radiosignal:

Vi har nådd nærheten av Sydpolen. Vi kan se det nesten ubegrensede polarplatået.[5]

.

Denne ble videresendt til amerikanske aviser, denne morsekode meldingen annonsert at ekspedisjonens viktigste mål var vellykket nådd.

Etter Tri-Motorens triumferende landing senere 29. juni fløy Byrd på ytterligere leting i et tilstøtende område i Antarktis. Byrd, som besetningens sjef og viktigste passasjer satt og tegnet landet fra luften og ga det navnet Marie Byrd Land etter sin kone. De kartla videre Edsel Ford Range og Sulzberger Bay som de navn etter ekspedisjonens store økonomiske bidragsytere.

Kort tid etter at han tilbake til USA, juni ble han hedret av samfunnet hvor han var født. Store lunsjer, og middager ble arrangert for å ære ham. Ledende borgere i Stamford gav ham den 26. juni 1930 en gullmedalje og et gravert sølvservice.

Andre Byrd-Ekspedisjonen[rediger | rediger kilde]

June ble valgt som sjefflyver på Admiral byrds andre Antarktis-ekspedisjon fra 1933 til 1935. Junes bidrag til ekspedisjonen var uvurderlig.

Fra 27. september til 20. oktober 1934 ledet June 1934 fire menn på en utforskningsoppgave med en snøscooter. De oppdaget et stort platå i Edsel Ford-fjellet på en høyde av 2 160 fot .[6]

Tidlig i november fløy han for å hjelpe et utforskningsparti med snøscooter til å finne sin vei tilbake til basen da de befant seg i et område omgitt av bresprekker.[6] Den 22. november førte han biplanet William Horlick på en lang rekke rekognoserings-oppdrag til u-utforskede områder sørøst for Little Amerika. Han fløy tilsammen 1 150 miles.[6] I begynnelsen av desember fløy han et redningsoppdrag. Fløy inn drivstofforsyninger til to av ekspedisjonens snøscootere som hadde gått tomme for bensin.[6]

Juni stoppet i New Zealand på vei tilbake til USA i april 1935 og rapporterte at den andre Byrd-ekspedisjonen hadde oppdaget mer av Antarktis enn noen ekspedisjon siden Scotti ekspedisjoner.[6]

Senere karriere[rediger | rediger kilde]

Etter at han kom hjem til USA, arbeidet June som testpilot for den amerikanske marinen, og fortsatte gjennom andre verdenskrig. I 1941 ble han stasjonert ved Naval Air Station i Pensacola, Florida. Han ble utnevnt til warrant officer 21. mars 1942, og forfremmet til løytnant 4. mai 1943. Etter krigen var han sjef-testpilot ved marinens base i Alameda.

Familie[rediger | rediger kilde]

Juni hadde giftet seg med May Foster i juni 1914 og fikk en datter, Marguarite i 1915. June og hans kone ble skilt i mars 1938.[6]

Arv og minner[rediger | rediger kilde]

Tri-motoren South Polar som June fløy fikk navnet Floyd Bennett etter en avdød flyger på en tidligere Byrd ekspedisjon. Det ble returnert til sine givere, Ford Motor Company og er nå utstilt i Henry Ford-Museet i Dearborn, Michigan. Junes polar-papirer, hans dagbøker ble donert til Byrd-arkivet i Ohio State University.

June nunatak i Antarktis, et steinete fremskudd av Liv Breen ble oppkalt til ære for June i 1961-62, tre tiår etter hans vellykket flyvning over den med Floyd Bennett i 1929.

Priser[rediger | rediger kilde]

Naval Aviator Badge.jpg
Mal:Ribbon devices/alt
Silver star
Mal:Ribbon devices/alt
Mal:Ribbon devices/alt Mal:Ribbon devices/alt Mal:Ribbon devices/alt
Mal:Ribbon devices/alt Mal:Ribbon devices/alt Mal:Ribbon devices/alt
Naval Aviator Badge

(1923)

1st Rad Distinguished Flying Cross

(1930)

Navy Good Conduct Medal
with silver star

(1924)

2nd Rad Byrd Antarctic Expedition Medal

issued in Gold
(1930)

Second Byrd Antarctic

Expedition Medal
(1936)

World War I Victory Medal

(1919)

3rd Rad American Defense Service Medal

(1940)

American Campaign Medal

(1942)

World War II Victory Medal

(1945)

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ http://www.stamfordhistory.org/haroldjune1930.htm. 
  2. ^ http://www.stamfordhistory.org/haroldjune1930.htm
  3. ^ http://hti.osu.edu/node/253. 
  4. ^ «Richard E. Byrd: 1888-1857». south-pole.com. Besøkt 9. februar 2013. 
  5. ^ «Polar Byrd». Time. 9. desember 1929. 
  6. ^ a b c d e f New York Times.[bør utdypes]