Harald Turner

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Harald Turner
Født8. oktober 1891[1]
Leun
Død9. mars 1947[1] (55 år)
Beograd
Beskjeftigelse Jurist
Parti Nationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei[2]
Nasjonalitet Tyskland
Medlem av Schutzstaffel

Harald Turner (født 8. oktober 1891 i Leun an der Lahn i Tyskland, død 1947 i Beograd i Jugoslavia var en tysk jurist, preussisk statsråd og Gruppenführer i SS. Under andre verdenskrig var han stabssjef for den tyske militære administrasjon i det okkuperte Serbia.

Biografi[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Harald Turner var sønn av en Oberleutnant. Han tok gymnaset ved Kronberger Hof i Mainz. Fra 1908 til 1920 gjorde han krigstjeneste i den tyske hæren som infanterioffiser. Han ble dekorert etter å ha blitt alvorlig såret under første verdenskrig.

I 1916 giftet han seg med Heidi Bechtel. Et år senere fikk de datteren Irmingard og i 1918 sønnen Harald.

Etter krigen ble han med i frikorpset «Wesel» (1919-1920).

I 1920-årene tok han doktorgraden i jus og ble ansatt i det preussiske finansministeriet.[3]

I 1930 ble Turner medlem av NSDAP, i 1932 også medlem av SS.[4]

Karriere i det tredje rike[rediger | rediger kilde]

Fra 1933 til 1936 var Turner regjeruigspresident i Koblenz. I 1934 ble han tjenestemann innen SD-Hauptamt, som senere ble innlemmet i Reichssicherheitshauptamt (RSHA), Nazitysklands sikkerhetsministerium.

Etter Tysklands felttog mot Polen i september 1939 var han engasjert innen Generalguvernementets forvaltning. Året derpå beseiret Tyskland Frankrike og Turner ble da sjef for den tyske militærforvaltningen i Paris.[3]

Jødeforfølgelsene og andre forbrytelser i Serbia[rediger | rediger kilde]

Embedsområde for den tyske militærbefalingsmann i Serbia 1941–1944.

I september 1941 ble Turner forfremmet til Gruppenführer (tilsvarende generalløytnant) og utnevnt til stabssjef for den tyske militærforvaltningen i Serbia, Gebiet des Militärbefehlshabers in Serbien, som, foruten Serbia, også bestod av Kosovos nordre del samt Banat. Innen kort ble det etter hans anvisninger innledet massedrap av jøder og sigøynere. I en ordre av oktober 1941 skrev Turner at jøder og sigøynere utgjorde en sikkerhetsrisiko i området. Videre hevdet han at det er jødene som hadde frembragt krigen og at de derfor måtte tilintetgjøres.[3]

Den 2. oktober 1941 drepte jugoslaviske partisaner 21 soldater fra en tysk kommunikasjonsenhet i Topola. Den militære kommanderende Franz Böhme beordret da Turner å la avrette 100 fanger for hver drepte tysker. Turner valgte ut 2 100 jøder og kommunister fra konsentrasjonsleirene i Šabac og Beograd.[5] Böhme og Turner var også ansvarlige for massakrene i Kraljevo og Kragujevac samme månad, da tusentalls jøder ble skutt.[6]

I mars 1942 levete Reichssicherheitshauptamt en gassvogn etter ønske fra Turner eller Emanuel Schäfer, sjef for Sicherheitspolizei (Sipo) og Sicherheitsdienst (SD) i Beograd. I løpet av ca to måneder gasset SS ihjel omkring 8 000 jødiske kvinner og barn fra konsentrasjonsleiren Sajmište i denne gassvognen.[7][8] Den 29. august 1942 rapporterte Turner i en tale til den nytiltrådte øverstkommanderende for Balkan, Alexander Löhr:

SitatSerbia er det eneste land der jøde- og sigøynerspørsmålet er blitt løst.[3][9]Sitat

Etter Balkantiden[rediger | rediger kilde]

I begynnelsen av 1944 ble Turner stedfortredende sjef for SS-Rasse- und Siedlungshauptamt, ministeriet for rase og kolonisasjon. Dette embedet skulle beskjeftige seg med den tyske germaniseringspolitikk, særlig i Polen og i Sovjetunionen. Etter å i heftige ordelag ha kritisert SS-skolen i Bad Tölz, ble han avskjediget og kommandert til fronten.

I andre verdenskrigs sluttfase ble Turner arrestert av britiske styrker og deretter utlevert til Jugoslavia, der han ble dømt til døden for krigsforbrytelser og ble henrettet ved hengning.[3]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, 24. apr. 2014
  2. ^ Dienstaltersliste der Schutzstaffel der NSDAP, Stand vom 1. Dezember 1936
  3. ^ a b c d e Klee 2007, s. 633
  4. ^ Ernst Klee: Das Personenlexikon zum Dritten Reich. Wer war was vor und nach 1945. Fischer Taschenbuch Verlag, Zweite aktualisierte Auflage, Frankfurt am Main 2005, ISBN 978-3-596-16048-8, d. 633.
  5. ^ Browning & Matthäus 2004, s. 338–339
  6. ^ Browning & Matthäus 2004, s. 343–344
  7. ^ Friedländer 2011, s. 400
  8. ^ Browning & Matthäus 2004, s. 423
  9. ^ Mazower 2009, s. 223 Serbien einziges Land, in dem Judenfrage und Zigeunerfrage gelöst.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • The Origins of the Final Solution: The Evolution of Nazi Jewish Policy, September 1939 - March 1942 (engelsk). London: Heinemann. 2004. ISBN 0-434-01227-0. 
  • Tredje riket och judarna: del 2, Utrotningens år, 1939–1945. Stockholm: Natur & Kultur. 2011. ISBN 978-91-27-11722-8. 
  • Das Personenlexikon zum Dritten Reich (tyska). Frankfurt am Main: Fischer Taschenbuch Verlag. 2007. ISBN 978-3-596-16048-8. 
  • ”Serbien ist judenfrei”: militärische Besatzungspolitik und Judenvernichtung in Serbien 1941/42 (tyska). München: Oldenbourg. 1995. ISBN 3-486-56137-5. 
  • Hitlers Imperium: Europa unter der Herrschaft des Nationalsozialismus (tyska). München: C.H. Beck. 2009. ISBN 978-3-406-59271-3. 
  • War and Revolution in Yugoslavia, 1941–1945: Occupation and Collaboration (engelsk). Stanford, California: Stanford University Press. 2001. ISBN 0-8047-3615-4.