Hans-Jürgen von Blumenthal

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Hans-Jürgen von Blumenthal
Hans-Jürgen Graf von Blumenthal.JPEG
Født23. februar 1907
Potsdam
Død13. oktober 1944 (37 år)
Plötzensee
henrettelse
Utdannet ved Albertina, Ludwig-Maximilians-Universität München
Beskjeftigelse Journalist
Nasjonalitet Tyskland
VåpenartHæren (Wehrmacht)
Militær gradMajor
Dømt forforræderi
Deltok iandre verdenskrig


Hans-Jürgen Graf von Blumenthal (født 23. februar 1907 –  død 13. oktober 1944) var tysk aristokrat og offiser i andre verdenskrig som ble henrettet  av nazi-regimet for sin rolle i 20. juli-attentatet for å drepe Adolf Hitler.[1]

Biografi[rediger | rediger kilde]

Hans-Jürgen ble født i Potsdam, sønn av grev Hans von Blumenthal, og ble døpt Hans-Jürgen Adam Ludwig Oscar Leopold Bernard Arthur. Hans far var oberst i Den prøyssiske armé, og var blitt såret i første verdenskrig hvor han tjenestegjorde som militærguvernør i det belgiske distriktet i Neufchâteau.

Blumenthal-familien hadde mistet alt i den tyske hyperinflasjon og flyttet til Neustrelitz i 1926. Han ble utdannet ved Potsdam Gymnasium i 1928, etterfulgt av Realgymnasium der. Blumenthal studerte jus og økonomi i to år ved Universitetene i Königsberg og München. Han var en nær venn av den eldste sønn av Prins Wilhelm av Preussen, til den grad at folk sa de oppførte seg som tvillinger.

I ung alder ble han et ledende medlem av Stahlhelm, Bund der Frontsoldaten, eller Stålhjelm organisasjonen, en konservativ og fundamental monarkistsk paramilitær organisasjon som ble opprettet etter slutten av første verdenskrig for menn som hadde tjenestegjort i krigen. Senere ble den åpen for militære menn generelt. Blumenthal redigerte Stahlhelm nyhetsbrev til nazistene og overtok foreningen i 1935. Han var instruktør i en «skjult hær». I 1928 ble han kontaktet av sin fetter, første verdenskrigs-helten Paul Emil von Lettow-Vorbeck med et forslag om å danne en felles front mellom det tyske National People's Party og Stahlhelm mot fremveksten av nasjonalsosialismen. Resultatet ble den såkalte "Vorbeck-Blumenthal-Pakten".

Turne til USA[rediger | rediger kilde]

I 1930 reiste Hans-Jürgen på en tre-måneders debatt-turne til USA, inkludert et besøk på Columbia University. Omtrent på denne tiden begynte hans interesse i spørsmålet om hvordan etablere internasjonal fred og et forenet Europa. I 1931 på Stahlhelms "Potsdam Dag" møter han og Prins Wilhelm Hitler. Begge fant ham usympatisk. I sine nærmeste sirkler refererte von Blumenthal til Hitler som "Emil". Han hadde først vært en entusiastisk nazist, og var Sturmbannführer i Sturmabteilung (SA), men han distanserte seg fra nazistene mer og mer. Hans mor sa han utviklet et «glødende hat» mot Hitler. Hans nærmeste venn ble drept under De lange knivers natt, kanskje fordi han ofte så Goering gjennom Prins Wilhelm og Mussolinis datter grevinne Ciano.

I 1935, etter å ha avsluttet sine studier reiste Hans-Jürgen tilbake til Neustrelitz, hvor han sluttet seg til det 48. Infanteri Regiment som løytnant. I desember 1936 ble han forfremmet til løytnant. I hæren ble han gjenforent med sin barndomsvenn, Mertz von Quirnheim og kom i kontakt med andre medlemmer av den tyske motstanden, som Hans Oster.

I løpet av sommeren 1938 ble Hans-Jürgen kompanisjef og gikk to måneder på krigsskolen i München. I det samme året skrev han et bidrag til en illustrert bok for gutter Wir Soldaten men det er umulig å si hvilke stykker var skrevet av ham. Da han skrev sitt bidrag til boken, var han allerede med i en sammensvergelse mot Hitler. Han hadde kommet til å akseptere den sannhet vanlig blant adelen, at krigen var i strid med Tysklands interesser.

Det var fortsatt lenge før Münchenavtalen og invasjonen av Tsjekkoslovakia da Hans-Jürgen ble medlem av den tyske motstanden. En gruppe offiserer ledet av General Beck var motstandere av krig, og det var ikke vanskelig å forutse Hitlers intensjoner. Beck og hans tilhengere, Hans Oster og Erwin von Witzleben, planlagt et Statskupp. Idéen var en stormtropp av offiserer, inkludert Hans-Jürgen, til å marsjere inn i Rikskanselliet, overvinne SS-vaktene der og arrestere Hitler. Imidlertid, ettergivelses politikken mot Hitler var garantert av den britiske statsminister Chamberlain, fikk de medsammensvorne til å konkludere med at det planlagte kuppet ikke hadde noen fremtid.

Andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]

I august 1939 ble Hans-Jürgen kaptein. Han holdt kontakten med motstandsbevegelsen mens han arbeidet i Abwehr under admiral Canaris og 9. september giftet Hans-Jürgen seg med Cornelia von Kries, født Schnitzler, en 34 år gammel skilt kvinne. Hennes første ektemann var Otto von Kries, som hun hadde en datter med, falt i Leningrad i 1941. Hennes mor var en Borsig, en familie med lokomotivfabrikk i Berlin, en av de største foretakene i landet.

Fra september 1939 til mai 1940, under den såkalte Phony War var Hans-Jürgen basert i Saarbrücken, ledet en maskingeværfabrikk. Da dette opphørte, deltok han i offensiven i Alsace, men i juli ble hans regiment overført til Tomaszew i det sentrale Polen, i nærheten av Warszawa, nærmere den nye sovjetiske grensen, hvor det på tross av hans unge år fikk kommando over en bataljon.

Hans-Jürgen førte sin bataljon til porten av Kiev, der, i juli 1941 ble han alvorlig såret av en dumdumkule. Hans høyre arm ble ubrukelig. Han var innlagt i hærens sykehus i Leipzig til desember 1942. Hans eneste sønn, Hubertus, ble født i mai 1942.

Etter å ha kommet seg, sluttet han seg til Führer Reserve i Berlin og jobbet i War Office. Der ble han kjent med andre motstandere av regimet og introdusert til Mertz von Quirnheim av Grev Claus von Stauffenberg, som var en god venn av Hans-Jürgens kusine Albrecht von Blumenthal. Hun hadde inntrodusert Stauffenberg til den mystiske poeten Stefan George, fra hvis sirkel andre medsammensvorne ble trukket. Videre, i slutten av 1930-tallet hadde Dietrich Bonhoeffer operert et seminar for opplæring Bekjennelseskirkens pastorer på Albrechts eiendom på Schlönwitz.

Forfremmet til major[rediger | rediger kilde]

I april 1943 ble Hans-Jürgen forfremmet til major. Han var forbindelsesoffiser mellom Berlin-gruppen og Stettins overkommando i Distrikt II, og dermed involvert i planleggingen av 20. juli-attentatet 1944. I sin bok Vondergeist der Freiheit (1956), skrev Eberhard Zeller

Det er kjent at i ukene før 20. juli, ble major Hans-Jürgen von Blumenthal ofte kjørt til Stauffenberg hver kveld. Hans sjåfør ventet på ham – han gikk utslitt [Trainingsanzug] – til et utpekt sted i nærheten av barrakkene i Düppel, som var i nærheten av der hans avdeling (General Weidemann) ble antatt å ha vært av Bendlerstrasse.[2]

Andre steder nevner Zeller at han arbeidet i avdelingen til oberst Siegfried Wagner og som satte ham i kontakt med Goerdeler.

Den dagen Stauffenberg plantet sin mislykkede bombe var Hans-Jürgen på vakt i OKH i Bendlerstrasse. Det var hans oppgave å kontrollere meldingene som var å ment å iverksette Operasjon Valkyrie i favør av kuppet. Da navnet hans stod på toppen av vaktlisten var han den første til å få kunnskapen. Han unngikk å bli tatt til fange, men kunne ikke komme seg ut av bygningen. Han tilbrakte natten under en buegang hvor han ble vitne til henrettelsen av Stauffenberg, Olbricht og sin venn Mertz von Quirnheim.

Han tilbrakte helgen med sin familie på Kümmernitz i Vest Prignitz hvor han så det uforklarlige at speil falt fra veggen og tok det som et dårlig tegn. Neste dag, den 23. juli 1944 ble han arrestert av tre medlemmer av Gestapo som dukket opp i en bil og tok ham bort uten at han var i stand til å si farvel til sin kone, som deretter ble ute av stand til å kommunisere med ham. Alt dette fant sted i løpet av en halv time. Mellom da og til rettssaken for den tyske "Folkedomstol" (Volksgerichtshof) og den umiddelbare gjennomføring av hengingen i Plötzensee fengselet den 13. oktober 1944, er nesten ukjent, bortsett fra de få detaljer som er nevnt i hans siste brev til sin kone. Dommen ble som følger

I navnet til det tyske folk: Georg Schulze Buttger, Hans Jurgen Count Blumenthal, Roland von Hosslin und Friedrich Scholz Babisch, visste vel på forhånd av de planlagte svik 20. juli. De avslørte ingenting, og dermed tillatt attentatet å bli utført. Dermed er de alltid uten ære, skyldig i det tyngste svik kjent i historien. De står sammen som forrædere med forrederen, Count von Stauffenberg. Med ham har de forrådt alt som vi er, og som vi kjemper mot. De forrådte våre soldater, forrådte folket, Führer og Reich. De deltok i et svik som ville ha gjort oss forsvarsløse til våre jordiske fiender. For dette blir de dømt til døden.

...

Siste brev[rediger | rediger kilde]

von Blumenthal kom fra Potsdam, hans far hadde vært veileder for Hohenzollerns, men ifølge F. W. Heinz, tidligere redaktør av Stahlhelm Brev, hadde han fra begynnelsen sett den tyske nasjons pakt med Hitler som en ulykke, en mening som vokste seg stadig sterkere, og gjorde ham stadig mer rastløs etter hvert som årene gikk. Han var venn av Dohnanyi og Oster, og en barndomsvenn av Albrecht Mertz von Quirnheim. Vi vet fra øyenvitner til hans avhør at han ikke avsløre navnene på sine medsammensvorne .<blockquote class=""

Min Mest Ømme Kjærlighet!.Når disse linjene når dine gode, vakre hender, vil jeg ikke lenger være i denne verden. Jeg har blitt dømt til døden, og jeg er røkt min siste sigarett. Om kort tid vil jeg gå inn i evigheten, hvor vi vil finne hverandre igjen, og aldri mer bli adskilt. Jeg tar med meg en dyp takknemlighet for alt du har vært for meg og gitt meg i disse siste år... I går drømte jeg at Pappa sto i døren med frakken og hatten, og han sa: «Kom, gutten min, er det på tide!»
Gi min kjærlighet til barna. Det er også en vanskelig skjebne for dem, og de vil bare begynner å forstå det mye senere. I tankene mine, tar jeg deg igjen i armene mine. Snart at du er en udødeligdel av meg,mvil være med deg og barna, til vi alle går inn i evigheten, og du og jeg er igjen

Din sincerest kjærlige Peter

[3]Hvorfor han undertegnet med Peter, er et mysterium. Det var muligens et avtalt tegn til hans kone at brevet var enten ekte eller ikke ekte. Det var imidlertid en av hans sønn, Christians andre navn. De barna han viser til i sitt brev, er hans sønn, Hubertus Peter, som da var tre år gammel, og hans stedatter.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Biography at German Resistance Memorial Center
  2. ^ Eberhard Zeller, Geist der Freiheit (1956), p. 135
  3. ^ Excerpt from Hans-Jürgen Count von Blumenthals final letter to his wife, October 13, 1944, GKS 132.

Litteratur[rediger | rediger kilde]