Halysslange

Halysslange
	Nomenklatur
	Gloydius halys; Pallas, 1776
	Populærnavn
	halysslange
	Klassifikasjon
Rike	dyreriket
Rekke	ryggstrengdyr
Klasse	krypdyr
Orden	skjellkrypdyr
Underorden	slanger
Familie	hoggormfamilien
Underfamilie	gruveslanger
	Økologi
Habitat:	steppe, halvørken, fjell
Utbredelse:	Sentral- og Vest-Asia, lengst øst i Europa

Halysslange (vitenskapelig navn Gloydius halys, tidligere Agkistrodon halys) er en gruveslange.

Den blir er som regel 60–70 cm lang, men kan bli opptil 80 cm. Grunnfargen er lysegrå, lysebrun eller rødbrun. Ryggen har mørkebrune tverrbånd eller flekker, mens buken er ensfarget lysegrå. Hodet er tydelig avsatt fra kroppen, og øynene har vertikale pupiller. Den er rent marklevende og eter gnagere, fugler og fugleegg. Unge individer jakter på firfisler og gresshopper. Arten føder levende unger. Innenfor det store utbredelsesområdet lever den i ulike habitater i steppe, halvørken og fjell opptil 2500–3500 moh.

Den har et giftig bitt. Dødsfall hos mennesker er ikke kjent, men alle bitt må betraktes som potensielt livstruende.

Halysslange deles i seks underarter med følgende utbredelse:

G. h. halys – Nord-Kina, Mongolia, Sør-Sibir
G. h. boehmei – østlige Afghanistan
G. h. caraganus – Usbekistan, Turkmenistan, Tadsjikistan, Kasakhstan vestover til Volga
G. h. caucasicus – sørlige Turkmenistan, Aserbajdsjan, nordlige Iran, nordvestlige Afghanistan
G. h. cognatus – Kina
G. h. stejnegeri – Gobiørkenen i Kina og sørøstlige Mongolia

Litteratur[rediger | rediger kilde]

(en) The Reptile Database - Gloydius halys Besøkt 13. desember 2015.
Natalia B. Ananjeva; m.fl. (2006). The Reptiles of Northern Eurasia: Taxonomic Diversity, Distribution, Conservation Status. Sofia: Pensoft Publishers. s. 192–193. ISBN 978-954-642-269-9.
José C. Brito og Hubert Saint Girons (2005). «Gloydius halys (Pallas, 1776) – Halysotter». Schlangen (Serpentes) III Viperidae, bind 3/2B i serien Handbuch der Reptilien und Amphibien Europas. Wiebelsheim: Aula-Verlag. s. 7–22. ISBN 3-89104-617-0.
«Gloydius halys». gifte.de. Besøkt 14. desember 2015.