Øyvind Grøn

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Øyvind Grøn
Foto: Tomas Rolland/HiO
Født11. mars 1944Rediger på Wikidata (80 år)
Oslo (Norge)
BeskjeftigelseFysiker, professor Rediger på Wikidata
Utdannet vedUniversitetet i Oslo
NasjonalitetNorge
Medlem avDet Kongelige Norske Videnskabers Selskab

Øyvind Geelmuyden Grøn (født 11. mars 1944 i Oslo) er en norsk fysiker. Han er professor ved Oslomet – storbyuniversitetet og professor II ved Universitetet i Oslo.

Han studerte realfag ved Universitetet i Oslo, ble meteorolog og lektor i 1973. Han forsvarte doktorgraden i fysikk ved universitetet i Oslo 1990 på en avhandling om frastøtende gravitasjon.[1] Han mottok Høgskolen i Oslos pris for forskning og utvikling, FoU- prisen, i 2004 og Høgskolen i Oslos formidlingspris i 2010.

Faglig profil[rediger | rediger kilde]

Grøn har forsket innenfor områdene generell relativitetsteori, kosmologi og klassisk elektromagnetisme. Han har kastet nytt lys over temaer som tvillingparadokset[2], fysikken i roterende referansesystemer.[3] og frastøtende gravitasjon knyttet til vakuumenergi.[4] Sammen med professor Erik Eriksen ved Universitetet i Oslo har han også utforsket egenskapene til elektromagnetiske felter produsert av akselererte ladninger. De har særlig vist hvordan tyngden påvirker slike felter.[5] Grøn har også funnet nye løsninger av likningene i Einsteins relativitetsteori som beskriver tidrom der det er mulig å reise bakover i tid.[6] I mange arbeider har Grøn hatt fokus på relativistiske universmodeller. Han har blant annet vist at det er mulig å tolke de kosmiske observasjonsdataene slik at man ikke behøver å innføre mørk energi for å forklare dem.[7]

Sammenhengen mellom gravitasjon og tid og mellom gravitasjon og entropi er også et av de områdene Grøn interesserer seg for, noe som har resultert i flere artikler om dette temaet.[8] Han har også studert Kaluza-Klein teori som representerer en geometrisk forening av elektromagnetisme og gravitasjon. Ifølge denne teorien er verden femdimensjonal med en kompakt romlig dimensjon som har så liten utstrekning at vi ikke greier å observere den direkte. Elektrisk ladning skyldes bevegelse rundt den kompakte femte dimensjonen. Grøn har vist at det elektriske feltet rundt en ladning er projeksjonen av det relativistiske draggingfeltet på grunn av en partikkels bevegelse rundt den femte dimensjonen inn i vårt firedimensjonale tidrom[9] Grøn har skrevet tre bøker om relativitetsteorien.[10][11][12]

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Repulsive gravitation, Doktorgradsavhandling ved Universitetet i Oslo
  2. ^ Ø. Grøn, The twin paradox in the theory of relativity. Eur. J. Phys. 27, 885-889 (2006)
  3. ^ Ø. Grøn, Relativistic description of a rotating disk. Am. J. Phys. 43, 869-976 (1975)
  4. ^ Ø. Grøn, Repulsive gravitation. Dr. Thesis at University of Oslo, 1990
  5. ^ E. Eriksen and Ø. Grøn, Electrodynamics of hyperbolically accelerated charges V: The field of a charge in the Rindler space and the Milne space. Ann. Phys. 313, 147-196 (2004)
  6. ^ Ø. Grøn and S. Johannesen, Closed timelike geodesics in a gas of cosmic strings. New Journal of Physics (2008)
  7. ^ H. Alnes, M. Amarzguioui, An inhomogeneous alternative to dark energy? Phys.Rev. D73 083519 (2006)
  8. ^ Ø. Grøn and S. Hervik, Gravitational entropy and quantum cosmology. Classical and Quantum Gravity 18, 601-918 (2001)
  9. ^ Ø. Grøn, Inertial dragging and Kaluza-Klein theory. Int. J. Mod. Phys. A20, 2270-2274 (2005).
  10. ^ The theory of relativity for the mathematically unexperienced, Ad Infinitum forlag
  11. ^ Ø. Grøn and S. Hervik, Einstein’s General Theory of Relativity. Springer, 2007
  12. ^ Ø. Grøn, Lecture Notes on General Relativity. Springer 2008