Gris Davies-Scourfield

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Gris Davies-Scourfield
Født8. august 1918
Patching
Død20. november 2006 (88 år)
Medstead
Beskjeftigelse Offiser
Nasjonalitet Storbritannia, Det forente kongerike Storbritannia og Irland (–1927)
Utmerkelser Military Cross,
kommandør av Order of the British Empire,
Deputy Lieutenant
TroskapStorbritannia Det britiske imperiet
VåpenartBritish Army
Tjenestetid1938–1973
Militær gradBrigader
EnhetKing's Royal Rifle Corps
Kommandoer1st Battalion, The Rifle Brigade
3rd Green Jackets
Deltok iWorld War II:

Edward Grismond Beaumont «Gris» Davies-Scourfield (født 8. august 1918 i Patching, Sussex, England, død 20. november 2006 i Medstead, Hampshire) var en britisk offiser som ble tatt som krigsfange av tyskerne under den andre verdenskrig og som rømte fra de tyske fengslene Stalag XXI-D og slottet Colditz der han ble holdt fanget.

Han ble utdannet ved Winchester og Sandhurst, der han ble tildelt Kongens og Anson Memorial Sword. Han var løytnant og tjenestegjorde i England rett før krigsutbruddet, da han ble sendt til Frankrike som kommandant for en tropp som skulle delta i forsvaret av den franske byen Calais.

Han ble tatt til fange, den 26. mai 1940 etter å ha blitt såret fire ganger. Mens han satt som krigsfange gjorde han flere forsøk på flukt. Hans første rømningsforsøk var med hans deltakelse med å grave en tunnel som ble oppdaget av tyskerne og som gjorde at han fikk seks uker i fengselets isolat.

Han ble sendt til Fort VIII i Stalag XXI-D i Poznań. Han rømte derfra i mai 1941 sammen med to andre britiske offiserene Major Ronald Littledale og løytnant Mike Sinclair, ved å gjemme seg i en modifisert håndkjerre som skulle brukes til å bære søppel til en grop utenfor leiren. Der fikk de rømte fangene kontakt med den polske undergrunnsbevegelse i Warszawa, men etter at de to andre offiserene hadde kommet seg vekk, ble Davies-Scourfield tatt til fange igjen i mars 1942. Davies-Scourfield ble deretter sendt til Oflag IV-C ved Colditz-slottet. Der ble han gjenforent med major Littledale og løytnant Sinclair etter at de var blitt tatt til fange igjen noen få måneder senere.

I september 1943 rømte han, igjen skjult i en håndkjerre. Han ble fanget av tyskerne igjen mens han gjorde et forsøk på å nå Nederland etter påvisning av en feil i hans forfalskede papirer. Han var tilbake ved Colditz der han ble sittende frem til frigjøringen som ble gjennomført av amerikanerne i april 1945.

På vei tilbake til England fikk han vite om hans tildeling av medaljen Military Cross for hans handlinger i Calais-området. På slutten av 1945 giftet han seg med Diana Lilias Davidson i Sussex. I 1948 ble deres datter Susan født og sønnen Gwyn ble født i 1959. Hans militære karriere fortsatte og han ble utnevnt til kaptein. I 1947 var han for en periode utstasjonert Palestina i løpet av de siste årene av det britiske mandatet. Han ble senere forfremmet til major, og han ble utnevnt til kommandør (CBE) av Order of the British Empire for hans handlinger for Storbritannia.

I 1951 tjenestegjorde Gris i Tyskland. Han var tilbake i England igjen i 1955, der han var nestkommanderende i bataljonen som var stasjonert i Winchester-området. Den 1. juli 1960 ble han forfremmet til oberstløytnant og fram til 1962 kommanderte han 1. bataljon, The Rifle Brigade. 31. mai 1963 ble han forfremmet til oberst. Frem til 1966 var han sjef for den britiske Joint Services Training Team i Ghana. Den 31. desember 1966 ble han forfremmet til brigader.

I 1973 pensjonerte han seg fra det militære liv og han flyttet til Medstead, Hampshire hvor han og hans kone bodde frem til kort tid før Gris døde. Han skrev sine memoarer fra krigen. Boken fikk navnet My Enemies: A Memoir of Calais, Colditz. Boken ble for første gang utgitt i 1991 og den ble trykt opp igjen i 2004. Både han og hans kone, deltok aktivt i den lokale kirken og samfunnslivet. Gris Davies-Scourfield døde den 20. november 2006 i Alton. Han etterlot seg sin kone Diana, datteren Susie og sønnen Gwyn. Diana døde 15. august 2009.