Gravhalstunnelen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Gravhalstunnelen sett fra Upsete.

Gravhalstunnelen på 5 311 meter er en av de lengste tunneleneBergensbanen. Tunnelen ligger mellom Upsete stasjon og Myrdal stasjon i Sogn og Fjordane fylke. Tunnelen er drevet gjennom fjellet Urdshovd som skiller Flåmsdalen i øst fra Raundalen i vest. Det tok i alt seks år å få bygget ferdig tunnelen, som stod ferdig 7. april 1906. Den ble tatt i bruk sommeren 1906, da linjen fra Bergen til Myrdal ble satt i drift.

Gravhalstunnelen var det største enkeltprosjektet på Bergensbanen. Det ble bygget tilførselsveier fra Flåm og Voss for å få fraktet opp materiell til byggingen. Veien fra Voss til Upsete stod ferdig i 1896. Deretter ble veien fra Flåm til Vatnahalsen bygget. For å kunne bruke veiene ble de brøytet av flere hundre mann på våren. Deretter tørket veiene fram til slutten av juni, før de ble benyttet i noen hektiske måneder.

Et damplokomotiv på vei ut av Gravhalstunnelen sett fra Myrdal stasjon. Sporveksleren til Flåmsbana midt i bildet. Foto fra 1952 da Flåmsbana var elektrifisert, Bergensbanen ble elektrifisert senere.

Opprinnelig ble tunnelen planlagt drevet 1,1 km for hånd fra østsiden og mesteparten fra vestsiden (Uppsete) der adkomsten var enklest. Fjellet bestod av den harde fjelltypen gneis, så arbeidet gikk svært sent. Det ble derfor benyttet trykkluftbor med elektrisk kraft fra Kjosfossen. Fra vestsiden benyttet man hydrauliske boremaskiner. De norske fagfolkene hadde vært i Alpene for å studere tunneldriving der. De konkluderte med at boremaskiner drevet av trykkluft var den beste fremgangsmåten. Arbeidet ble satt ut til private kontraktører, ingeniørene Kristen Hornemann og Thorvald Strøm. Trykkluft var anbefalt, men entreprenørene satte i stedet i gang med «Brandtske» vannhydrauliske maskiner fra vest og økte da fremdriften fra 25 meter/måned til 50 meter/måned. Kraften ble hentet fra Gangdalsfossen som nettopp var utbygget. Fra øst var fremdriften med håndboring bare 10 meter/måned. Entreprenøren forsøkte elektriske boremaskiner på østsiden og gikk i 1899 over til «pneumatiske» med kraft fra Kjosfossen kraftverk, og fremdriften økte da til 40 meter/måned. Tunnelmassene ble lastet opp for hånd på skinnegående vogner trukket av hester til tippen utenfor. Gjennombruddet i «retningsstollen» skjedde i 1902, deretter var det 2-3 år med utsprenging av resten av tunnelprofilen. Det første toget kjørte gjennom i august 1905. Mangel på kvalifisert arbeidskraft førte til at det ble rekruttert blant annet et lag italienere som kom med egen kokk, de reiste raskt hjem blant annet fordi de ikke trivdes i det øde fjellet og fordi de ikke hadde erfaring med så hardt fjell.[1] Vanskelighetene til tross, kostnadene til tunnelprosjektet beløp seg til 3 millioner kroner, noe som var regnet som svært lavt.

Tunnelen var den lengste på Bergensbanen fra denne ble åpnet i 1909 og fram til Ulrikentunnelen kom i trafikk i 1964.

Gravhalstunnelen var i sin tid den lengste nord for Alpene og det ble brukt hydrauliske boremaskiner for første gang.[2] Gravhalstunnelen var et pionerprosjekt for fjellsprenging i Norge og flere nye metoder ble prøvd ut, særlig maskinboring. Håndboring ble i lang tid etter likevel regnet som enklest og billigst.[1]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Færøyvik, Frode (1989). Fra feisel til fullprofil: fjellsprengere i samfunnets tjeneste. Oslo: Norsk forening for fjellsprengningsteknikk. ISBN 8299195209. 
  2. ^ Perler på et spor: en reise i jernbanens kulturminner. [Oslo]: Jernbaneverket. 1997. 
  • Bergensbanen 75, Bjørn Holøs. Kapittel «Stortunnelen»